Gjesteskribent

Bilde:  Gamlehjemmet paa Rodeløkken. Petrus menighets gamlehjem (1904). Fotograf: Oscar Hvalbye, Oslo Museum.

 

Bergens Tidende hadde 08.05.17 en perspektivløs leder de kalte «Uansvarlige pensjonistmilliarder».

Den føyer seg inn i rekken av myter om eldrebølgen som tynger samfunnsøkonomien – og at pensjonistene har så de klarer seg.

«Skattelettelsen er bare en av flere gavepakker til pensjonistene», heter det.

Videre, at Norge får flere eldre nå, og de kommer til å leve lenger…

Det er som vi hører: «Vi får for mange gamle etter hvert, og de blir for dyre for samfunnet»!

Lederen dokumenterer ingen ting hverken når det gjelder samfunnsøkonomisk uansvarlighet («dårlige nyheter for statsfinansene»), eller at «eldrebølgen blir enda dyrere med skattelette til pensjonister…». 

Det holder ikke med å vise til at svak inntektsutvikling for pensjonistene har vært «en villet politikk», noe pensjonsreformen la opp til. («Reformen» var et resultat av Stoltenberg I regjeringens Pensjonskommisjon, ledet av Ap`s Sigbjørn Johnsen. Her gjorde man som Bøygen, gikk utenom). Frp`s daværende arbeidspolitiske talsmann, Robert Eriksson, betegnet Pensjonsreformen «som tidenes største velferdsran» og, «pensjonsforliket som latterlig, vedtatt på totalt sviktende grunnlag» (DN 26.05.09).

Skribenten opererer rett og slett med synsing. Hun/han kommer med lettvinte betraktninger om økonomien for enslige vs ektefeller og samboende og pensjonister med dårlig råd.

Journalistikkens krav om uavhengighet og faktabasert kunnskap, er fraværende.

Det er mange i Norge som henter sitt utkomme fra statsbudsjettet. Men vi hører lite om uansvarlighet og tyngende statsfinanser når andre grupper får sine oppjusteringer etter krav om å beholde kjøpekraften, og milliardene ruller ut. Hva er spesielt med pensjonistene? Hvorfor skal de trekkes frem som en belastning?

Forliket om å begrense utgiftsveksten for pensjonene, var et sidespor og en avledningsmanøver når det gjelder de virkelig store utfordringene velferdsstaten står overfor. For det er helt andre innstramminger som må til i norsk økonomi. Men det er problemer som man helst unngår å nevne.

Det fordrer lederskap og ansvarlighet å sette disse utfordringene på den politiske dagsorden. De egenskapene så vi ikke mye til under oljeoppturen.

I vår etterkrigshistorie er det mange myter om norsk økonomi, gjerne med skjønnmaling, men de fleste er skapt for å dekke over feilslått politikk og politisk ansvar.

Perspektivmeldingen 2017 tegner et positivt bilde av norsk økonomi. «Norge er godt rustet til å møte fremtiden», heter det. Hvordan kan det stemme når Rattsø-utvalgets rapport (Produktivitetskommisjonen) 11.02.16 var «en rett høyre i ansiktet på Regjeringen, ledende stortingspolitikere og ledere i offentlig og privat sektor»? (Trond Morten Lindberg, Aftenposten 15.03.16)  Det gjør det da heller ikke, men valget skal jo vinnes…

Journalisten og forfatteren Jon Hustad gir i boken, Farvel Norge (2013), med undertittelen, Velferdsstaten fremtidige kollaps, en dyster beskrivelse av hvilke problemer norsk økonomi og staten rotet seg inn i i oljealderen. Det er gjort lite for endre kursen, utgiftene har bare fortsatt å øke. Dette til tross for at både Høyre og Frp før valget gikk sterkt ut mot de rødgrønne og proklamerte ny kurs og oppretting av det «skakkjørte» samfunnet.

Dette kunne vel blitt en realitet om de ikke hadde latt seg svinebinde av det uansvarlige halehenget Venstre og Krf. De var også uheldige ved at de fikk oljekollapsen mot seg i 2014.

Jeg mener det ville stått respekt av de blå/blå om de hadde startet ryddesjauen og evt. lidd nederlag etter kabinettsspørsmål. Det hadde både synliggjort problemene og vist at de tok ansvar. Her er problemene:

Vår generøse sykelønnsordning med særdeles høy sykmeldingsfrekvens

Med irrasjonelle begrunnelser er den blitt en hellig ku som LO vokter over.

Sykefraværet er klart høyere i offentlig enn i privat sektor. Norge er landet i OECD med desidert høyest sykefravær.

Det er innlysende at vi må gjøre noe med sykelønnsordningen. Det har flere regjeringer både innsett og skrevet om. Men veien til handling er blitt lang. Også Solbergregjeringen ble her handlingslammet.

Det store antallet offentlig ansatte 

Antallet offentlig ansatte har økt voldsomt under oljeøkonomien. Vi har pådratt oss «gresk syke». Den er ikke lett å bli kvitt. Det vet grekerne. (Tidligere pris- og konkurransedirektør Egil Bakke sa en gang på en konferanse tidlig på 90-tallet; at om man reduserte off. ansatte i Norge med 25 % «over natten», ville det ikke bli merkbart for borgerne). Og verre er det blitt i disse 25-årene. Nå er 1 av 3 yrkesaktive i Norge offentlig ansatt. Det betyr omlag 900 000. «Vi er det landet i OECD som her flest tilsette i offentleg sektor». (Jon Hustad i Dag og Tid 28.10.16: «Den siste oljen»). I tillegg brukes store summer på datateknologi og kjøp av tjenester. Vi hører om såkalte omstillinger, men aldri om resultatet (effekten) av disse.

