Gjesteskribent

I 40 år har vi «festet» og brukt penger som Bør Børson.

Festen startet allerede på 70-tallet, da vi begynte å diskontere oljeinntekter, og la om til en ekspansiv økonomisk politikk. Jfr. «Kleppepakkene» som førte til norgeshistoriens høyeste inflasjon og flere devalueringer av kronen.

Vi ser nå at det snart er «Game over» for vår oljeøkonomi. Dansen rundt gullkalven vil etter hvert stilne, og vi må tilbake til «Olderdalen». «Vi kan stå ved et historisk vendepunkt», skriver Aftenposten i en leder 31.12.14 om «Den nye normalen i norsk økonomi».

oslo.skyline
Oslos nye skyline ser imponerende ut, som et mini-Manhatten. Men hvor solid er økonomien?

Hva er så status for kongeriket når bakrusen kommer for fullt? Det er dessverre en begredelig historie vi er nødt til å fortelle.

I den rikeste perioden av vår historie er det investert relativt lite i infrastruktur, forskning og utvikling for å bygge opp landet.

Vi har det dårligste kommunikasjonsnettet (vei og jernbane) i Vest-Europa. Ingen av våre universiteter er på listen over verdens 200 beste.

Vedlikehold av infrastrukturen er sterkt forsømt. Her ligger vi etter med hundrevis av milliarder bare i kommunesektoren. Den kommunale bygningsmassen har et vedlikeholdsetterslep på 200 milliarder iflg Aftenposten 11.07.13. Det er Multiconsult og Norges Bygg-og Eiendomsforening som har foretatt en kartlegging.

Den økonomiske politikken har nedprioritert investeringer til fordel for konsum. Tatt i betraktning de enorme ressursene vi har hatt til disposisjon, har paradoksalt nok vår samfunnskapital forvitret. At vi har et stort oljefond, hjelper lite på dette.

Trygd samfunnets største «yrkesgruppe»

Vi har høyest antall uføretrygdede i Europa, målt etter folketallet. Et betydelig antall personer med arbeidsevne går på trygd. Vi har bevilget oss en sykelønnsordning som gir oss størst fravær blant europeiske land. Dette gjør oss til verdens sykeste og mest uføre befolkning. Og som andre har sagt, trygd er ikke lenger å regne som sikkerhetsnett eller midlertidig løsning, det er samfunnets største «yrkesgruppe». Ca 1/3 av arbeidsstyrken, vel 800 000 av 2.5 mill., er sysselsatt i offentlig forvaltning og tjenesteproduksjon. I løpet av «oljealderen» har antallet offentlig sysselsatte økt fra 278 200 i 1970, til 804 000 i 2012, en økning på nesten 200 %, mot en økning i arbeidsstyrken på 62 %.[1] Vår forvaltning (byråkratiet) er nå dimensjonert for det doble av vår befolkning, sammenlignet med EU-land. Det er skapt en samfunnsøkonomi uten bærekraft i det lange løp.

Ser vi på næringslivet, står vi overfor store utfordringer. For i et marked utenom oljevirksomheten har vårt næringsliv så å si mistet sin konkurranseevne.

Landbruk

Landbruksnæringen er blitt så dyr at den må skjermes for utenlandske landbruksprodukter med høye tollmurer, og i tillegg reguleres og subsidieres gjennom en «jungel av byråkrati og virkemidler» inkludert skattelette. Angivelig 30 tilskuddsordninger bidrar til næringen med kr 434 000 pr årsverk i landbruket. Forhandlingene med staten skaper inntrykk av at bønder er statsansatte. Dette kaller statsråd Listhaug «kommunisme på norsk». Får hun gjort noe med det?

Det er også vert å merke seg at tallet på fiskere med fiske som hovedyrke, er redusert fra 25.387 i 1975 til 9.825 i 2012. Vårt reiseliv med et unikt produkt, norsk natur, strever hardt med sitt prisnivå i det internasjonale markedet. En halvliter til 90 kr eller en kaffekopp til 40, selger ikke særlig godt.

