Kommentar

Erik Solheim gliste selvfornøyd fra Dagbladets debattside igår: Venstresida har hegemoniet. Høyresiden har gått skoa av seg, og går i oppløsning. Diplomati og dialog skal løse kriser som Darfur og Afghanistan, sier Solheim.

For å kunne triumfere må Solheim valse ned de siste tiårs politiske historie til ugjenkjennelighet. Samtiden karakteriserer han ved:

Den defineres internasjonalt i virkeligheten av to saker: Irak og klima. Det er håndteringen av disse utfordringene som avgjør hva slags verden vi overlater til de kommende generasjoner. Anført av Bush-administrasjonen har den breie internasjonale høyresida her tatt dundrende feil, og sammenbruddet i deres posisjoner har medført at høyresida nå befinner seg i total intellektuell oppløsning. Dette vil etterhvert også prege den norske avleggeren av det internasjonale høyre – FrP – og, om enn i mindre grad, Høyre.

Når Solheim logger «Irak» er det for å kunne skjære et merke i seksløperen over en nedlagt amerikansk president, ikke fordi Irak opptar ham i seg selv.

Betydningen av Irak er ikke avgrenset til landet selv. Irak symboliserer sammenbruddet for en internasjonal strategi for omforming av det internasjonale systemet gjennom militær maktbruk aleine, heller enn gjennom dialog, politisk press, bistand og forpliktende internasjonalt samarbeid. Irak setter internasjonalt rammen for debatten om riktig strategi i Sudan, Afghanistan, Palestina og andre konflikter. Paradokset er at mens den amerikanske høyresida i alle fall delvis har lært av Irak at også USA trenger FN og ikke kan forme verden aleine, bruker Siv Jensen kreftene sine på et frontalangrep nettopp på FN.

En venstresiden som lever høyt på USAs feilgrep er neppe liv laga. Det er ved å presentere egne analyser at man overbeviser. Men venstresiden lever stort sett på skadefryden over USAs problemer.

Det merkes i Dagsnytts innslag: i lang tid har man nå meldt at så og så mange er drept av selvmordsbombere i Bagdad eller andre byer. Nå har det plutselig kommet meldinger om at den irakiske hæren har drept 39 al Qaida-opprørere.

Selvmordsbomberne henges rundt USAs hals som en møllesten. Når irakerne aksjonerer får de kreditt for å ha nedlagt fienden. Kynismen i dette er opplagt: ingen spør om det virkelig er al- Qaida folk som er drept, og vi vil heller aldri få vite det. Jo, mer amerikanerne tar en bakseterolle, jo mindre mulighet for kontrollsjekk.

Folkemord

Solheim skal innkassere de politiske gevinstene ved amerikanske feilgrep. Han unnlater helt å spørre hva USAs intervensjon var et svar på. Han nevner ikke en gang ordet sanksjoner i listen over virkemidler som skal løse konflikter som Darfur. Hvor frekk går det an å bli? Minst 200.000 er drept og voldtatt i Darfur.

Det verdenssynet Solheim mesker seg med har opp gjennom 80-90-tallet vært vitne til to folkemord uten å foreta seg noe. Det var ikke en høyredreid amerikansk president, men den liberale Clinton som satt på vakt da bosniere og rwandere ble slaktet ned, og han ville ikke løfte en finger for noen av dem.

Det samme skjer nå i Darfur.

Dette er ikke abstrakte politiske problemer som Norge ikke kan gjøre noe med. Det er når vi får konkrete forespørsler at vi viser hva vi er laget av: At Norge har avslått å avstå kriminaletterforskere som kan hjelpe FN oppklare drapet på Rafik Hariri er helt i tråd med denne kyniske idealismen.

Det samme var nyheten om at Norge er blitt et fristed for krigsforbrytere.

Erik Solheim skal ha ros for at han i sin tid trosset flertallet i sitt eget parti, og støttet bombingen av Serbia. Men dagens SV har en sterk fløy som er mot selv innsatsen i Afghanistan, og i dagens VG håner Erling Folkvord SV fordi det er blitt et haleheng til NATOs globale kriger.

Hvem er det som har gått i «total intellektuell oppløsning»?

Venstresida har hegemoniet

Les også

-
-
-
-
-
-
-

Les også