Kommentar

Det het lenge at Norge kjempet i en divisjon høyere enn folketallet skulle tilsi. Slik smigret man befolkningen. Men mest var det sport vi utmerket oss i. Så kom oljepengene, og dermed åpnet dørene seg. Som det ble sagt: Norge gikk fra å være bonde til springer. Gro Harlem Brundtland forsto hvor makten lå, og fikk meldt oss inn i EU, selv om folket sa nei. Politikere som Børge Brende kunne avansere til toppstillinger i World Economic Forum og knytte verdifulle bånd, tenk bare Kina. Denne infiltreringen i mektige nettverk gjorde at norske medier ikke fikk med seg avsløringene om Hillary Clinton og Clinton Foundation. Vi tenker ikke stygt om folk. Eller som Jeff Bezos sa da Amazon gikk glipp av en viktig forsvarskontrakt: We are the good guys. Foto: Brendan McDermid/Reuters/NTB

Forsidebildet: En annen Davos-mann, Espen Barth Eide fra Ap, her under behandlingen av Acer-saken i Stortinget, 22. mars 2018. Foto: Cornelius Poppe / NTB

 

The Davos man

Folkestyret har forvitret. Partiene som tidligere var medlemsbaserte, har utviklet seg til nettverkspartier og oligarkier med et stadig større innslag av yrkespolitikere som pleier egen karriere og utvikler bånd og bindinger seg imellom, på bekostning av deres lojalitet og forpliktelser overfor velgerne. Stort sett uten debatt og demokratisk forankring har disse partioligarkiene de siste tiår overført store deler av det politiske beslutnings- og handlingsrom fra det folkevalgte lokale og nasjonale nivå, som kommune-, fylkesstyrer og Stortinget, til overnasjonale organer som EU og FN. De statsbærende partiene i etterkrigstidens Norge, Arbeiderpartiet og Høyre, har vært de fremste pådriverne bak denne globaliseringspolitikken. «The Davos Man» heter like gjerne Børge Brende som Espen Barth Eide, eller for den saks skyld Erik Solheim eller Siv Jensen. Velgerne og partienes medlemmer har mistet mye av sin innflytelse over politikken. Den jevne velger har liten påvirkning på hvem som blir valgt.

Det er partiledelsen som bestemmer 

Nominasjonsprosessen i Norge er faktisk en av de mest lukkede i Europa. Det er partiledelsen som bestemmer hvem som skal nomineres og stå på de sikre plassene på valglistene. Og partiledelsen velger stort sett seg selv og hverandre og deres støttespillere i eget nettverk. De velger ikke de mest dedikerte, de mest skolerte, de med den mest relevante erfaringen eller kunnskapen eller de skarpeste hodene. Meritter teller lite. Nettverk teller mye. De velger de organisasjonsmessig tilpasningsdyktige, de med de spisseste albuene, og de velger først og fremst seg selv. Slik ender vi opp med en olje- og energiminister og leder av det viktigste departementet for norsk verdiskapning som knapt har bikket 30, og som har en bakgrunn utenfor partikorridorene som begrenser seg til noen ukers sommerjobb hos Carlings. Det er Lenins «demokratiske sentralisme» som i dag praktiseres i alle norske partier, inklusive Høyre og Fremskrittspartiet – ja, ikke minst i «Partiet for folk flest». 

Færre enn 2 % av den voksne befolkningen er aktivt medlem i et politisk parti, og kun et fåtall av disse deltar i nominasjonsprosessen, til tross for at den i dag enkelt kan foretas elektronisk på nettet av medlemmene direkte. Bare Rødt har gått inn for en demokratisering av nominasjonsprosessen. Nå avdøde Hanne Marthe Narud, som var professor i statsvitenskap ved UiO, konkluderte i en større artikkel i 2008 med at nominasjonsprosessen i Norge er en av de mest lukkede i Europa. Typisk nok er oppslutningen om økt velgerinnflytelse og deltakelse i nominasjonsprosessen mindre jo høyere opp i partihierarkiet man kommer. Resultatet er en liten politisk elite bestående av stadig flere yrkespolitikere med liten eller ingen erfaring fra livet utenfor partikorridorene og med tettere bånd til hverandre og egen politikerstand enn til de velgerne de skal representere. Dette har gjort noe med politikken og styringsevnen.

