Maleri i Louvre (ca. 1450 f.Kr.) hentet fra graven til Unsu, forvalter av et kornlager i det gamle Egypt. 1. Mosebok kap. 41 forteller om Josef som tydet faraos drømmer om frodige og tynne kuer og kornaks. Faraos konklusjon er glemt. Foto: Mbzt / Wikimedia.
Mye som ikke holder mål i det norske samfunnet, kommer tydeligere for dagen i disse koronatider. Det gir grunnlag for ettertanke og selvransakelse – om en er ærlig nok.
Spesielt gjelder det hvordan vi har stelt oss både privatøkonomisk og samfunnsøkonomisk – og ikke minst hva det politiske lederskapet er ansvarlig for når den økonomiske bakrusen nå har innhentet oss.
Jeg undrer meg da over hylekoret om krisepakker fra staten straks folk blir permitterte og bedriftene må trappe ned virksomheten – sannsynligvis for en kortere periode – og hvor dårlig rustet vi er for å tåle tilbakeslag i økonomien.
Som bakteppe for nordmenns panikkpregede reaksjon minnes jeg situasjonen for grekerne og finanskollapsen for 8–10 år siden, og hvilken prøve de da ble satt på.
Jeg har hatt nære bånd til Hellas fra like etter juntatiden, og har de siste ti årene bodd der i lengre perioder. Jeg kunne derfor forstå deres raseri og vrede over EU, som straffet dem så hardt at de ble husmenn under Brussel. Jeg har sett hvilken motgang grekerne har hatt etter innstrammingene.
For grekerne var det ingen stat og NAV å rope på da krisen inntraff. At statsfinansene var ute av kontroll før finanskrisen, hadde politikerne behendig skjult. EU reddet som kjent de europeiske bankene med enorme summer (egentlig for å redde seg selv), banker som hadde gitt Hellas lån på sviktende grunnlag. Bare 8 % gikk til grekerne selv.
Kritikerne av «redningspakkene» mente at bankene burde tatt tapet ved å nedskrive gjelden allerede i 2010. Men «bostyret», IMF, ECB og EU-kommisjonen bestemte at bank og finans skulle reddes. «De fete kattene» fikk sitt. EU med Merkel i spissen sendte så regningen på «redningspakkene» til det greske folket, som sliter med gjelden fortsatt – en gjeld de neppe blir kvitt på normal måte.
Samtidig forlangte EU innstramminger som reduserte økonomien med en fjerdedel. Ledigheten økte til nærmere 30 %, og halvparten av ungdommen ble uten jobb. Pensjonene ble redusert til et nivå folk ikke kunne leve av. De av studentene og de arbeidsløse som kunne, flyttet «hjem» fra byene for å få hjelp av storfamilien, så langt det var mulig. Et betydelig antall unge grekere flyttet etter hvert til andre europeiske land. I byene oppsto det sosial nød.
Brussel-kommisjonens behandling av Hellas som medlemsland var kynisk og skammelig.
Opp mot den greske virkeligheten blir vår krise som en flau bris.
Det vi ser i Norge nå, er at bærekraften for den private økonomien svikter, og selskapenes soliditet og evne til å tåle en krise synes å være ytterst spinkel.
Dette er bemerkelsesverdig når landet har levd i 40–50 år med hendene i en diger «honningkrukke», og lønningene like lenge har ligget på verdenstoppen. Likevel er altså folk tilsynelatende pengelens straks det oppstår et tilbakeslag i økonomien. Når bedrifter begynner å «slite» og trenger krisehjelp etter tre uker, da kan det ikke være koronavirus og nedstengning som er årsaken.
Hvorfor fins det ingen buffer? Hvordan kunne det skje?
Jo, fordi hele den økonomiske politikken har vært innrettet mot forbruk (konsum). Det gjelder både privat og offentlig økonomi. Og fordi for mye medgang gjennom 40–50 år har skapt et bortskjemt og forvent folk som har lagt seg til et overforbruk uten sidestykke i historien. Denne medgangen skapte en slags blindhet. Vi ble overmodige og selvtilfredse og mistet etter hvert bakkekontakten. For ingen regnet med at det var noe som kunne true vår oljeøkonomi.
Vi fikk riktignok et varsel med finanskrisen i 2008, da staten måtte redde bankene. Men det lærte vi ingen ting av. For da staten gikk inn med penger til bankene og regjeringen samtidig økte pengebruken over statsbudsjettet, var det business as usual. Folk handlet og oppførte seg som før, og bankenes utlån økte.