Outsourcet

Det verste, etter min mening, er at vår småskala-industri er borte og med det titusen-vis av arbeidsplasser. Det gjelder tradisjonsrik industri med verdifull kunnskap innen fiskeforedling (hermetikk), produksjon av sko, tekstil, møbel, ski, lær (garveri), papir m.m., enten nedlagt, eller virksomheten flyttet til utlandet. Når du åpner en boks gaffelbiter, eller ansjos, som Bjelland-fabrikkene laget før, er denne trolig produsert i Polen eller Kina, etter at norsk sild er fraktet dit. I BT-magasinet nylig kunne vi lese om King Oscar sardiner som erobrer verden fra Polen.

For få år siden gikk landets siste garveri, Borge Garveri AS fra 1889 (en hjørnesteinsbedrift på Osterøy med ca. 90 arbeidsplasser) konkurs. Garveriet leverte skinn til den mest eksklusive veske- og skoindustrien i Europa. Var anerkjent for kvalitet, og regnet som nyskapende innen metoder for skinnbehandling. Et stykke norsk industrihistorie var slutt.

Norske skip uten nordmenn

Skipsfartsnasjonen Norge har i dag nesten ikke norske sjøfolk på skip i utenriksflåten, grunnet høye kostnader knyttet til norske lønns- og arbeidsvilkår. For skip som seiler i norske farvann, er det i kjent stil grepet til støtteordninger for rederiene, for å beholde norsk mannskap. Rederiene får refundert mannskapets skatt- og arbeidsgiveravgift, såkalt nettolønnsordning, samtidig som de har «monopol» på å seile i norske farvann og Nordsjøen. Konkurransevridning?

Kostbare sentrale lønnsoppgjør der oljenæringen har vært lønnsdrivende, er påtvunget bedriftene. Det resulterte i lønnskostnader som bedriftene ikke tålte, tross bedret produktivitet. Stor prisstigning på produktene måtte til. Det svekket konkurranseevnen og endte med at industrien måtte flytte ut eller gi tapt overfor utenlandske konkurrenter med betydelig lavere kostnadsnivå.

En økonomisk politikk som la til rette for en bratt opptur og systemet med de sentrale lønnsoppgjørene, tok knekken på småskala-industrien.

«Olje» som lønnsdrivende

Konsekvensene av vår oljeøkonomi er altså at vi har tapt vårt industrielle mangfold og gjort øvrige næringer langt på vei avhengig av statlig støtte. Verdifull fagkunnskap og knowhow, utviklet gjennom generasjoner, ble verdiløs og forsvant. Arbeiderne fra disse bedriftene ble førtidspensjonerte, uføretrygdet eller måtte omskoleres for annen virksomhet.

Vi liker å fremheve vår økonomiske politikk som vellykket, og slå oss på brystet og vise til «Den norske modellen» for god samfunnsstyring, og til vårt enorme oljefond. Men som så mye annet i vår historie, er dette også langt på vei en myte.

På statlige ben

Den økonomiske oppturen har ført med seg en omstrukturering av næringslivet vi knapt har maken til i Europa, ja, kanskje ikke i hele verden, unntatt gulf-stater med Kuwait-økonomi. For å holde liv i utdøende virksomhet er tilskudd og støtteordninger grepene staten og politikerne har tydd til. Snart er det ikke en næring her i landet (og for så vidt heller ikke annen virksomhet) utenom den oljerelaterte, som står på egne bein og går av seg selv. Pressestøtten (direkte tilskudd til norske aviser) er ett eksempel. Den utgjør årlig ca 330 mill. Det hører vi lite om, og heller ikke hva dette kan ha å si for det «frie ord» og pressen som den 4. statsmakt.

Den kraftkrevende industrien må også subsidieres gjennom kraftprisene.

