Hvordan kan noen som hevder å stå for internasjonal solidaritet, fred og forsoning, samtidig være en stor belastning for fellesskapet? Jeg skal prøve å forklare det med et par eksempler.

Den såkalte engasjementspolitikken og den stormannsgale ambisjonen om Norge som en humanitær stormakt har, sammen med den manglende forståelsen for at det er real- og interessepolitikken som regulerer forholdet mellom statene i det internasjonale samfunn, åpnet opp for lukrative retrettstillinger og internasjonale verv til fallerte norske politikere, men til en høy pris for fellesskapet.

Det har ført til tapt fokus i utenrikspolitikken, særlig i forsvars- og sikkerhetspolitikken, men også når det gjelder handels- og energipolitikken. Det har svekket Norges internasjonale omdømme. Og ikke minst har bistandspolitikken og fredsmeglingen og den liberale innvandringspolitikken kostet norske skattebetalere dyrt.

Vi har Terje Rød Larsen (Ap) og Grete Faremo (Ap), Kjell Magne Bondevik (KrF) og Hilde Frafjord Johnson (KrF) samt Erik Solheim (SV), friskt i minne. De har alle skuslet bort milliardbeløp fra felleskassa. De har opptrådt sterkt kritikkverdig, uten at det har fått noen konsekvenser for dem, bortsett fra at de alle har fått nye lukrative retrettstillinger.

De bidrar verken til fred eller til forsoning. Bistanden har få resultater å vise til. Og fredsmeglingen har snarere bidratt til å forlenge konfliktene og øke de humanitære lidelsene. Det gjelder bl.a. i Sri Lanka, Sør-Sudan, Afghanistan og i et Midtøsten som nå har kulminert i et endeløst ragnarok i Gaza.

Et nytt kull inkompetente politikere med internasjonale ambisjoner er nå på vei. Sist ut er Raymond Johansen og Espen Barth Eide, begge fra Arbeiderpartiet.

De er begge globalister, multikulturalister og EU-tilbedere. De er ikke opptatt av å ivareta norske interesser, og de kommer ikke til å bli billige for norske skattebetalere. At Norges omdømme kommer til å lide for deres eskapisme, er nokså sikkert.

Etter at Raymond Johansen ble sparket som byrådsleder, fant partiledelsen i Ap straks en ny godt betalt stilling til ham som leder for Norsk Folkehjelp, fagbevegelsens humanitære hjelpeorganisasjon.

Folkehjelpen, på folkemunne kalt Flokehjelpen pga. dens tungrodde byråkrati, er drevet av Ap og LO, men er så godt som helfinansiert av staten, dvs. av deg og meg. Overføringene over statsbudsjettet er på drøyt en milliard kroner i året. Raymond skriker nå etter mer penger.

I en artikkel i Aftenposten 13.5. advarer han om at «haukene ikke må vinne frem» for å styrke Forsvaret på bekostning av det norske freds- og bistandsdiplomatiet, og at det er duene, formodentlig sånne som ham, som redder verden. Han frykter for at Norsk Folkehjelp skal bli skviset fordi det nå er akutt behov for penger til å styrke Forsvaret. Han skriver:

«Som fredsmegler og bistands- og utviklingsaktør har vi lang erfaring med og resultater fra diplomatiske virkemidler. I en global verden der samfunn er vevd sammen, er det vel så viktig (som å styrke Forsvaret) å jobbe for effektiv bistand, dempe konflikter og kjempe mot klimaendringer».

Dette er narrativet til både Arbeiderpartiet og Høyre. Det høres vakkert ut. Men påstanden over er både feil og villedende.

Det er riktig at vi har lang erfaring som «utviklingsaktør» og som «fredsmegler». Det er roller norske politikere har påtatt seg; den første helt siden 1960-tallet, den siste siden 1990-tallet. At verden er «global», er det selvsagt også vanskelig å være uenig i. Men at det er vel så viktig drive med bistand, fredsmegling og klimapolitikk som å ivareta norsk sikkerhet, er ikke riktig.

Regjeringens fremste oppgave er å ivareta norske interesser, og først og fremst sikkerheten til land og folk. Det er en grunnlovsfestet oppgave de folkevalgte er satt til å forvalte, men den har vært neglisjert av de 169 siden årtusenskiftet. Det er en oppgave som skal gå foran alle andre.

Vi har nå et forsvar som ligger nede med brukket rygg mens den eksistensielle krigen på nytt raser med full styrke i Europa. Det vil ta minst et tiår å bygge det opp igjen. Det skyldes slike som bl.a. Raymond Johansen og Espen Barth Eide.

Og det er både feil og villedende å påstå at den norske fredsmeglingen har dempet konflikter og at bistanden er effektiv.

Realiteten er at fredsmeglingen har svært få resultater å vise til, om noen i det hele tatt. Det samme gjelder milliardene som årlig forsvinner i bistandssluket. Mangelen på kontroll og dokumentasjon av hvor pengene blir av, er noe Riksrevisjonen har kritisert gjentatte ganger. Men det preller av sånne som Raymond og Espen som vann av gåsa. De bryr seg ikke.

Når det går galt, som i Afghanistan, hvor Norge har kastet bort omkring 40 milliarder av skattebetalernes penger, skylder de på andre, eller på at de fikk for lite penger til bistand og fredsmegling. Les hva Raymond Johansen skriver:

«Vår og våre alliertes erfaring i Afghanistan er et godt eksempel på hva som ikke virker. 20 år med militær nedkjemping av Taliban og for lite dialog gjorde oss blinde for deres evne til å slå tilbake og ta over landet dager etter at vi hadde trukket oss ut.