Ropene på vår rike onkel om hjelp til alle som mener seg økonomisk berørt av koronakrisen kan tyde på at folk tror staten har det fulle ansvar for folks levebrød, og at det er en borgerrett at vi skal kunne leve sorgløst med det tilvente overforbruk fra vugge til grav her i landet. Krisepakkene tas som en selvfølge. Våre politikere har skapt urealistiske forventninger i stedet for realisme.
Som kjent har Norge i etterkrigstiden hatt et sterkt innslag av korporativisme i styringen av landet. Det førte til en etter manges mening uheldig sammenblanding av plan- og markedsøkonomi, der myndighetene involverte seg sterkt i økonomien gjennom eierskap, reguleringer og støtteordninger. Da oljeoppturen startet og oljepengene etter hvert flommet inn i statskassen, eskalerte statens involvering. Jeg mener vår samfunnsøkonomi da tok en ødeleggende retning.
Politikere med sine korporative venner la seg på en linje der skattepenger ble strødd utover til formål og aktiviteter utenfor et konkurransebasert og verdiskapende marked. Mye av dette hadde tvilsom samfunnsnyttig verdi.
Norge la frem planer for verdens utvikling. Intet mindre. Bistandsindustrien og et nasjonalt godhetsregime oppsto. Lobbyister og selvbestaltede velgjørere samler seg rundt honningkrukken og påvirker vårt demokrati og styresett.
Titusenvis av arbeidsplasser er opprettet i virksomheter og aktiviteter innenfor kultur, idrett og såkalte frivillige organisasjoner (NGO-er), alle avhengig av offentlig støtte. Disse skal nå få en krisepakke på 900 millioner. Men det er visst ikke nok. «Dette holder rett og slett ikke, er Trettebergstuen (Ap), en av godhetsapostlene, raskt ute og konstaterer.
Hvor ble det av dugnaden og frivilligheten?
Denne politikken gjelder alle regjeringene, men Erna-regjeringen har vært mer løssluppen enn noen av de foregående. For dette har de mottatt bekymringsmeldinger fra OECD. Norge er her advart mot å bli for selvtilfreds (Aftenposten 10.12.19).
Men kritikken preller av. Regjeringens selvtilfredshet er ofte blitt dokumentert. I en skrytemelding derfra 19.03.19 heter det: «Det går godt i norsk økonomi. Norsk økonomi er inne i en oppgangskonjunktur (…) Det ventes høyere kjøpekraft hos norske husholdninger» osv.
Men som greske politikere før smellen er ikke regjeringen opptatt av de underliggende årsaker til problemene, for eksempel at en altfor liten del av sysselsettingen foregår i privat sektor, at vår konkurranseevne overfor utlandet er svak, eller at trygdede er blitt samfunnets største «yrkesgruppe». Det er også virkelig grunn til å spørre om hvor mye av næringslivet i dette landet som helt står på egne ben. For vi har fått en uheldig blanding av offentlig og privat økonomi, uten tydelige skillelinjer.
Da har jeg ikke nevnt problemet med vår overdimensjonerte offentlige sektor. Her ligger forklaringen på vår svake kronekurs. Omverdenen har ingen tillit til norsk økonomi.
Koronaepidemien er ikke problemet, bare en vekker for å ta fatt på snuoperasjonen og sanere alt her i landet som holdes oppe ved hjelp av kunstig åndedrett.
Det vi har felles med Hellas i krisetider, er at også her er det politikerne som har ledet landet inn i den økonomiske bakrusen.
Når vi ser disse gigantiske krisepakkene, kommer den formastelige tanken at den samstemte altruismen fra regjering og storting kanskje springer ut fra et mindre edelt motiv, nemlig å berede grunnen for neste års stortingsvalg.
Etterord:
«Storhet kommer ikke til den som alltid har medgang. Storhet kommer når du virkelig blir satt på prøve, når du får slag og skuffelser og overmannes av tristhet. For bare den som har vandret gjennom den dypeste dal kan til fulle føle hvor vidunderlig det er å stå på toppen av det høyeste fjell».
(Fra president Nixons gripende avskjedstale til staben i Det hvite hus etter Watergate.)
Kjøp bøker fra Document Forlags utsøkte utvalg her!
