Terje Rød-Larsen koser seg med fiffen på kongressenteret under Verdens økonomiske Forum i Davos, Sveits. Her med mangemilliardæren Stein Erik Hagen. Foto: Heiko Junge / NTB

Dagens Næringliv (DN) har gjort en grundig og god journalistisk jobb i å avdekke alle skandalene som følger i Rød-Larsens fotspor. De har avslørt hvordan han har sugd penger ut av statskassa og hatt en forbindelse til seksualovergriperen Jeffrey Epstein.

Rød-Larsens International Peace Institute (IPI) fikk over dobbelt så mye som prestisjefulle Massachusetts Institute of Technology (MIT) i 2017. Her snakker vi altså om støtte fra en kjent sexforbryter, Jeffrey Epstein. Den ansvarlige på MIT trakk seg i september, da støtten fra Epstein ble kjent, blant annet fordi den hadde vært skjult.

Rød-Larsen skyldte på et tidspunkt den pedofile sexforbryteren Epstein om lag 800.000 kroner. Det er uvisst hvordan gjelden oppsto. Men det er helt klart at Rød-Larsen inngikk et samarbeid med Epstein lenge etter at sistnevnte var dømt for seksuelle overgrep.

DNs avsløringer av Terje Rød-Larsens forbindelser til Jeffrey Epstein er en påminnelse om at personlige mål, drømmer og ambisjoner på uheldig vis kan vikle seg inn i profesjonelle veivalg – også for velmenende utenrikspolitiske aktører.

Rød-Larsen var en bidragsyter til Oslo-avtalen, som naive norske politikere håpet skulle skape fred mellom Israel og de palestinske myndigheter. En kort periode var han statsråd, men måtte gå av på grunn av økonomiske misligheter.

Deretter skapte han altså sitt eget fredssenter, International Peace Institute (IPI). Men til slutt ble han sparket ut, da han nektet å forklare sine disposisjoner for styret.

Norsk UD har sponset IPI med hele 130 millioner kroner. En god del av disse midlene har havnet i Rød-Larsens lommer. For lønna og frynsegodene var nokså rause, ifølge Dagens Næringsliv (DN).

«For Rød-Larsen har en rekke goder fulgt med stillingen, inkludert lønn på flere millioner kroner i året, en leilighet han disponerte i New York i flere år og en spesialforestilling av et teaterstykke der han selv var hovedperson.»

Rød-Larsen er gift med FN-ambassadør Mona Juul, som bor i den norske residensen i New York, kjøpt for 87 millioner kroner.

I et innlegg i DN skriver Ada Nissen og Hilde Henriksen Waage kritisk om Rød-Larsen og norsk fredsmegling.

For oss som har fulgt norsk fredsdiplomati en stund, kom ikke dette statusfallet som noe fullstendig sjokk.
Den norske meglerens profesjonelle praksis har vært gjenstand for debatt tidligere.

Da det ble oppdaget gjennom forskningsprosjektet «Peacemaking is a Risky Business» at alle dokumentene fra Oslo-prosessen var sporløst forsvunnet fra Utenriksdepartementets arkiv, om de noen gang hadde kommet dit, havnet Rød-Larsen i søkelyset.

Riksantikvaren iverksatte granskning, men Rød-Larsen var ikke særlig samarbeidsvillig.

Motvillig innrømmet han at han hadde et betydelig privat arkiv fra de hemmelige forhandlingene i Norge.

Men allikevel ville ikke Rød-Larsen levere disse dokumentene tilbake til den norske stat.
Dette utfordrer mytene rundt Norges rolle, blant annet i den mye omtalte Oslo-prosessen.

Poenget her er imidlertid ikke bare at Terje Rød-Larsens fall fra «riches til rags» ikke kom som den største overraskelsen, men at fredsdiplomatiets avhengighet av enkeltpersoner noen ganger er problematisk.

Man har i mange år snakket åpent om norsk fredsmeglings evne til å styrke Norges internasjonale omdømme, nytteverdi for allierte og generelle betydning i internasjonal politikk.

Det har vært vanskeligere å snakke om at denne diplomatiske nisjen også innehar noen relativt unike muligheter for brak-karrierer og personlige triumfer, som tidvis bringer med seg konkurranseinstinkt, feider og misnøye.

Hilde Frafjord Johnson var «vår kvinne» i Sudan. De positive langvarige konsekvensene av hennes mangeårige innsats er vanskelig å finne. Selv har hun sagt at hun ble kalt en vanskelig «bitch» da hun senere fikk jobben med å lede FNs fredsbevarende styrker i Sør-Sudan. Kronikkforfatterne foreslår bedre åpenhet og kontroll.

I tilfeller der fredsmeglere faktisk opptrer partisk eller uetisk, utfører sitt virke basert på ønsker om egen vinning eller forsøker å forme sitt ettermæle på uredelige måter, bør det komme frem i lyset.

Dette er for kompliserende. Mitt forslag er enklere: Stans absolutt alle overføringer fra starten til såkalte NGO-er. Når man beskriver seg som «ikke-statlige organisasjoner», så kan man ikke være avhengig av statens penger.

Jeg har også argumentert for å stanse absolutt alle former for statlig bistand, som ikke er noe annet enn legalisert tyveri, hvor nå om lag 40 milliarder kroner årlig overføres med tvang fra norske skattebetalere til afrikanske diktatorer, palestinske terrorister og norske høytlønnede ledere i NGO-er som Røde Kors, Redd Barna etc. Et nødfond på rundt 10 milliarder som kan brukes til nødhjelp i naturkatastrofer (jordskjelv, tsunamier etc.) kan videreføres ved hjelp av et engangsinnskudd fra staten og deretter frivillige private bidrag.

Selv Kina får bistand fra Norge, det er så idiotisk at virkeligheten blir vanskelig å forholde seg til.

Forskning bidrar stadig til ny kunnskap om etiske aspekter ved fredsmegling, og hva som er velfungerende fredsavtalers grunnleggende bestanddeler. Her spiller megleres personlige interesser og ambisjoner faktisk en rolle. Hans eller hennes posisjon er sårbar, men også mektig.

Å opptre bevisst partisk, å forhindre at viktige dokumenter av offentlighetens interesse «forsvinner» eller å motta store pengebeløp av seksualforbrytere som Jeffrey Epstein, viser sviktende dømmekraft og manglende forståelse for forholdet mellom private og offentlige interesser.

Krig mellom nord og sør i Sudan har ingen innvirkning på norske interesser. Sudan må løse sine egne problemer, gjerne med hjelp fra private norske interessenter. Alle som ønsker det kan gi penger til gode formål, dette er både etisk og moralsk høyverdig, gitt at pengene bidrar til en forbedring for vanlige mennesker som trenger hjelp.

Å tro at Frafjord Johnsson, Kjell Magne Bondevik og Rød-Larsen skal bidra positivt, er ren naivitet. Disse folkene meler sin egen kake. Og utenriksminister Ine Eriksen Søreide klarer ikke å svare på de fem enkle spørsmålene som Øystein Steiro jr. betimelig stilte i desember.

Dagens Næringsliv

Fem konkrete spørsmål om Rød-Larsen-saken

 

Kjøp Peder Jensens bok her!