Gjesteskribent

Terje Rød-Larsen, Jeffrey Epstein og Bill Clinton. Foto: Heiko Junge, New York State Division of Criminal Justice Services / Reuters og Scott Roth / Invision / AP – alle via NTB. 

Vårt diplomati kan ikke overlates til personer med hovedfokus på karriere og egen lommebok. Det etterlatte  inntrykket er uprofesjonalitet, samrøre og skjødesløs omgang med så vel sikkerhetsinstruksen som med skattebetalernes penger.

Hva har Norge og norske skattebetalere fått igjen for å bruke hundrevis av millioner på Clinton Foundation, IPI og over 40 andre tenketanker i USA? Det, og om noen på giversiden i Norge har spist av lasset på veien, er det Riksrevisjonens jobb å klarlegge, skriver Øystein Steiro Sr.

Utenlandske diplomater omtaler Norge som «verdens største NGO». De lo av visjonen til Jagland, Bondevik og Stoltenberg om Norge som humanitær stormakt og fredsmekler. De gremtes over Nobelkomiteen som ga Fredsprisen til den amerikanske presidenten som har bombet desidert mest siden Vietnam-krigen. Og de trekker oppgitt på smilebåndet av Erna Solberg og Ine Eriksen Søreide, som har ‘kjøpt’ Norge plass som observatør i FNs Sikkerhetsråd. Den såkalte engasjementspolitikken de siste tretti årene har kostet norske skattebetalere vanvittige beløp. Resultatene har vært særdeles magre, bortsett fra et inflatert selvbilde i det snevre hjemlige utenrikspolitiske miljøet i Oslo.

Høyest ler antakelig korrupte afrikanske statsledere i sine Gulfstream jetfly betalt av norske skattebetalere. Flere av våre ledende rikspolitikere, som har kunnet skaffet seg lukrative internasjonale retrettstillinger ved å være sjenerøse på skattebetalernes vegne, er nok heller ikke direkte misfornøyde. Det samme gjelder deler av det øverste embetsverket i UD og ved Statsministerens kontor samt direktørene i de mange bistands- og fredsorganisasjonene som har vokst frem som paddehatter. De har kunnet bygge karrierer, og i noen tilfeller betydelige personlige formuer, gjennom sin posisjon som internasjonale distributører av våre felles skattepenger.

Og beløpene er enorme. 40 milliarder over bistandsbudsjettet bare inneværende år. Og penger gir som kjent innflytelse. Der det er store statlige beløp i omløp, er det også tilgang til både røde løpere, privilegier og sugerør. Ekteparet Rød-Larsen og Juul har med partiboka og partinettverket i ryggen åpenbart visst å innrette seg. De kritikkverdige økonomiske disposisjonene til ekteparet former et lite flatterende mønster, uten at det synes å ha hemmet deres imponerende internasjonale karrierer i nevneverdig grad. Det gir grunn til både undring og bekymring. Det blottlegger betenkelige sider ved måten norsk utenrikspolitikk i dag utøves, mer som en privat NGO for å ivareta gruppers særinteresser enn som statens utøvelse av nasjonale fellesinteresser overfor det internasjonale samfunn. Og det stiller grunnleggende spørsmål ved hvordan skattebetalernes penger forvaltes.

Privatiseringen av utenrikspolitikken begynte tidlig på 80-tallet og hadde sitt utspring i et lite miljø med sentrum i Arbeiderpartiet, fagbevegelsen og de samfunnsfaglige forskningsmiljøene knyttet til Maktutredningen og Levekårsundersøkelsen. Målet til initiativtakerne var å erstatte parti- og medlemsstyrte organisasjoner med private toppstyrte foreninger ledet av dem selv. Politisk Forum i Oslo Arbeidersamfund var ett eksempel, og Fagbevegelsens Forskningsorganisasjon (FAFO), etter modell av Per Kleppes «tenkeloft» i DnA og LO under Bratteli, ble særlig sentral.

