Dette er en oppsummering av en serie artikler om forvitringen av det norske demokratiet. De er skrevet fordi få skjønner hva som foregår. Fordi enda færre bryr seg. Og fordi det er nødvendig med en grunnleggende demokratireform.

Folkestyret er under press over store deler av verden. Stabile demokratier på relativt høyt nivå, som f.eks. USA, India, Ungarn og Polen, har utviklet seg i autokratisk retning. Vi ser liknende utviklingstrekk i flere land i Vest-Europa. Og selv om Norge formelt sett skårer høyt på alle demokrati-indekser, skal du ikke tro at Norge reelt sett er noe unntak.

Totalitære regimer som Kina, Russland og Iran er blitt enda mer totalitære. Putin og Xi Jinping endrer valgreglene etter forgodtbefinnende og sørger for at de stadig blir gjenvalgt. Uten sammenlikning for øvrig er det ikke helt ulikt hvordan en politisk kadre av stadig flere norske yrkespolitikere sørger for at de selv blir nominert og stadig gjenvalgt.

For også i Norge er det vokst frem en politikerstand med klare oligarkiske trekk. De demokratiske institusjonene er svekket «innenfra», gradvis uten stor dramatikk og på måter som det ikke er så lett å oppdage som i Russland og Kina. Sakte, men sikkert har maktforholdet mellom velgerne og de «folkevalgte» beveget seg i autokratisk retning.

Makt, privilegier og fordeler konsentreres stadig mer på stadig færre hender gjennom politiske reformer, ved etablering av nye regler og forordninger som svekker velgernes innflytelse, gjennom gradvis svekkede innsyns- og kontrollmekanismer, ved å bruke eksisterende politiske institusjoner på nye måter og ved at rettsutviklingen i landet i stor grad er overført fra Stortinget til ikke-folkevalgte internasjonale organer, først og fremst EU.

Senest torsdag 21. desember, og antakelig ikke tilfeldigvis rett før juleferien, sa Stortinget igjen nei til å etablere et lobbyregister. Dette til tross for at Europarådets antikorrupsjonsorgan (GRECO) ba Norge om å gjøre det allerede i 2014.

Og bare tre dager før, mandag 18. desember, banket stortingsflertallet, bestående av Ap, Sp og Høyre, igjennom Karanteneloven, som uten videre gir forvaltningen rett til å innføre karantene og isolasjon. Loven representerer en klar suspensjon av elementære demokratiske rettigheter.

I høst prøvde regjeringen, med støtte fra Høyre, å begrense innsynsretten i Offentlighetsloven. Og igjen, ikke tilfeldigvis rett før sommerferien, fjernet Stortinget muligheten til å kumulere valglistene.

Dette er bare noen av de siste i en lang rekke tiltak som styrker politikernes makt på velgernes bekostning. Hver for seg er disse tiltakene kanskje ikke så viktige, men samlet sett svekkes demokratiet stadig mer.

Det har vokst frem en stand med yrkespolitikere, ofte med lite utdanning og begrenset yrkeserfaring fra livet utenfor partikontorene. Yrkespolitikere og statsstøttede nettverkspartier har erstattet medlemsstyrte og medlemsfinansierte massepartier.

Nettverk og relasjoner betyr mer for hvem som blir nominert og valgt enn erfaring og kvalifikasjoner. Det blir stadig flere yrkespolitikere i Norge. De fleste har minimal yrkesbakgrunn. At de norske politikerne også er blant de lavest utdannede politikerne i verden, er selvsagt heller ikke noen fordel.

Meritokratiet svekkes, og med det også betingelsene for en robust erfaringsbasert og kunnskapsstyrt politikk. Om vedkommende «folkevalgte» representant gjennom et langt liv ikke har annen arbeidslivserfaring enn en tre ukers sommerjobb på Akvariet i Bergen for over 30 år siden, og i tillegg er uten utdannelse, gjør det selvsagt noe med politikken.

Det betyr at det representative demokratiet svekkes. Det betyr at de personlige interessene til de valgte blir mer fremtredende, noe som fører til interessekonflikter og habilitetsbrudd. Og det betyr at det ikke nødvendigvis er de mest kompetente, erfarne og kunnskapsrike som driver med politikk. Det betyr rett og slett dårligere og mindre demokratisk politikk.

I Norge har vi i tillegg en av Vest-Europas mest lukkede nominasjonsordninger, hvor partiledelsen i realiteten kontrollerer nominasjonsprosessen. Partiledelsen bestemmer, gjennom sin innflytelse over valgkomiteen, hvem som skal stå øverst på valglisten. Og partiledelsen nominerer og velger stort sett seg selv.

Når politikken blir en livslang karrierevei, utvikler det seg oligarkier. Slike utvikler egne standsinteresser. Politikerne er f.eks. den eneste yrkesgruppen som bestemmer sin egen lønn, pensjon, sine frynsegoder og andre privilegier de selv nyter godt av. De bestemmer partistøtten, pressestøtten og hvilke forsknings- og utredningsinstitusjoner som skal få statsstøtte. Det skaper avhengighetsforhold som legger føringer. Dét gjør selvsagt også noe med politikken.

Samtidig svekkes velgernes evne til å foreta informerte valg. Pressen, den såkalt fjerde statsmakt, konsentreres på stadig færre hender. I dag eies over 70 % av norsk presse kun av tre mediehus. Samtidig bearbeides og styres informasjonstilfanget av en stadig større hær av informasjonsmedarbeidere, kommunikasjonsrådgivere og PR-konsulenter. Det fører til redusert mangfold og ensretting, tilslørte maktforhold og undergraver velgernes evne til å kunne foreta informerte valg.

Folkestyret svekkes også ved at betingelsene for det demokratiske ordskiftet og den demokratiske kulturen reguleres for å tøyle og kontrollere alternative, kritiske stemmer. Hatparagrafen er ett eksempel på dette. SSBs vegring mot å produsere detaljert innvandrerstatistikk er et annet. Det samme gjelder pressens fortielse av gjerningspersoners etniske bakgrunn ved lovbrudd. Slikt legger åpenbare føringer og begrensninger på det politiske ordskiftet.

Sist, men ikke minst, er mindretallsparlamentarismen, som har karakterisert norsk politikk de siste 60 årene, grunnleggende udemokratisk i sitt vesen. Hestehandlene mellom koalisjonspartnere og avhengigheten til støttepartier i Stortinget fører til at det blir mindre sammenheng mellom det politikerne lover velgerne under valgkampen og den politikken de fører når de kommer i regjering. Disse hestehandlene avgjøres gjerne i lukkede rom utenfor det offentlige ordskiftet. Dét bryter grunnleggende med prinsippet om representativt folkestyre.

Det representative demokratiet i Norge er sterkt svekket. Folkestyret er på vei mot en autokratisk styreform med flere trekk fra regimer vi ikke liker å sammenlikne oss med. Dét er det få velgere som er klar over, og få politikere som vil snakke om.

Vi kommer ingen vei uten en grunnleggende demokratireform. Det er ingen vei utenom. Alternativet er høygafler.

Godt nytt år!

 

Øystein Steiro Sr.

Vaktmester

 

Kjøp «Hvordan myndighetene bløffet oss» av Robert Malone her!»

 

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene våre. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.