Gjesteskribent

Av ARNT FOLGERØ

Journalist Simen Sætre skriver i Morgenbladet 21-27.august om det politiske karrieremysterium, Jonas Gahr Støre, som uten å ha vært gjennom noen politisk seleksjonsprosess er blitt den mest populære politikeren i Norge. Sætre har ikke noe klart svar på mysteriet, men mer enn antyder at Gahr Støre har nådd dit han er fordi han har gått utenom seleksjonen og den degenerasjonen som ledsager denne prosessen. Den norske utenriksministeren representerer med andre ord det motsatte av tidens politikere. Han er ingen glatt streber som ser bort fra helheten og det som skjer ute i verden, og han er ingen forsvarer av politiske kompromisser som undergaver integritet og troverdighet.

Jeg tror at Sætre vil finne svaret på gåten Gahr Støre i det ideologiske klimaet som råder i dagens norske samfunn og som utenriksministeren er en ledende talsmann for. Gahr Støre er en mann som reiser Norge og hele verden rundt og prater om fred og forsoning. Mannen tilbyr forhandlingsløsning på ethvert politisk problem og er et menneske som tror at partene i alle konflikter kan dialogisere seg fram til enighet. Dette er en forståelse som er dypt rotfestet i den store, norske og styrende middelklassen, som for lengst har henvist alle konflikter til terapien og terapeutens kontor.

Det grunnleggende i en slik forståelse er enkelt sagt at vi kan snakke oss ut av alle problemer. På bunnen av oss ligger en felles menneskelighet som gjør at vi kan nå fram til hverandre og finne ut at vi har felles interesser og mål og fortelle oss at vi alle er interessert i fred og forsoning. Det viktigste grunnprinsippet i den norske middelklassen er således troen på det gode i mennesket. Vi befinner oss med andre ord i den borgelige metafysikkens og idealismens verden.

Jonas Gahr Støre er et eklatant uttrykk for det vi kan kalle tidens ånd, eller den rådende forståelse hos dem som styrer skuta Norge og deres medspillere. Men som hos salige Ibsen finnes det også i denne skuta lik i lasten. De som styrer, ser ikke «likene», for det er en del av maktens vesen at den tilslører deler av virkeligheten for dem som styres. Først når denne tilslørte virkeligheten blir for problematisk, blir «likene» for tunge, og skutas last gjør at den synker.

Hadde Gahr Støre sett på norsk skilsmissestatistikk, kunne han kanskje ha fått øynene opp for sin forståelses utilstrekkelighet og fallitt. Mer enn halvparten av de inngåtte ekteskapene i Norge oppløses. Hvorfor? Jo, fordi de offentlige ekteskapsrådgivernes råd ikke tar utgangspunkt i den virkelige situasjonen for ektepar i strid. De fleste ekteskapsbrudd kan ikke heles ved hjelp av forhandlinger, dialog og gode råd, nettopp fordi det ikke lenger finnes grunnlag for noe ekteskap, uansett hva all verdens psykologer og ekteskapsrådgivere mener om saken.

Det Gahr Støre, Erik Solheim & den norske regjeringen gjør, er å farte hele verden rundt og være «ekteskapsrådgivere» i all verdens konflikter på vegne av det de kaller det internasjonale samfunnet, hva det nå måtte være. Disse folkene har lullet seg inn i en tro på at Norge er det de kaller en humanitær stormakt. Denne humanitære stormaktens regjering støtter fascistiske politiske bevegelser som palestinske Hamas. Den er med i krigen i Afghanistan i troen på å bygge opp et borgelig demokrati i et feudalsamfunn preget av religiøse galningers kamp for å vinne statsmakten, en kamp som finansieres av heroin-eksport til nettopp Norge og de landene som vil «hjelpe».

Med sin asylpolitikk er også Norge med på å bygge opp om en internasjonal kriminalitetsform i sterk vekst og som allerede er en større pengemaskin enn internasjonal illegal narkotikatrafikk, nemlig menneskesmugling. Realitetene er at Norges utenrikspolitikk er en politisk flause. Den er feig og unnvikende som i saken om Muhammed-tegningene, og ute i verden, bak de kjekke norske regjeringsmenns rygg «flirer selv hestene».

Gahr Støre sier ved nesten enhver anledning at norsk politikk, både innenriks og utenriks, må ta hensyn i virkeligheten. Hvordan kan hans politikk og visjoner da være så virkelighetsfjern? Jo, fordi det for Gahr Støre gjelder å forvalte virkeligheten, la tingene utvikle seg innenfor en dialog som skal forhindre konfliktene å eskalere. Gahr Støre vil ikke gjøre noe annet med virkeligheten enn å «snakke den til rette». Han er med andre ord ingen politiker i dette ordets egentlig forstand.

Hans mål er å avpolitisere verden og virkeligheten og dialogisere oss fram til lykken, påspedd utenrikspolitiske virkemidler og tiltak som kan sammenlignes med samvittighetsfulle misjonskjerringer som i sin tid strikket ullsokker til strømpeløse barn i tropene. Det er ingen andre politikere som i den grad står fram og representerer den norske avpolitiserte middelklasses forståelse og verdier som Jonas Gahr Støre. I et samfunn med en middelklasse som i hovedsak er sysselsatt med politisk korrekt meningsproduksjon, blir politikere som Gahr Støre populære, ja de blir middelklassens viktigste talerør. Og slike politikere trenger ikke å gå gjennom noen politisk seleksjonsprosess.

Les også

-
-
-
-
-

Les også