Høsten 1984 ville LO gjennom FAFO, under Gudmund Hernes’ ledelse, prøve seg på arbeidsgiversiden. Sammen med Shell og teknologibedriften Bird etablerte de fiskeforedlingsbedriften Fideco for å skape arbeidsplasser i Finnmark. Det hele endte i 1992 med en dundrende konkurs som kostet skattebetalerne 80 millioner kroner og flere lokale fiskere millionbeløp. Terje Rød-Larsen, som hadde vært markedsdirektør i Fideco, kunne derimot innkassere en opsjonsgevinst på 600.000 kroner som ble innløst like før konkursen, etter sigende for at Shell skulle skaffe seg goodwill i sosialdemokratiet og unngå at kritikk for at deres engasjement i apartheid-regimet i Sør-Afrika skulle legge begrensninger for selskapets virksomhet på norsk sokkel.

Fideco-fiaskoen satte imidlertid ingen stopper for FAFOs ambisjoner. Gudmund Hernes tok Levekårsundersøkelsen til Øst-Europa, og Terje Rød-Larsen tok den til Gaza og Vestbredden for å kartlegge palestinernes levekår. Rød-Larsen skaffet seg finansiering gjennom UD med støtte fra statssekretær Knut Vollebæk, til tross for at embetsverket frarådet prosjektet fordi det «ikke nådde opp målt etter bistandsfaglige kriterier». Prosjektet fikk tilført ytterligere UD-midler året etter, denne gang med Jan Egeland som statssekretær. På nytt var FAFOs prosjekt allerede innvilget av politisk ledelse før søknaden gikk til faglig behandling i embetsverket. Siden vet vi alle hvordan det gikk. Oslo-prosessen, som i realiteten ble startet opp som et privat initiativ, uten forankring verken i Storting eller embetsverk, ga Mona Juul en kometkarriere i UD og Terje-Rød Larsen et liv på røde løpere i FN, et eget teaterstykke på Broadway, men ingen fred i Midtøsten.

Mindre kjent er kritikken av Oslo-prosessen, i alle fall her i Norge. Og advarslene kom tidlig. Flere forhandlingsløp var allerede godt i gang da Rød-Larsen & co. startet sitt mer eller mindre improviserte frilans-løp. Disse var basert på profesjonelt diplomati og robuste fagmiljø med omfattende kjennskap til lokal kultur, regionens geopolitikk og militærstrategiske forhold. Galehuset av teppeselgere og kamelhandlere som Peer Gynt fant i Aleksandria, eksisterte fortsatt. Advarslene om at nordmennene burde utvise varsomhet og at det ikke nødvendigvis ble fred ved å drysse penger over partene, prellet av entusiastiske norske politikere og politisk plasserte embetsmenn som vann på gåsa. Det de norske forhandlerne manglet av kompetanse, tok de igjen ved å drysse penger over partene, som flokket seg om dem som fluer rundt en kamellort. Det ble skapt pengestrømmer de færreste nordmenn kjenner til.

Det som til å begynne med var et «Ap-privilegium», ble etter hvert en kilde til internasjonal suksess for politikere og embetsmenn fra flere parti, først og fremst fra Arbeiderpartiet, og siden fra Høyre, men også fra KrF og SV. Mens våre naboland etter Den kalde krigen sikret seg nye posisjoner industrielt, handelsmessig og sikkerhetspolitisk, først og fremst ut fra realpolitiske prioriteringer, søkte Norge rollen som ledende bistandsyter, menneskerettighetsforkjemper og fredsmekler. Mens de andre nordiske land valgte å ivareta og befeste sine interesser i nærområdet, vendte UD i stedet blikket mot fjernere himmelstrøk og en form for global filantropi. Snart hadde enhver forhenværende statsminister og utenriksminister med respekt for seg selv sitt ett eget «fredsprosjekt» en NGO ute eller hjemme eller et sentralt verv i en FN-komite. Det har ikke manglet på oljepenger som har kunnet kjøpe innpass hvor enn det skulle være.

