Sakset/Fra hofta

Kvinner koster skjorta. Det er kanskje vel fortjent, men hvor skal vi spare? Illustrasjonsfoto: Pixabay

En regjeringsrapport på 311 sider betegnes som et varsel om norsk ragnarok. En av de mest sjokkerende påstandene er at hver kvinne koster Staten i gjennomsnitt 15,6 millioner kroner. Kombinert med eldrebølgen og masseinnvandring er det vanskelig å se hvordan Norge kan opprettholde en like raus velferdsstat i fremtiden.

Nettavisen skriver:

I dag er rundt 1 av 25 personer over 80 år. Når vi nærmer oss 2060 vil det tallet være opp mot 1 av 6.

Dette betyr at mens det i dag er 4 personer i arbeid per pensjonist, vil det i 2060 kun være 2 i arbeid per pensjonist. Det blir en tung bør å bære for skattebetalere, som i tillegg skal finansiere klimatiltak og masseinnvandring. Samtidig er det stadig flere som snakker om å legge ned vår oljeindustri, som uansett må forvente reduserte inntekter i tiden fremover. Og det såkalte Oljefondet er i praksis allerede brukt opp.

Det er ikke lett å forstå hvordan våre politikere prioriterer, når sinnssyk kunst som ingen er interessert i å betale for får millionstøtte, og det bygges sykkelvei til 1,4 milliarder kroner for å dekke en strekning hvor det allerede var lett å komme fram på sykkel. Alle kommuner med respekt for seg selv bygger kulturhus i milliardklassen. Sløseriombudsmannen har gjort karriere av å avsløre offentlig sløsing på en populær Facebook-side.

Les også: Lite meldes om nye perspektiver i ny perspektivmelding

Kvinner koster fem ganger så mye som menn

Vi hører til stadighet krav om likelønn, kvinnekvotering etc. Men når man leser hva Nettavisen skriver, så er ikke patriarkatet så åpenbart.

I løpet av et liv koster en mann i snitt 3,1 millioner kroner, mens en kvinne i snitt koster 15,6 millioner kroner.

Det er to hovedgrunner til denne enorme forskjellen: Kvinner jobber mindre, og dermed betaler mindre i skatt. I tillegg lever kvinner lenger, som gjør at de benytter helsevesen og sykehjem i betydelig større grad. Dermed er inntektene mindre og utgiftene større.

Det eneste unntaket fra denne regelen ser ut til å være arbeidsinnvandrere fra nordiske land (landgruppe 1), som kommer til Norge etter endt utdannelse.

En lokal arbeidsplass ba om redegjørelse for hvordan AON beregnet sine innbetalinger og utbetalinger i forhold til pensjon. I svaret, som er tilsendt redasjonen via e-post, sto det blant annet følgende:

Kvinner lever lenger enn menn og får i snitt rundt 15 % mer pensjon fra ytelsesordninger og hadde dermed altså 15 % høyere premie. Alt annet like fikk derfor kvinner kompensasjoner som var høyere enn menn. Og siden kompensasjonen normalt utgjør en mindre andel av den totale sparingen og siden innskuddet er likt mellom kjønn, vil størrelsen på kompensasjonen isolert sett være mye mer enn 15 % høyere for kvinner enn menn med samme lønn og samme lønnsnivå.

Illustrerende eksempel:

To ansatte, en mann og en kvinne, like gamle og begge med lønn 700.000 – årlig innskudd i den nye innskuddsordningen på 7 % = kr 49.000

Premie i ytelsesordning ville i snitt ha vært 60.000 i året for mann
Premie i ytelsesordning ville i snitt ha vært 15 % høyere for kvinne, dvs 69.000 i året
Kvinnen får da en kompensasjon som er 69.000 kroner – innskudd 49.000 = 20.000
Mannen får da en kompensasjon som er 60.000 kroner – innskudd 49.000 = 11.000

Den totale sparingen for kvinnen er 15 % høyere på grunn av lenger levealder, men selve kompensasjonen er isolert sett omtrent dobbel så høy siden denne alene må dekke forskjellene siden innskuddene er de samme for begge.

Så kvinner koster mer, også i det private næringslivet. Særlig siden de er sykemeldte 70 prosent mer enn menn, noe som ikke lar seg forklare med graviditet og barnefødsler etc.

Perspektivmeldingen kritiseres av både SV og Ap. SVs finanspolitiske talsperson Kari Elisabeth Kaski mener Høyre argumenterer for strammere budsjettpolitikk for at de skal kunne gi nye skattekutt, melder NTB.

– Høyres presentasjon av perspektivmeldingen er en politisk dekkoperasjon. Høyre vil at du skal stramme livreimen, mens de selv kan gi store skattekutt til de aller rikeste.

Kaski har den sedvanlige løsningen på alle økonomiske problemer: Mer omfordeling.

Arbeiderpartiet mener regjeringens nye perspektivmelding viser at høyresidens verktøykasse er tom.

– Høyresiden svikter de unge utenfor skole og jobb. Verktøykassen er tom – nå er tida inne for en ny regjering som vil sette alle kluter til for å inkludere flere unge i jobb og skole, sier Arbeiderpartiets finanspolitiske talsperson Eigil Knutsen.

Inkludering og omfordeling, eller som Kent Andersen liker å si det: Simsalabim. Hvorfor har ingen tenkt på dette tidligere? Kanskje fordi man  ikke kan inkludere de som ikke vil inkluderes, og heller ikke omfordele verdier før de er skapt.

Norge må redusere antall syke og uføre

Norge fremstår som verdens sykeste land, noe som ikke stemmer i forhold til generell folkehelse. Dette er et område hvor det virkelig må tas tak, hvis norsk økonomi skal beholde noen form for bærekraft.

De klart mest effektive tiltakene er at man klarer å snu trenden med uføretrygdede, som de siste årene har skutt i været.

Det er nemlig mye som tyder på at Norge har verdens sykeste folkeslag, med en uføreandel og sykefravær i verdenstoppen. Norge har klart størst andel av befolkningen på helseutgifter, og klart høyest sykefravær.

10 prosent av nordmenn i arbeidsfør alder er uføretrygdet. Selvsagt er det mange blant disse som ikke har noe annet valg. Men tallene er skyhøye, selv sammenlignet med våre naboland. Mye tyder på at det ofte i realiteten er såkalt skjult arbeidsledighet. Folk som ikke har etterspurte evner blir uføretrygdet, og forsvinner dermed ut av statistikken over arbeidsledige. 21,8 prosent av dem som kun har grunnskole mottar uføretrygd (2019).

Uføretrygd kostet oss 95 milliarder kroner i fjor, mer enn det koster å drifte alle landets sykehus. Men dette er politisk betent, siden alle som forsøker å diskutere uføretrygd som problem umiddelbart blir møt med anklager om at man ikke bryr seg om de svake, og må forholde seg til enkeltskjebner.

Men uansett så kan vi ikke overleve, uten oljeinntekter, med vanvittig kostbare klimatiltak, en eldrebølge som skaper problemer på grunn av et pensjonssystem som minner om et pyramidespill, og store deler av befolkningen på trygd. Noen må tross alt ta regningen. Derfor må dette være åpent for diskusjon, selv om det kan føles ubehagelig for enkelte.

Velferdsstaten: Utopien som endte opp som en selvmordspakt

Kjøp Halvor Foslis bok her!