Dette vitner om historieforfalskning og en kunnskapsløshet uten grenser, og den overgås bare av deres etnosentriske holdninger og uendelige arroganse.

Det faller dem aldri inn at fredsmegling og diplomati er like lite effektivt for at et fanatisk religiøst føydalt stammesamfunn som i Afghanistan skal utvikle demokrati og menneskerettigheter etter vestlig mønster, som bomber og granater er det.

Fanatiske islamister kan nok la seg lokke av bistandspenger, men de vil aldri innføre verken demokrati, menneskerettigheter eller en rettsstat etter vestlig mønster bare fordi vi mener det er riktig for dem. Det tok oss selv flere århundrer å komme dit.

Slike samfunn bør overlates til seg selv. De bør selv få bestemme sin utviklingsbane og få bruke den tiden de trenger på å komme hvorhen de måtte ønske, bare de ikke er til skade for omgivelsene eller drar med seg sine middelalderske ritualer og sin kultur hit. Om de gjør det, må de konfronteres. Ellers bør vestlig bistand generelt begrenses til humanitær krisehjelp.

Men sånne som Raymond har større ambisjoner. Han er en partipamp av «godt» gammelt Arbeiderparti-merke. Raymond har som flere av sine partifeller gjort politikken til en lukrativ levevei.

Han ble karakterisert som et pompøst rotehue som byrådsleder, selvhøytidelig og besatt av den postmodernistiske woke-galskapen. Det var han som i 2016 insisterte på å bli titulert byregjeringsleder. Det var han som danset à la en duskedame ned Karl Johan sammen med partivennen Jonas under pride-festivalen.

Nå skal han gjennom Norsk Folkehjelp gå i misjonærenes fotspor og gjøre Taliban, IS, Hamas og andre islamske terrorister til postmoderne nordmenn, og aller helst til Arbeiderparti-velgere.

Sånne som Raymond får posisjoner og verv, ikke i kraft av kunnskap og erfaring, men gjennom nettverk og politiske forbindelser. I et slikt system er det ikke nødvendigvis de skarpeste knivene i skuffen som får de mest ansvarsfulle oppgavene. Det er de mest kyniske, som har de tetteste nettverkene og de spisseste albuene som får de feteste «beina».

Sosialdemokratiet har for lengst parkert meritokratiet til fordel for kyniske middelmådigheter med lav faglig og personlig integritet, jamfør alle plagiat-, svindel- og habilitetssakene blant de 169.

Så også med Espen Barth Eide, vår nye utenriksminister, som kom til taburetten til erstatning for sin udugelige forgjenger, hun som ble sparket videre til ambassadørposten i Washington pga. uryddig omgang med helt elementære habilitetsregler.

De har alle partiboka i orden. De er alle fra kretsen rundt Jens. Barth Eide har en litt annen inngang som akademiker, men uten faglige akademiske meritter å vise til av noe slag.

Det var han den amerikanske ambassadøren i et notat i Washington i 2008, da Barth Eide var statssekretær i Forsvarsdepartementet, karakteriserte som «en som ikke var til å stole på og som satte egen karriere foran Norges interesser.»

Det er antakelig en meget presis observasjon. Det er derfor slike folk er farlige. De setter egen karriere foran Norges interesser og misbruker gjerne fellesskapets midler så lenge det tjener dem selv og deres egne ambisjoner.

Barth Eide er også åpenbart for lengst sparket opp til sitt inkompetansenivå, noe han nå senest har demonstrert så til de grader ved å gå i bresjen for å anerkjenne Palestina som stat – en stat som ikke en gang finnes!? Den norske engasjementspolitikken er dermed tatt til nye høyder.

Med dette bidrar regjeringen til å legitimere terrorhandlingene og gisseltakingen og eksistensen av en terrororganisasjon. Det kan det ikke komme noe godt ut av. Det er like til fånyttes og destruktivt som å invitere Taliban til Oslo for å fremme kvinners rettigheter i Afghanistan. Det bidrar til å legitimere Taliban og virker åpenbart mot sin hensikt.

På samme måte som det totalitære Taliban-styret har gjort det enda verre for kvinner og sivilbefolkningen i Afghanistan, kommer Hamas til å fortsette sin terrorvirksomhet.

At Israel har reagert sterkt og kalt hjem sin ambassadør, er helt forståelig. Men dette skader ikke bare Norges forhold til Israel. Det skader Norges omdømme i det internasjonale samfunn.

Folk som Raymond Johansen og Espen Barth Eide er som sagt farlige. På ymse vis har de karet til seg sentrale verv og posisjoner. Og gjennom bistandsbudsjettet, som nå er på nesten 60 milliarder, har de tilgang til en nesten utømmelig statlig pengesekk som partene i Midtøsten og andre steder stimler sammen om som fluer rundt en kamel-lort.

For sånne som Raymond Johansen og Espen Barth Eide er fredsmegling under fjerne himmelstrøk viktigere enn å ivareta sikkerheten til eget land og folk. Og de bruker attpåtil våre penger til å motarbeide våre interesser.

Norsk utenrikspolitikk må først og fremst ivareta norske interesser. Det er både grunnlovsfestet og burde være selvsagt.

For å kunne gjøre det, må vi forholde oss til realitetene i våre omgivelser, først og fremst våre nære omgivelser, våre viktigste handelspartnere og våre nære allierte.

Vi trenger politikere som tar ansvar for eget land og som fokuserer på det vi i Norge, som et lite land, kan gjøre noe med. Våre skattepenger skal ikke brukes til å fremme karrieren til udugelige politikere.

Slike er farlige for land og folk.

 

Øystein Steiro Sr.

Vaktmester

 

Kjøp Sokrates’ forsvarstale fra Document her!

 

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene våre. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.