Med så mye penger i omløp følger det naturlig nok spørsmål knyttet til habilitet, pengebruk og sikkerhet. Det er bare ett eksempel, men det spesielle med skattesaken som fulgte i 1996, da Rød-Larsen ble kalt hjem fra Visegeneralsekretærstillingen i FN for å stå for planleggingen av Jaglands ‘Norske hus’, var ikke at 52 ansatte i Bird ble etterliknet for millionbeløp mens informanten Terje Rød-Larsen slapp unna med en bot fra Økokrim på 50.000 kroner for å ha gitt uriktige og ufullstendige opplysninger til skattemyndighetene. Han måtte riktig nok gå av som planleggingsminister etter den korteste statsrådskarrieren i norsk historie. Det spesielle er at Rød-Larsen uhindret kunne reise tilbake til stillingen som Norges utsendte og visegeneralsekretær i FN.

Det samme skjedde bare tre år senere, i 1999, da ekteparet fikk en fredspris fra Shimon Peres-senteret på 50.000 dollar hver. De unnlot å rapportere den til UD. Det var selvsagt et grovt brudd på tjenestemannsloven og endte med irettesettelse og tilbakebetaling for Juul sitt vedkommende, men uten at det fikk ytterligere karrieremessige konsekvenser. I 2000 ble hun utnevnt til statssekretær i Jens Stoltenbergs regjering, og året etter sendte Kjell Magne Bondevik og Jan Petersen henne som ambassadør til Tel Aviv. Rød-Larsen stappet pengene i egen lomme og kunne på nytt dra tilbake til stillingen som visegeneralsekretær i FN.

Siden har det lenge vært relativt stille rundt ekteparet, inntil Rød-Larsen måtte gå fra stillingen som leder av IPI i oktober, etter å ha nektet å redegjøre for forbindelsene med Jeffrey Epstein, som bl.a. hadde gitt ham et privat lån på 130.000 dollar. Mona Juul ble utnevnt av Børge Brende til ambassadør i London i 2014, og av Ine Eriksen Søreide til FN-ambassadør i 2019, hvor hun nå skal sitte som Norges representant i Sikkerhetsrådet.

Det interessante i denne sammenheng er ikke å kunne slå fast at Rød-Larsen, som sosialdemokrat og en som i en mannsalder har levd høyt på skattebetalernes regning, fremstår som en grådig person. At Nemesis ofte følger etter Hybris, kan den kulørte pressen glede seg over. Rød-Larsen er i godt selskap. Det er flere i den politiske klasse i Norge som har pleiet omgang med Jeffrey Epstein og som foreløpig har sluppet billig unna. Det interessante er at det blottlegger et system uten kontrollmekanismer, i alle fall når det gjelder det politiske og administrative toppsjiktet i Utenrikstjenesten.

At det er mulig å fortsette å representere Norge og norske interesser i den ene internasjonale toppstillingene etter den andre til tross for gjentatte økonomiske misligheter, vil for de fleste fortone seg ganske uforståelig. Og hvordan politisk ledelse i UD kan sende Mona Juul som norsk representant til FNs Sikkerhetsråd etter at ektemannen, som hun har stått last og brast med, trolig har kompromittert seg i forhold til Epsteins ‘honninkrukkefabrikk’, fortoner seg som en gåte. Alle som har vært involvert i slike miljøer, eller som har nærstående som har vært involvert, vil under normale omstendigheter være å betrakte som en åpenbar sikkerhetsrisiko.

Det blottlegger et system karakterisert ved tette nettverk, elitesirkulasjon og personlige hestehandler på tvers av partigrensene. At ekspedisjonssjef Geir O. Pedersen, Rød-Larsens tidligere FAFO-kollega og nære venn, satt som ekspedisjonssjef i UD og tildelte midler til IPI mens Rød-Larsen var sjef der, lukter ikke godt. Støttebeløpet fra UD økte fra nesten ingenting til 116 millioner kroner i perioden 2005–2018 inntil UD fikk kalde føtter pga. opprullingen av Rød-Larsens forbindelser med Epstein. At Rød-Larsen ansatte Pedersens ektefelle i IPI i New York, fremstår som en motytelse som ikke gjør saken bedre. At Utenriksminister Ine Eriksen Søreide har måttet erklære seg inhabil i saken fordi hun er bestevenninne med Mona Juul, sier sitt. Det etterlater et inntrykk av uprofesjonalitet, samrøre og en skjødesløs omgang med så vel sikkerhetsinstruksen som med skattebetalernes penger.