Avhengighet

Industrielt har vi etter hvert blitt stående på bare ett bein: oljeutvinning med tilhørende industri- og teknologiutvikling. Et oppslag i Dagens Næringsliv 16.05.14 forteller hvordan vi er i oljeøkonomiens favntak. Her advarer Aker-sjef Øyvind Eriksen mot en utsettelse av Johan Sverdrup-utbyggingen i Nordsjøen. «Tusenvis av arbeidsplasser kan gå tapt, og for leverandørindustrien kan det få store bemanningsmessige konsekvenser». En økonomiprofessor advarer i Aftenposten om et oljedopet statsbudsjett. En sterk og dominerende stat har gjort oss alle avhengig av et «virkemiddelapparat for omfordeling og utjamning», slik at det meste må subsidieres. Er det for drøyt å kalle dette en pervertert samfunnsøkonomi?

Men nå ser det ut for at vi er blitt innhentet av Nemesis. De norske lønningene i oljesektoren er presset så høyt, at en oljepris under 80 dollar fatet visstnok gjør investeringer i nye oljefelt ulønnsomme. Hva da med en oljepris under 50 dollar?

Jeg synes denne utviklingen er et tragisk kapittel i vår historie.

For hva sitter vi igjen med etter alt vi har tapt? Jo, Oljefondet, som vi ikke kan bruke stort av (og er meget risikoutsatt) – og riktig nok, privat velstand og nyrike, som oppfører seg mer og mer narraktig med sine statussymboler. Det skal som kjent god rygg til å bære gode dager.

Det blir ikke særlig bærekraftig økonomi av slikt i det lange løp.

Ja, men dette var prisen vi måtte betale for «velstanden», og for å få glede av oljerikdommen, sier folk.

Valgfrihet

Nei, vi behøvde ikke det. Vi kunne ført en nøktern og langsiktig økonomisk politikk, som virkelig var «bærekraftig». Men valg og prioriteringer ble en følge av rådende verdisyn, styringssystem og organisering av beslutningsprosessen.

En «kollektivistisk» styringsfilosofi med en sterk stat har i hele etterkrigsperioden vært fremherskende. Her fikk den sagnomsuste «norske modellen» med sin korporativisme[2], («blandingsadministrasjon», begrepet lansert av Gudmund Hernes i 1974) og påvirkning fritt spillerom. Bukken ble sluppet til havresekken. Gjennom samråd, samrøre og partssammensatte utvalg, ble LO med sine særinteresser deltaker i utformingen av inntektspolitikken – en 5. statsmakt, kan en nesten si – for å sikre sine medlemmer mest mulig av oljerikdommen.

Honningkrukken

«Insidere» plasserte seg rundt honningkrukken. Dermed ble hensynet til konkurranseevne og bevaring av tradisjonelle næringer mindre viktig ved utforming av lønnspolitikken og de avtalte lønnsoppgjørene, bl.a. fordi den reelle motmakten i «forhandlingene» var fraværende. Det førte til at store lønnstillegg som nevnt ble presset på bedriftene. Statens betydning for samfunnsøkonomien ble ytterligere styrket, og i tillegg vokste en stor offentlig sektor frem.

Ap-dominans og korporative kanaler i partiregi har styrt og villet denne utviklingen, med en kraftløs opposisjon som haleheng. For vårt styringssystem – uten reell demokratisk forankring – besto i realiteten av de samme personene på begge sider av bordet. Derfor feilet vi med vår politikk i «oljealderen».

Nå synes Bør Børsons glansdager å være over. Det passer derfor med referanse til jobbetiden og den langvarige krisen som fulgte, å avslutte med et sitat av professor i økonomisk historie, Einar Lie, (Aftenposten jan.2015):

«For dagens oljerike Norge er antakelig den viktigste innsikten at det er i tider når bekymringen er minst og oppgangen raskest, at fallhøyden også blir størst».

 

 

[1] Kilde: Statistisk årbok 2013

[2] Styringssystem der den politiske makten springer ut fra grupper av organisasjoner. I Norge har vi såkalt samfunnskorporativisme, som er ment å supplere demokratiske valg.