Arbeiderpartiets formann Trygve Bratteli møter statsminister og Senterpartiets formann Per Borten på gaten i Oslo i desember 1966, og ønsker ham god jul. Foto: Sverre A. Børretzen / Aktuell / NTB.

I Norge hadde vi tidligere politikere som var visjonære, men som også var realister. De stolte mer på erfaring og sunt bondevett enn på McKinsey og dyre konsulenter. De tok ansvar og skjulte seg ikke bak en hær av kommunikasjonsrådgivere.

De nasjonaliserte og utviklet vannkraften til en felles nasjonal ressurs og passet på at grådige tyskere og engelskmenn ikke skulle ta den fra oss. Det la grunnlaget for industrireisingen i første halvdel av forrige århundre.

De sikret nasjonal kontroll og statlig styring med petroleumsreservene i Nordsjøen. Det gjorde det mulig å utvikle velferdsstaten i andre halvdel av forrige århundre og bygge opp en enorm nasjonal finansformue i Oljefondet.

De var styringskraftige. De sto ikke med lua i hånda. De sikret kontroll over våre ressurser og naturgitte fortrinn. De ivaretok landets interesser. Og de sikret at felles verdier kom fellesskapet til gode.

Nå har vi en politikerstand som synes mer opptatt av egne standsprivilegier og av å gi bort til andre det tidligere generasjoner har skapt. De viser større lojalitet til EU, FN og internasjonale NGO-er enn til eget land og folk.

Gjennom EØS-avtalen og tusenvis av stadig nye EU-direktiv lurer de Norge inn i EU bit for bit, til tross for at folket har sagt NEI til EU to ganger, først i 1972 og deretter i 1994. Ved hjelp av «salamimetoden» har de snikinnmeldt Norge i EU.

Ved gjennomføringen av Forsvarsreform 2000 la de ned det nasjonale invasjonsforsvaret og overlot statssikkerheten i Norge til NATO, dvs. USA, som står for drøyt 70 % av utgiftene i NATO.

Med ACER-avtalen i 2018 overlot de energipolitikken til EU, og med inngåelsen av Marrakech-avtalen samme år overlot de kontrollen med norsk innvandringspolitikk til FN. Hele Stortinget var med på det, fra ytterste høyre til ytterste venstre.

Ansvaret for landet og befolkningens sikkerhet i dag er altså overlatt til andre. Det har ført til at rettsutviklingen i landet er flyttet fra Stortinget i Oslo til EU-kommisjonen i Brussel. Innvandringspolitikken fører til at demografien i Norge blir snudd på hodet og at velferdsstaten blir satt på spill. Energipolitikken har ført til at vi som tidligere hadde den billigste strømmen i Europa, nå har den dyreste. De varsler dommedag og klimakrise og bekjenner seg til «det grønne skiftet» som om det var den nye statsreligionen. Når feil blir oppdaget, løper de fra ansvaret eller «tar ansvar» ved å bli sittende.

Hva slags politikere er det vi har endt opp med? Hvordan er det i det hele tatt mulig? Hva er det som har skjedd?

Hvordan kan folkevalgte politikere tillate seg en politikk som systematisk svekker norsk suverenitet og selvstyre, og dermed det norske demokratiet? Hvordan kan de omtrent etter forgodtbefinnende dele ut våre fellesmidler til alle slags gode internasjonale formål uten noen som helst kontroll og resultatoppfølging? Hvordan kan de bedrive skattesnyteri og systematisk utnyttelse av et regelverk de selv har laget for egen personlig vinning, og til stadighet å bryte de løftene de er gått til valg på uten å bli stilt til ansvar? Hvordan kan de slippe unna med det og attpåtil bli gjenvalgt igjen og igjen?

Politikerne vet hvordan. Det er på tide at vanlige folk får øynene opp for hva som egentlig finner sted.

Årsaken ligger først og fremst i at partiene, som tidligere var medlemsbaserte og medlemsfinansierte, er blitt nettverksbaserte og statsfinansierte.

Partistøtten har erstattet medlemskontingenten. Partistøtten er noe politikerne bevilger til seg selv. Pengene henter de ut av statskassa, dvs. fra skattebetalernes og velgernes lommer.

Partiorganisasjonene, som tidligere var medlemsbaserte og besto av frivillige og dedikerte partimedlemmer, har utviklet seg til å bli partibyråkratier med kadre av profesjonelle politiske rådgivere og informasjonsmedarbeidere, også disse lønnet av staten gjennom partistøtten.

Posisjoner, avansement og fordelingen av knappe goder styres av partiledelsen. Det er basert på nettverk og sosiale relasjoner, og legger grunnlag for fordeling og hestehandler med attraktive posisjoner og godt betalte verv av ulike slag.