Her skjules lav produktivitet og betydelig arbeidsledighet så lenge der ikke er alternative jobber å gå til i privat sektor. En slankeprosess med overføring av arbeidstakere til verdiskapende arbeid i privat sektor vil ta lang tid. Den burde ha kommet i gang for lenge siden.

Det er som kjent verdiskapende arbeid vi lever av.

Tallet på uføretrygdede

Hustad skriver: «I 2012 fikk ganske nøyaktig 30 000 mennesker i Norge innvilget uføretrygd. Det tilsvarer et halvt fødselskull. Antall nye alderspensjonister var på 46 000. Sverige, som har nesten dobbelt så stor befolkning, fikk 17 000 nye uførepensjonister». (Side 103 og 104)

Om forholdet mellom utgiftene til uføretrygd og sykepenger og utgiftene til alderspensjon, skriver Hustad etter talldokumentasjon for 2013: «Vi bruker altså nesten like mye på folk i arbeidsfør alder som til alderspensjonistene». (Side 104) (Min uthevelse).

At tilbakeføringen av uføretrygdede til arbeid er svært lav i Norge sammenlignet med andre land, kritiseres av OECD i en rapport fra 2014.

Flyktninger og asylsøkere som går rett inn i våre velferdsordninger

Integrering av flyktninger som får opphold på humanitært grunnlag krever store ressurser. Mange blir klientifisert og går rett inn i i våre velferdsordninger, uten å ha deltatt i «spleiselaget». Det er tilsynelatende svak kontroll med pengebruken på dette området.

Om denne gruppen skriver Hustad: «Disse er det vel ingen som påstår er lønnsomme på generelt grunnlag». (Side 129)

La oss få frem den ubehagelige sannheten om hva innvandringen koster det norske samfunnet.

Unge som dropper ut av skolen og ikke kommer i arbeid

Her har vi fått en ny gruppe stønadsmottakere, som ser ut til å vokse.

Frafallet i videregående skole og høyere utdanning er stabilt på rundt 30 %. Det har ført til at vi i dag har over 70 000 ungdommer under 30 år (ja, du leste riktig), som hverken er i arbeid, utdanning eller opplæring, såkalt NEET (Not in Employment, Education or Training). (Aftenposten 30.03.17). Det tilsvarer 7 % av alle i denne aldersgruppen. De inngår ikke i statistikken over arbeidsledige.

Det fremgår ikke hvor stor del av gruppen som kommer fra innvandrerfamilier. Men det er grunn til å tro at disse er overrepresentert. Stor lediggang av innvandrerungdom med tilhørighet i en annen kultur, er en farlig samfunnsutvikling. Det har flere europeiske land fått erfare.

OECD mener at norske politikere «bør bekymre seg for en stadig voksende mengde unge mennesker som står utenfor arbeidslivet». (VG 18.02.14)

Hittil har det ikke kommet effektive tiltak som stopper utviklingen, og får ungdommene ut i arbeidslivet.

Truer velferdsstaten

Med slike skyer hengende over norsk økonomi, må en stille seg undrende til at disse problemene ikke er konkret nevnt i Perspektivmeldingen. I stedet drøftes ulike fremtidsperspektiver ut fra status quo, uten å stikke hull på selve «byllen». (Den usminkede sannheten er det Rattsø som leverer).

En annen ting: Staten har mer enn nok med omstilling og effektivisering av offentlig sektor. Hvorfor da nevne næringslivet i den sammenheng? Næringslivet sørger nok best for seg selv.

Eldrebølgen «truer» ikke velferdsstaten. Eldrebølgen er en politisk konstruksjon for lettere å komme unna ansvar. Regningen sendes til en adressat (pensjonistene) som ikke har de samme lobbykreftene til motmakt, som rette vedkommende har.

Det er ingen «bølge», men en demografisk utvikling, der levealderen øker sakte men sikkert, samt at vi har et par ekstra store etterkrigskull som vil leve noen år fremover med pensjon.

Når bærekraften i samfunnsøkonomien er svekket, skyldes dette utelukkende den uansvarlige politikken under oljeoppturen.

Derfor må det nå provoseres frem en debatt om staten sin sanseløse bruk av oljepenger i disse 40 årene.

Det førte til et skred av nye offentlige stillinger, frislepp av syketrygd, uføretrygd og mange andre feilgrep inkludert den meningsløse pressestøtten på flere hundre millioner. Folketrygdfundamentet ble svekket og hele vårt konkurranseutsatte næringsliv skadet.

Disse feilgrepene truer nå velferdsstaten.

Derfor nytter det ikke lenger med utenomsnakk og myter om norsk økonomi. 

For å berge velferdsstaten kreves gjennomgripende tiltak for en snuoperasjon av ansvarlige politikere. Finnes slike?

                                                                           ——-                                                                                 

Ps

En lederartikkel er avisen sitt syn på en sak. Den skaper oppfatninger og danner meninger i samfunnet. Folk tror gjerne det er vel underbygde fakta de får seg servert. Det er jo bare erfarne journalister med kunnskap og integritet som skriver ledere, tror man. Det var kanskje før…

Jeg forsøkte å få deler av denne kronikken på trykk i Bergens Tidende, for å imøtegå den perspektivløse lederen. Ikke uventet ble det avslag. Jeg meldte da følgende tilbake til redaksjonen:

«Jeg konstaterer nok en gang at BT er på feil side når det gjelder sannheten. Jeg har ofte lurt på om det finns ærlige og troverdige mennesker i BT-redaksjonen, eller rettere sagt, om det er mulig for ærlige mennesker å jobbe redaksjonelt i norske aviser og NRK. Finns slike, må de ha tunge stunder etter en arbeidsøkt».