Kommentar

Amerikanerne viser klare tegn til å ville ta et oppgjør med Bush-administrasjonen. Det er et sunnhetstegn.

Alt har sin tid, og Bush-administrasjonen ser ut til å ha hatt sin. At folk som Paul Bremer går ut offentlig og sier det var for lite støvler på bakken, sier sitt om manglende tillit.

For en et par uker siden skrev jeg en kommentar for bladet Mandag Morgen om USAs begynnende oppgjør med tiden etter 911. Det er både en institusjonell selvkorrigering, jfr. Høyesterett, 911-kommisjoner og pressens oppgjør med seg selv, og en erkjennelsesprosess hos den jevne amerikaner. Eliten har lenge vært der mentalt, nå viser meningsmålinger at også vavnlige amerikanere i økende grad er enig med Kerry: det hjelper ikke å være skråsikker hvis du tar feil.
Hvis Bush taper er det nettopp fordi han er for skråsikker og viser manglende vilje til selvkritikk og revurdering.

Alle anti-amerikanere og peaceloving europeans bør ikke glede seg for tidlig. USA kommer ikke krabbende på knærne. Det er det amerikanske systemets styrke som viser seg i evnen til selvkorrigering: imperiet rakner ikke.

Makt, hybris og idealer

Bush-administrasjonen har selv punktert Bush-doktrinen. Den fikk viljen sin og invaderte Irak, men var så dårlig forberedt på freden at den nå har havnet i et uføre. Lederne ble forført av sin egen overbevisning , makt og visjoner. «Imperial hybris»er tittelen på en bestselger i USA .

I denne situasjonen er det lett for europeerne å sette seg på sin høye hest og si: I told you so. I avsky og nedlatende forakt for de nykonservative rundt Bush glemmer europeere lett dynamikken i det amerikanske samfunnet. Europeere kan bli så fiksert på Abu Ghraib og Guantanamo at de overser USAs selvkorrigerende krefter.

Europeerne står i fare for å feiltolke USA, og forveksle styrke med svakhet. Når amerikanske storaviser som Washington Post og New York Times beklager at man ikke stilte seg mer kritisk til Bush-administrasjonens fremstilling av trusselen fra Irak, er det ikke fordi de lot seg rive med av en patriotisk bølge, og overlot profesjonaliteten til europeerne. En besnærende, men villedende tanke som overser den situasjonen USA befant seg i.

At Bush kunne få store deler av det liberale Amerika med på Irak, skyldes flere forhold, som skriver seg fra tiden før 911. På 90-tallet dukket begrepet humanitær intervensjon opp med full tyngde. Det henger unektelig sammen med slutten på den kalde krigen. Det var mulig å bruke militære midler uten å risikere verdenskrig. Det skjedde første gang i stor skala da barføtte kurdere flyktet for Saddams hevn over fjellene til Tyrkia.

Frem til da hadde interne konflikter vært interne. Hele FN-systemet er bygget opp rundt staters ukrenkelige suverenitet. Saddams invasjon av Kuwait truet verdensfreden, men ikke massenedslaktingen av shiaer.

På slutten av 80-tallet og begynnelsen av 90-tallet vokste menneskerettsorganisasjoner som Amnesty og Human Rights Watch opp til å bli store organisasjoner, med kunnskap, kompetanse og innflytelse. Redningen av kurderne var en botsøvelse for at man lot shiaene i stikken. Jugoslavia ble den virkelige prøvestenen på humanitær intervensjon. Den demonstrerte at en intern konflikt truet stabiliteten i regionen. I tillegg kommer en faktor som er sterkere i USA enn Europa: Holocaust. Eliten i USA har vært opptatt av bystander-fenomenet. At en ond handling kan skje hvis tilstrekkelig mange bra mennesker snur ryggen til. Seks millioner hadde ikke blitt utryddet hvis Roosevelt hadde våknet tidligere.

Intellektuelle, journalister, diplomater og forskere tenkte høyt og krevde at USA brukte sin enorme makt til noe godt: den etniske rensingen i Bosnia minnet uhyggelig om en fortid man trodde Europa var ferdig med. I State Department sluttet fire diplomater med ansvar for Jugoslavia-desken i protest mot realpolitikken til Warren Christopher. Ingen gjorde meg bekjent noe lignende i Europas utenriksdepartementer.

911 fikk Bush-administrasjonen til å bli klar over faren ved failed states og interne konflikter. Det oppsto en taktisk allianse mellom talsmenn for humanitær intervensjon og neocons, som er besjelet av en blanding av ideologi og idealisme. Minnet om Halabja var sterkt. Her møttes humanitære interesser og faren for WMD.

Men virkeligheten ble en annen. Det oppgjøret vi nå ser begynnelsen på er det liberale Amerikas behov for å gjøre opp status, post-911, post-Irak. Det liberale Amerika i vid betydning omfatter en stor respekt for det institusjonelle system, som bærere av republikkens dyder. Derfor er det så betydningsfullt når Høyesterett kom frem til at alle, også enemy combatants på Guantanamo, har rett på å få sin sak rettslig prøvet. Den tverrpolitiske 911-kommisjonen var også et eksempel på at demokrater og republikanere satte seg opp mot Det hvite hus for å komme til bunns i hvordan 911 var mulig. Bush forsøkte å blokkere innsyn.

Men europeerne tar feil hvis de tror at USAs oppgjør betyr avstandstagen til Bush og «krigen mot terror». Det er heller det ideologiske panseret, hemmeligholdet, maktens prerogativ over loven som det reageres på. Utvekster som en unødvendig hard behandling av utlendinger. Og ikke minst en elendig kommunikasjon med resten av verden. Kommentatorer som Thomas L. Friedman og forfatteren Paul Berman har poengtert at Bush ikke forstår betydningen av å vinne «hearts and minds». Den viktigste del av krigen mot totalitær islam skjer i hodene på folk.

Derfor har den liberale avantgarden, forskere som Samantha Power og Michael Ignatieff, intellektuelle som Ian Buruma og skribenten Christopher Hitchens, lite å gjøre med den antiamerikansismen som brer seg i Europa.

Selv et massefenomen som Michael Moore har etter min mening ikke det, selv om mange i Europa tolker ham dithen. Moore er et ekte uttrykk for amerikansk populærkultur, han er gutten fra Flynt, Michigan, som sier at mitt Amerika ikke er det samme som pappagutt Bush sitt og Big Oil.

Derfor ser vi at den liberale eliten ikke tar avstand fra Bush-administrasjonen når den gjør noe godt, som i Darfur-regionen i Sudan. Det er Colin Powell som har gått i spissen for å presse Khartoum.

USA har tenkt gjennom noen problemstillinger Europa i liten grad har tatt inn over seg. USA representerer fortsatt en i historisk sammenheng unik blanding av makt og idealisme, det som på amerikansk kalles a liberal order.

Les også

-
-
-
-
-
-