Partiledelsen består stort sett av politikere som har gjort politikken til yrke og karrierevei. De er blitt yrkespolitikere. De har gjerne lite eller ingen yrkeserfaring eller annen erfaring utenfor partikorridorene. Mange er «halvstuderte røvere» uten særlig utdannelse.

Gjennom en av de mest lukkede nominasjonsordninger i Europa har partiledelsen full kontroll med nominasjonskomiteen. De reserverer de øverste plassene på valglisten stort sett til seg selv og sine løytnanter, som gjerne er yngre tjenestevillige partibroilere med snakketøyet i orden.

Partiledelsen nominerer med andre ord i realiteten seg selv. Slik sikres maktstrukturen i partiet over tid, og partiledelsen sikrer seg gjenvalg.

Det er et sosialt system som først og fremst er basert på nettverk og sosiale ferdigheter, og i mindre grad på erfaring, kunnskap og meritter.

Det fører nødvendigvis til en politikerstand som er god på kommunikasjon og relasjonsbygging, men som ikke nødvendigvis er de skarpeste knivene i skuffen, de mest erfarne og kompetente eller de med størst faglig og personlig integritet.

Manglende kunnskap og erfaring skjules bak omfattende medietrening og et stort og stadig voksende korps av PR-konsulenter og informasjonsrådgivere. De skjuler feil, tilslører nettverk og maktforhold, bidrar til å bestemme dagsordenen og forme den offisielle historiefortellingen.

De er godt understøttet av en stadig mer servil presse, som i stedet for å fungere som en fjerde statsmakt og maktens voktere, i stadig større grad bidrar til å skjerme politikerne for kritikk og løper deres ærend.

Det henger sammen med flere forhold, først og fremst ved at redaksjonene og avisenes drift er gjort avhengig av pressestøtten. Det symbiotiske bytteforhold mellom redaksjonene og partienes kommunikasjonsavdelinger, hvor eksklusiv informasjon og nyheter byttes mot gunstig omtale, forsterker de tette båndene.

Sosiologisk sett er dette noen av de viktigste årsakene til at politikerne har mistet kontakten med folket og folket har mistet kontakten med politikerne. Demokratiet har utviklet seg til et skinndemokrati med klare oligarkiske tendenser. Politikerne trenger rett og slett ikke folket lenger.

Den som sier parti, sier nettverk og oligarki. Det gjelder særlig for et statsfinansiert partisystem med en så lukket nominasjonsordning som den norske, og med en presse som er mer eller mindre «kjøpt og betalt» gjennom den statlige pressestøtten.

Den som sier oligarki, sier yrkespolitikere som i stor grad er styrt av egeninteresser, og ikke av interessene til velgerne som tilsynelatende har valgt dem.

Og den som sier yrkespolitiker, sier ofte middelmådige beslutninger fattet av mennesker med liten eller ingen erfaring fra yrkeslivet eller andre sosiale sfærer utenfor politikken.

Slikt fører til middelmådig politikk og noen ganger til dårlige beslutninger som kan koste fellesskapet enorme summer eller få katastrofale følger for land og befolkning.

Som yrkespolitikere vil de dessuten ha en tendens til å sette egne interesser foran fellesskapets interesser. Eksemplene på det er mange.

De bevilger seg selv millionlønn og et lønnsnivå de fleste av dem aldri ville vært i nærheten av i det ordinære yrkeslivet. De blir sittende når de gjør feil eller blir tatt med fingrene for langt nedi felleskassa, i stedet for å bli sparket slik de ville blitt i alle andre yrkessammenhenger. I verste fall ligger de lavt noen måneder før de kommer tilbake til politikken med full tyngde, som om ingenting hadde skjedd.

De bevilger seg selv fyrstelige pensjonsordninger som den gjennomsnittlige minstepensjonist kan se langt etter. Og de tildeler seg selv eliteprivilegier som pendlerboliger med gratis strøm, subsidiert stortingskantine, gratisparkering i stortingsgarasjen og gratisbilletter til kulturarrangementer.

At de har tre og en halv måneds sommerferie, bidrar ikke akkurat til å skape nærhet til folket. At de uten blygsel snyter på skatten og hevder seg hevet over loven, bidrar heller ikke til å skape nærhet til vanlige folk, som selv må se seg snytt av NAV eller forfulgt av skattemyndighetene for den minste forseelse.

Og på samme måte som rikspolitikerne bygger nytt regjeringskvartal til 50 milliarder kroner, bygger lokalpolitikerne i Kristiansund og i Kristiansand seg dyre kulturhus og signalbygg som monumenter over seg selv, og som sikrer dem respektable posisjoner, fete styrehonorar, komitéverv og betydelige ekstrainntekter i tillegg til politikerlønna.