Hvilke hestehandler UD har inngått med ulike mer eller mindre korrupte regimer i sør og øst, og hva det har kostet i motytelser for å sikre Norge plassen i Sikkerhetsrådet, vet vi ikke. Hvorfor nettopp Norge ble IPIs hovedsponsor så snart Rød-Larsen ble leder for tenkesmien, kan vi tenke oss til. Hvorfor Norge, antakelig sammen med Saudi-Arabia, har gitt mest penger til IPI, ville vært interessant å få vite. Det er kanskje heller ingen tilfeldighet at Norge og Saudi-Arabia også har vært parhester og de to største bidragsyterne til Clinton Foundation? Jonas Gahr Støre og Børge Brende ga hele 640 millioner kroner inntil Wikileaks og etterforskningen rundt Clinton-parets økonomiske disposisjoner stengte UD-kranene i 2018.

Dette er ikke småbeløp. Vi trenger å få vite hva fellesmidlene egentlig er blitt brukt til. Hva har Norge og norske skattebetalere fått igjen for å bruke hundrevis av millioner på Clinton Foundation, IPI og over 40 andre andre tenketanker i USA? Det, og om noen på giversiden i Norge har spist av lasset på veien, er det Riksrevisjonens jobb å klarlegge. Hvilke motytelser utenriksministeren har lovet for å sanke stemmer til plassen i Sikkerhetsrådet, er det Stortingets jobb å få svar på. Det er ikke bare spørsmål om å verne vårt internasjonale ry og statens formue, men et spørsmål om å gjeninnføre god stats- og forvaltningsskikk og en utenrikspolitikk som først og fremst ivaretar landets interesser og ikke primært NGO-ers særinteresser eller enkeltaktørers private interesser.

Engasjements-Norge og det humanitærpolitiske kompleks har statliggjort sivilsamfunnet og druknet floraen av kontingentbaserte, frivillige medlemsorganisasjoner i en flom av offentlige penger. Organisasjonslivets tillitsvalgte og våre politikere er blitt et statens ‘parlamentariske personell’. Rent sosiologisk må vi trolig til Midtøsten og det saudiske kongehus for å finne et tilvarende fenomen. Dette kan vi ikke tillate oss lenger. Bare under koronakrisen det siste året har vi brukt opp en ikke ubetydelig del av oljeformuen, og våre nære som våre fjerne omgivelser preges i dag av for store omveltninger og utfordringer til at vårt diplomati kan overlates til velmenende enkeltpersoner, åpenbare dilettanter eller personer med hovedfokus på karriere og egen lommebok.

 

Gjengitt med vennlig tillatelse fra forfatteren, først publisert av Klassekampen 17. desember 2020.

Øystein Steiro Sr. har bakgrunn fra Utenrikstjenesten og lederstillinger i ulike internasjonalt rettede virksomheter. Han var stasjonert i Storbritannia samt i Iran under krigen mellom Irak og Iran og deltok som norsk representant på ekspertnivå i EØS-forhandlingene. Han medvirket til etableringen av The Coca-Cola Company som det første private vestlige konsernet i Russland etter Sovjetunionens oppløsning. Han har hatt ledende stillinger i forbindelse med etableringen av norske havbruksselskap i Nord- og Sør-Amerika og i Europa. Han har vært sikkerhetspolitisk rådgiver for Europaprogrammet og Norsk Institutt for Strategiske Studier. Steiro deltar i samfunnsdebatten først og fremst vedrørende utenrikspolitiske spørsmål, forsvars- og sikkerhetspolitikk.


Kjøp Asle Tojes siste bok her!