Kommentar

En omrokert regjering Solberg etter FrPs uttreden 24. januar 2020. Etter den tid har Abid Raja erstattet Trine Skei Grande. Foto: Terje Pedersen/NTB

I en serie på fire artikler går Øystein Steiro sr. gjennom tilstanden til det norske demokratiet. Til tross for at Norge scorer høyt på demokratimålinger, er det flere forhold som viser at demokratiet er under angrep og at folkestyret har sterkt forvitret de siste tiår. Partiene har utviklet seg fra medlems- og kontingentbaserte folkepartier til nettverksbaserte og statsfinansierte partioligarkier. Det er ikke velgerne som bestemmer hvem som velges, men partielitene som nominerer hvem som skal stå øverst på nominasjonslistene, og de velger stort sett seg selv. Globaliseringspolitikken er omfavnet av alle partier, men er uten demokratisk forankring. Nasjonale interesser forsakes, våre komparative naturgitte fortrinn blir gitt bort til EU sammen med store deler av rettsutviklingen og beslutningsmyndigheten i landet. Det norske demokratiet er overmodent for en overhaling. Det er lite vits å diskutere politikk før vi har tatt demokratiet tilbake, mener Steiro. Vi må få kontroll med politikerne og stille dem til ansvar. For å få det til, må vi gjøre noe med valgordningen og partisystemet, sier han. Steiro har bakgrunn fra Utenrikstjenesten, Coca-Cola og ulike internasjonalt rettede virksomheter.

 

Demokratiet er under angrep: Parti-oligarkiene spiser det opp fra innsiden

Norge ligger helt på toppen av Economists demokrati-indeks. Det kan stilles mange spørsmål ved slike rangeringer, men vi har lange demokratiske tradisjoner, allmenn stemmerett og statsinstitusjonene er delt mellom lovgivende, dømmende og utøvende organ. Formelt sett er den nok ikke helt feil. Reelt sett er imidlertid den norske politiske virkeligheten svært langt fra den ideelle forestillingen om demokrati som realisering av folkeviljen. Det er tvert imot flere forhold som tyder på at folkestyret i Norge er sterkt forvitret i løpet av de seneste tiår. 

Demokratiet angripes fra flere kanter. Gjennom EØS-avtalen er store deler av rettsutviklingen i landet overført fra Stortinget til EU-kommisjonen og EU-parlamentet i Brussel. Her hjemme er stadig flere beslutninger flyttet fra folkevalgte organer lokalt til et voksende byråkrati av saksbehandlere og eksperter sentralt.

Utviklingen innen media kan være like betenkelig. Mediemonopol som Schibsted, Amedia og Polaris kontrollerer nå over 70 prosent av det totale avisopplaget i Norge. En håndfull redaksjoner bestemmer i stor grad politisk dagsorden med et kommentariat som påvirker hva vi skal mene. En voksende armé av profesjonelle lobbyister, informasjonsmedarbeidere og spinndoktorer tilslører og påvirker mer enn de opplyser. I akademia sprer woke-kulturen seg som ild i tørt gress under dekke av å være vitenskap og kunnskapsformidling. Big Tech og de globale sosiale medieplattformenes sensur og logaritmer gjør det mulig å styre informasjonsstrømmen for å påvirke velgere så vel som forbrukere. 

Den største trusselen mot demokratiet kommer imidlertid fra politikerne selv. De postmoderniserte demokratier spises opp fra innsiden ved at partiene utvikler egne oligarki, byråkrati og ved politikkens allmenne profesjonalisering. Velgere over hele den vestlige verden har reagert på fremveksten av de politiske oligarkiene og forvitringen av folkestyret. Kritikken og protesten søkes nøytralisert og marginalisert som populisme og konspirasjonsteori eller endog brunbeiset som høyreekstremisme og fascisme. Det folkelige opprøret mot forvitringen av demokratiet er dårlig forstått på venstre- så vel som på høyresiden i norsk politikk. 

Postmoderne partier og politiske eliter

I Norge har Arbeiderpartiet og Høyre i mange tiår vært å anse som de såkalt «ansvarlige partier». De har ledet hver sin blokk på hhv. venstre- og høyresiden, og tatt føringen i vekslende koalisjonsregjeringer. Begge var interessedrevet og preget av «en realismens og erfaringens pragmatisme». De entes om det meste innen utenrikspolitikken og inngikk brede forlik innen forsvars- og sikkerhetspolitikken. På andre områder kunne uenigheten stikke dypere. Arbeiderpartiet ønsket en stor og aktiv stat, og saker som bedriftsdemokrati og et demokratisert bankvesen preget partiets diskusjoner. Begge partier fryktet kommunismen. Høyre mislikte Arbeiderpartiets «sosialisme». Partiet ville verne eiendomsretten og overlate industri- og næringsutvikling til markedet. Høyre ble en stadig varmere tilhenger av velferdsstaten, men forskjellene var likevel store i sosialpolitikken. Ap snakket mer om kvinnesak enn om familie. For Høyre var det motsatt. 