Sammen med ansatte i offentlig forvaltning reiser de på teambuilding og komitéreiser til eksotiske steder, selv om alle vet at det faglige innholdet bare er ferniss for å kunne ta fri og drikke og spise på statens sjenerøse reiseregulativ, med andre ord på skattebetalernes regning.

De fremste av dem belønner seg selv og hverandre med kremjobber i FN, 10 % statsskatt og et internasjonalt liv på røde løpere eller en retrettjobb som statsforvalter i Agder, ambassadør i Jakarta eller som styrerepresentant i en statlig eller halvstatlig virksomhet hvor de har lite eller ingenting å bidra med rent faglig.

Slike politikere er ikke først og fremst opptatt av å ivareta nasjonens eller befolkningens interesser. De er mer opptatt av å ivareta egne interesser og egne standsprivilegier.

Politikerne må realitetsorienteres om de skal få tilbake kontakten med folket og folket skal få tilbake kontakten med politikerne, og dermed kontrollen med politikken. Det må fremfor alt gjennomføres grunnleggende demokratireformer.

Nominasjonsordningen må gjøres allment tilgjengelig for partienes medlemmer. Om det er vilje til det, er det enkelt å gjennomføre med internett og elektronisk stemmegivning.

For å få partimedlemmene tilbake i politikken og få nøytralisert partioligarkene, må den statlige partistøtten avvikles. Partiene må på nytt bli medlemsbaserte og medlemsfinansierte.

For å få yrkespolitikerne ut av politikken og avviklet kameraderiet som nettverkspartiene bygger på, må det innføres en regel om at ingen politiker får sitte lenger enn to valgperioder.

For å gjøre politikken mindre attraktiv for dem som ser politikken som en lukrativ karrierevei og mer attraktiv for dem som vil gjøre en innsats for fellesskapet, bør politikernes lønnsordninger i større grad reflektere deres yrkeserfaring og kompetanse. Karantene- og habilitetsregler må skjerpes, og de må håndheves effektivt. Sjenerøse overgangsordninger for å sikre god repatriering tilbake til yrkeslivet etter endt innsats som folkevalgt, samt ordener og medaljer for å premiere innsats og tjeneste til fellesskapets beste, må gjerne etableres.

Sist, men ikke minst bør folkeavstemninger etter sveitsisk modell innføres i viktige saker både i lokal- og rikspolitikken.

Bortsett fra Rødt, som har gått inn for å åpne opp nominasjonsordningen og redusere politikerlønningene, og FrP, som går inn for avvikling av pressestøtten og mer bruk av folkeavstemninger, men som har motsatt seg øvrige tiltak som kan rokke ved deres standsprivilegier, er det ingen av partiene som har forslag til demokratireform i partiprogrammet. Snarere tvert i mot. De motarbeider demokratiske reformer med alle midler.

De ønsker å ha kontroll med nominasjonsprosessen selv. De har ikke egentlig noe behov for å få medlemmene tilbake. De ønsker heller fortsatt partistøtte som de kan disponere som de vil uten at menige medlemmer skal legge seg opp i det.

Partiledelsen ønsker slettes ikke åremål og måtte gå tilbake til livet utenfor politikken etter endt tjeneste for fellesskapet. De ønsker å beholde sine standsprivilegier og politikken som personlig karrierevei gjerne livet ut.

Og de ønsker slettes ikke folkeavstemninger og direktedemokrati. De ønsker ikke at velgerne skal ta fra dem makten deres og bestemme selv.

Historikken viser at når forslag om demokratireform en sjelden gang er blitt tatt opp, blir de motarbeidet aktivt over bred front av så godt som alle partier i Stortinget.

Så stem på hva du vil, men stem ikke på partier som ikke vil programfeste medlemsstyrte elektroniske nominasjonsprosesser, folkeavstemninger både i lokal- og i rikspolitikken, en gradvis avvikling av parti- og pressestøtten samt politikere på åremål som må tilbake til samfunnet etter maksimum to valgperioder.

Det blir ingen endring i politikken før det blir gjennomført grunnleggende endringer i partisystem og i partienes finansiering og organisasjonskultur.

La partipampene få valget mellom demokratireform eller høygafler ved neste valg.

 

Kjøp billetter til Document-møtet i Oslo den 26. januar her.

Synes du verden går av hengslene? Vil du forstå hva som skjer og kanskje stritte imot? Kjøp «Den døende borgeren» av Victor Davis Hanson som papirbok her og som ebok her!

 

 

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.