Hva har det gjort med politikken?

Dekonstruktivismen preger også politikken i det postmoderne samfunn. Politikken er blitt sektororientert og fragmentert og administreres ad hoc fra sak til sak uten sammenheng og uten langsiktige overordnede mål og strategier. Kultur og etablerte verdier er relativisert. Alt er greit så lenge det vestlige globaliseringsprosjektet, multikulturalismen og minoriteters rettigheter ikke utfordres. Nasjonale interesser og realpolitikk har måttet vike, til fordel for verdi- og identitetspolitikk, og etter hvert av en internasjonal woke-kultur som har beveget seg over i det rent absurde. Samlet har dette svekket Stortinget og redusert regjeringens styringsevne. Deres to viktigste oppgaver, å ivareta landet og befolkningens sikkerhet, samt å legge forholdene til rette for å optimalisere landets ressursbase og potensial for verdiskapning, er rett og slett outsourced.

Det mest foruroligende er utenriks- og forsvarspolitikken, som nå så godt som i sin helhet er overlatt til NATO og USA. Både Arbeiderpartiet og Høyre sluttet etter 1990 helhjertet opp om den optimistiske forestillingen om historiens slutt og evig fred i Europa. I den posthistoriske evighet ville grensene og nasjonalstatene miste sin betydning, og suvereniteten sin mening. Arbeiderpartiet og Høyre har gjennom de forsvarspolitiske forlikene i Stortinget stått sammen om å avvikle vår nasjonale forsvarsevne. Norge har rent militært satt til side all egen suverenitet og gjort seg fullstendig avhengig av USA og NATO og utviklingen i omgivelsenes stormaktskonstellasjoner. NATO-medlemskapet er selvsagt viktig for Norge, men kom tidligere i tillegg til, og ikke i stedet for, evnen til selv å ivareta egen suverenitet og selvråderett. Slik sett er situasjonen påfallende lik forholdene etter 1927, med avviklingen av «Venstreforsvaret» fra 1905 og nøytralitetsvernet fra 1919. 

Store deler av utenrikspolitikken er delegert til øvrige fagdepartement, som alle har sin egen avdeling for internasjonale saker. Det har ført til fragmentering og manglende helhet og koordinering i utenrikspolitikken. Utenrikstjenesten er på sin side redusert fra et profesjonelt fagdiplomati til et korps av generalister og «koffertbærere» hvis hovedoppgave ut over det rent konsulære er å fordele skattebetalernes oljeproveny til et stadig voksende antall overnasjonale NGO-er og et humanitærpolitisk kompleks av hjemlige frivillige organisasjoner av mer eller mindre diskutabel kvalitet og som i liten grad er underlagt resultatkrav og effektiv kontroll. Det har ført til en utenrikspolitikk uten mål og mening, et nasjonalt sløseri av dimensjoner, og har bidratt til stormaktsrivalisering og instabilitet i våre egne nærområder. 

Våre «folkevalgte» styrer ikke lenger på folkets vegne. De har overlatt store deler av politikken til overnasjonale organer vi har liten innflytelse over, og disse administrerer i beste fall landet på deres vegne. På samme måte som forsvaret av landets grenser og befolkningens sikkerhet så godt som i sin helhet er overlatt til NATO, er kontrollen over vår ressursbase og dermed våre handelsfortrinn overlatt til EU. Den norske velgeren står igjen med lua i handa, etterlatt som husmann i eget hus. 

 

Øystein Steiro sr., vaktmester

 

Kjøp Halvor Foslis bok her!