Nå er begge partier dekonstruert, avideologisert og «postmodernisert». De politiske forskjellene er marginale. I et europeisk perspektiv er de, om noe, begge å anse som ordinære sosialdemokratiske partier. Mens Høyre sluttet opp om Arbeiderpartiets velferdsstat, sluttet Arbeiderpartiet seg til Høyres markedsliberalisme. Med realiseringen av velferdsstaten og frikonkurranse i økonomien forsvant fanesakene og de vesentlige ideologiske forskjellene. Begge partier sluttet seg til globaliseringsprosjektet og multikulturalismen i europeisk og vestlig politikk. I Norge fikk det sitt uttrykk gjennom et voksende bistandsbudsjett, den såkalte engasjementspolitikken og fremveksten av et enormt statsstøttet «humanitærpolitisk kompleks». I dag konkurrerer de to partiene verken på prosjekt eller ideologi, men opptrer snarere som allianser av personer i nettverk som går på tvers av partiskillelinjene hvor det konkurreres om de samme embeter og posisjoner i stat, forvaltning og internasjonale organisasjoner. 

Nettverk er viktigere enn medlemmer 

Partiene er ikke lenger medlems- og kontingentbaserte folkepartier. I Arbeiderpartiet har postmoderniseringen minsket de fagorganisertes og vanlige folks deltagelse. I Høyre er partiets tidligere løse allianse av dannet borgerskap, selvstendig næringsdrivende og høyere embetsverk erstattet med et omfattende partibyråkrati. I begge er debatt og politikkutvikling outsourcet til tankesmier. Civita (Høyre) og Agenda (Ap) tenker for dem. Civita preges av gamle Høyre-dynasti, Agenda av de ledende familier i «sosialdemokratiet». Medlemskap og medlemskontingent er ikke lenger viktig. Partiene finansieres i dag i overveiende grad over statsbudsjettet gjennom partistøtten til partienes kommunale, fylkeskommunale og sentrale hovedorganisasjoner. Det er m.a.o. skattebetalerne og ikke medlemmene som i hovedsak dekker driften, og alle er tvunget til å bidra over skatteseddelen, enten man er medlem av et parti eller ikke. 

Partienes organisasjoner er blitt administrative staber og profesjonelle byråkratier med fast ansatte politiske rådgivere, utredere, it-spesialister, sekretærer og informasjonsmedarbeidere samt stadig flere rene yrkespolitikere som har gjort politikken til karriere- og levevei. Politikerne bestemmer selv sin avlønning, pensjoner og frynsegoder. De er ansatte, enten direkte i egen organisasjon eller indirekte i ulike verv i offentlig sektor, statlige virksomheter, NGO-er og offentlig finansierte interesseorganisasjoner og i forsknings- og utredningsinstitusjonene. Dette miljøet utgjør sammen med det høyere embetsverk, mediehusenes propagandaapparat og den politiske klassen i Norge sammen med de gamle familiedynastiene i Arbeiderpartiet og Høyre. De har tilholdssted i de store byenes bedre bydeler, i Oslo på vestkanten og stort sett innenfor Ring 3.

Høyre og Arbeiderpartiet er blitt en karrierevei mer enn et tillitsverv. Og for yrkespolitikeren er det vesentlige å bli gjenvalgt og dernest å sikre seg mest mulig attraktive verv og posisjoner. Det gjøres først og fremst gjennom nettverksbygging innad i og på tvers av partigrensene. Innad i partiet, for å stå best mulig posisjonert i nominasjonsprosessen. På tvers av partiene, for å være best mulig posisjonert i hestehandelen mellom partiene om fordelingen av attraktive stillinger og verv i offentlig sektor, statlige virksomheter, halvstatlige NGO-er og, for de mest sentrale rikspolitikernes vedkommende, godt lønnede toppverv og retrettstillinger i internasjonale organisasjoner. Slike kan «kjøpes» ved raus omgang med skattebetalernes penger over bistandsbudsjettet, gjennom milliardoverføringer fra staten til internasjonale organisasjoner eller store internasjonale offentlige materiellinnkjøp. 

Vi har de demokratiske institusjonene på plass og scorer høyt på The Economist sin demokrati-indeks, men reelt folkestyre har vi ikke.

 

Øystein Steiro sr., vaktmester

 

Kjøp Halvor Foslis bok her!