En mann i slutten av 20-årene er sendt til sykehus etter å ha blitt stukket med en knivlignende gjenstand på Grønland i Oslo. Politiet jakter en gjerningsmann etter hendelsen, som skjedde utenfor kiosken Deli de Luca på Grønland Torg. Foto: Ørn E. Borgen / NTB
Elitedrevne globalister mot en demokratisk grasrot
Ved Høyres oppslutning om velferdsstaten og Arbeiderpartiets oppslutning om markedet og samtlige partiers tilslutning til det vestlige globaliseringsprosjektet, har høyre-/venstreaksen i norsk politikk mistet sin mening. Den grunnleggende politiske konfliktlinjen i Norge, som i Vesten for øvrig, går i dag mellom elitedrevne globalister som setter overnasjonale ordninger fremfor nasjonale interesser, og et folkelig opprør fra en nasjonalt og demokratisk orientert grasrot som ønsker folkestyre og lokalt selvstyre tilbake.
På den ene siden står «fordelsfolkene», hovedsakelig de politiske oligarkiene, ansatte i skjermet sektor i offentlig forvaltning og i de mange halvoffentlige organisasjonene, i utdanningssektoren og akademia og i media, som får sin lønn av staten og som stort sett er skjermet fra ulempene ved globaliseringen. På den andre siden er de som står igjen med regninga og ulempene i form av arbeidsplasser som går tapt til Kina og andre lavkostland eller overtas av østeuropeiske arbeidsinnvandrere, nabolag som er ødelagt av innvandrerrelatert gjengkriminalitet samt lavinntektsgruppene og pensjonistene, som har fått svekket reallønnsutvikling og i stigende grad vil møte reduserte velferdsytelser og krav om å jobbe mer og lenger som en følge av de enorme kostnadene knyttet til innvandringen, samt de i selvstendige yrker utenfor kultursektoren og uten noe statlig garantert sikkerhetsnett.
Globaliseringspolitikk uten demokratisk forankring
Det bemerkelsesverdige med globaliseringspolitikken er at den til tross for sine omfattende samfunnsmessige konsekvenser er blitt iverksatt så godt som uten diskusjon og demokratisk forankring. Folkets to ganger nei til EU er omgått ved en EØS-avtale som i realiteten har medført at brorparten av rettsutviklingen i landet, samt hele energi-, industri-, nærings- og arbeidsmarkedspolitikken samt befolkningspolitikken i overveiende grad er overlatt til overnasjonale organer som EU og FN, mens sikkerhets- og forsvarspolitikken er overlatt til NATO og USA. Nye internasjonale avtaler som Acer på energisiden og Marrakesh-avtalen på innvandringsfeltet tiltres stadig uten noen allmenn diskusjon eller debatt i Stortinget, til tross for avtalenes omfattende konsekvenser for det norske samfunnet. Befolkningspolitikk, demografi og innvandring snakkes det knapt om i «det gode selskap». Gjør man det likevel, blir man brunbeiset før man får sukk for seg.
For realiteten er at det rent demografisk sett finner sted ikke mindre enn det som kan karakteriseres som en befolkningsutskifting på hele det europeiske kontinent, inklusive Norge. Få, om noen, «politikkområder» har noensinne tidligere generert større konsekvenser. Dagens befolkningspolitikk og de demografiske endringene den fører til, overgår mange ganger mellomkrigstidens flyktningpolitikk. Den har de seneste tiår utviklet seg fra en humanitær forpliktelse og arv fra 1930-tallets Europa til å bli en fullskala befolkningsutskiftning som en følge av de høye fertilitetsratene i innvandrerbefolkningen og de lave fertilitetsratene blant nordmenn. Mellomkrigstidens befolkningspolitikk i Europa trekkes gjerne frem som skrekkeksempel. Men bortsett fra i Sovjetunionen, hvor en omkalfatring av befolkningene i deler av Eurasia skulle bidra til Homo Sovieticus, flyttet man ellers i Europa kun på mindre folkeslag og grupper i begrensede regioner. Det som nå foregår i Norge og i Europa, har bare befolkningen av det amerikanske kontinent som historisk sidestykke.
Globaliseringspolitikk preget av fortielse og fornektelse
De enorme demografiske, økonomiske og samfunnsmessige konsekvensene som følger i kjølvannet av denne befolkningspolitikken, forties og benektes både av Høyre og Arbeiderpartiet. I den grad det nevnes, påstår Arbeiderpartiet at det er en berikelse, og Høyre at Norge er avhengig av innvandring og importert arbeidskraft, samtidig som begge partier bortforklarer det økende presset på velferdsstaten med at det er eldrebølgen som har skylden. Dette er det ikke grunnlag for å hevde. Det er faktisk direkte løgn å påstå at «innvandring gir et positivt bidrag til statsfinansene og at vi er avhengig av import av arbeidskraft fra Øst-Europa.» Innvandringen, særlig av innvandrere fra MENA-landene som er uten utdannelse, koster norske skattebetalere tvert imot anslagsvis svimlende 100–200 milliarder kroner i året, og betydelig mer om man regner inn infrastrukturkostnadene knyttet til befolkningsøkningen.
Og den norske arbeidsstyrken er ikke for liten for å fylle behovet for arbeidskraft til verftsindustrien på Vestlandet, fiskeriindustrien i Nord-Norge eller til sesongarbeid i landbruket. Arbeidsstyrken er mer enn stor nok. Problemet er at vi gjennom en særdeles tafatt nærings- og arbeidsmarkedspolitikk har plassert store deler av den i offentlig sektor og på NAV. Vi har nesten dobbelt så mange på sykelønn, dobbelt så mange på trygd og dobbelt så mange ansatt i offentlig sektor som gjennomsnittet i OECD. Det koster selvsagt penger, sammen med den lave yrkesdeltakelsen i store deler av innvandrerbefolkningen. Sammen med lav innovasjonstakt har det resultert i en ensidig og petroleumsavhengig økonomi med få alternative verdikjeder, tapt skatteproveny og inflaterte offentlige utgifter. ‘Oversysselssettingen’ i offentlig sektor representerer alene 400.000–500.000 årsverk. Disse kunne i stedet bidratt til økt verdiskapning og eksportinntekter dersom vi hadde hatt et handlekraftig Storting og en styringsdyktig regjering.
Norge er ikke avhengig av verken innvandring eller importert arbeidskraft. Dette har med måten vi organiserer og styrer vår økonomi på. Problemet er at den i stadig større grad blir styrt av andre.
Øystein Steiro sr., vaktmester
