Demografi

Innledningsvis en tilståelse: En bok som omhandler presset mot den norske velferdsstaten som følge av flere trygdede, færre arbeidstimer og en rekordhøy innvandring som forverrer bildet, har gode odds for å finne en velvillig leser hos undertegnede. På den annen side er det endel forventninger som ønskes innfridd under lesningen. Så leverer Jon Hustad varene i “Farvel Norge”? Det gjør han. Sett i forhold til innpakningen er det veldig mye varer.

Forordet til de litt over 200 sidene begynner noe overraskende med en personlig beretning om forfatterens besteforeldre. Poenget er ikke å dyrke sentimentaliteten, selv om portrettet er varmt, men å vise til en ofte ignorert kulturell bagasje som mange av oss er så heldige å ha fått utdelt: Nærværet av eldre slektninger som får en til å se sitt eget liv i historisk perspektiv, og forstå at det ikke er langt tilbake til tider som stilte helt andre krav til folk.

Allerede her kommer bokens røde tråd til syne: Bestefaren dør hjemme, pleid av sin egen kone. Når hun selv går ut av tiden lenge etterpå, er det omgitt av et helsestell og en komfort man tidligere bare kunne drømme om. Dette er et fremskritt, men ikke uten unødvendig luksus: Pensjonen var større enn de ventet, og hva skulle bestemoren med all den plassen og det digre kjøleskapet på eldrehjemmet?

Det er mildt sagt ikke vanskelig å tenke seg verre former for sløsing enn denne livsaftenen, men forfatteren oppnår å illustrere hvor han vil: Han ønsker å beholde velferdsstaten, men det krever et helt annet magemål enn Norge viser i øyeblikket. Undertittelen “Velferdsstatens fremtidige kollaps” fremstår således en smule mer pessimistisk enn nødvendig. Det kan unngås, men tiden er knapp.

Tror man at det ikke er noen vei utenom kollaps, er neste skritt å sørge for seg og sine. Det klarer nok Hustad, men han er ikke fornøyd med det:

Men jeg vil at alle norske barn skal få leve i en velferdsstat og som gamle få dø under et offentlig finansiert helsevesen og med en velutbygd offentlig alderspensjon.

Et edelt mål, og medisinen gir seg selv:

Det er nokså innlysende, vi må lære oss å prioritere tre grupper i fremtiden: barn og unge, de syke, og de eldre som ikke lenger kan jobbe. Vi andre får lære oss å arbeide igjen og legge av oss kravmentaliteten. Latskapen har vart lenge nok.

Boken tar deretter fatt på oppgaven med å underbygge dette statistisk, og å gi forslag til forbedringer.

Det første forfatteren gjør er å sammenligne Norges oljerikdom med Spanias gull på 1500-tallet. Landet hadde for mye kapital, og sløste den bort. Hustad siterer en Harvard-økonom på at det alltid er lettere å sløse bort uventet rikdom. Spania kunne kjøpe alt, og trengte ikke produsere selv. Slik forsvant evnen til kreativitet, omstilling, forsakelser og produksjon. Arbeid er bedre enn rikdom, fortsetter økonomen. Fortjeneste bedre enn formue. Som Spania i sin tid er vi ødelagt av luksus. Noen faktaopplysninger tjener som illustrasjon:

– Statistikk fra OECD viser at ingen land bruker mer av BNP på folk i arbeidsfør alder som ikke arbeider – fem prosent. Den tilsvarende andelen for Canada er 1,1 prosent.

– De 3,2 millioner menneskene som bodde i Norge i 1950, jobbet like mye som de 5 millioner menneskene som bodde der i 2004. Det sier seg selv at vi ikke kan fortsette å jobbe lite.

– Antall ansatte i offentlig sektor økte fra 702.100 til 795.800 under de rødgrønne. I 1970 var de til sammenligning 280.000.

Systemet er korrupt: Det er så mange som har interesse av at staten fortsetter sine utbetalinger, at det ikke er politisk mulig å redusere disse.

Hva er konsekvensene av at så mange kan leve på staten snarere enn å forsørge seg selv?

Ingen fatale sådanne, så lenge oljepengene fortsetter å strømme inn. Vi kan kjøpe det vi trenger istedenfor å jobbe, akkurat som spanjolene i sin tid.

Problemet er at resten av verden får lyst til å være med på moroa, så lenge den varer: Norge har nå en vanvittig befolkningsvekst. Etterspørselen etter tjenester dekkes av utlendinger.

Men disse har en høyere uførerate enn nordmenn. Ergo forsterkes problemet med misforholdet mellom dem som jobber og dem som ikke jobber. Løsningen risikerer å bli nye runder med innvandring, med enda flere potensielle trygdede.

Hustad spår at denne onde sirkelen vil gjøre flere omdreininger i noen tiår til, helt til oljeinntektene faller. Og da blir oppvåkningen hard, for alle vil plutselig se det forfatteren ser nå.

[Historikerne kommer] til å undre seg over at nordmenn betalte utlendinger for å arbeide for seg, og det samtidig som de betalte andre nordmenn for ikke å arbeide.

Etter å ha gitt et sammendrag av det aller viktigste i det innledende kapitlet – boken i et nøtteskall –, øker detaljnivået kraftig i de etterfølgende, tematisk ordnede kapitlene.

I kapittel 2 vrimler det av faktaopplysninger, analyser og teori, og det i en slik grad at teksten trolig er tungtleselig for de fleste journalister. Det kan i alle fall være grunnen til at de færreste av dem ser ut til å ha kommet seg videre, hvilket er litt synd, ettersom boken er mer lettlest igjen fra og med kapittel 3.

Det første tematiske kapitlet handler om bruken av offentlige midler på helse og omsorg. Hustad siterer fagfolk og redegjør ellers greit – om enn ikke underholdende akkurat her – for at andelen offentlige midler benyttet på helse- og omsorgstjenester, hvor produktiviteten pr. ansatt er noenlunde konstant, med nødvendighet vil øke når produksjonen av varer blir mye mer effektiv. Det spesielle er at oljerikdommen har tillatt Norge å bruke enda mer enn sine naboer, hvilket da også er skjedd gjennom en dårligere organisering, mye takket være byråkratifremkallende og dermed kostnadskrevende skrivebordsreformer (samt en dash utøvelse av fagforeningsmakt, som har resultert i økt deltidsarbeid og tvilsom vikarbruk). En stadig mindre andel av de ansatte i helsevesenet er da også helsearbeidere.

Samtidig inntreffer eldrebølgen, hvilket aksentuerer problemene. Men også livsstilssykdommene. Fedme er f.eks. vanligere enn før, ikke minst blant innvandrere, hvilket medfører større hyppighet av diabetes og de sykdommer med kostnadskrevende behandling som gjerne følger på slep. Også psykiske lidelser viser en klar økning.

Kostnadsveksten blir umulig å håndtere, skriver Hustad, og tar fatt på en lengre redegjørelse for systemet i USA, innen den konsise forklaringen foreligger: Det er bare Stortinget som står mellom sykehusbyråkratene og oljepengene, og den beskyttelsen er ikke mye verdt. Forfatteren fremhever i stedet det finske systemet som langt mer egnet, da helseforvaltningen er lagt opp slik at pengebruken skjer under større ansvar.

De offentlige ansatte forstår ikke at offentlig sektor ikke er til for dem, men for brukerne av offentlige tjenester, oppsummerer Hustad. Og den demografiske utviklingen er slik at folk i omsorgssektoren må jobbe mer.

Neste tematiske kapittel heter “Fiktiv fattigdom”. Hustad går som tittelen mer enn antyder til felts mot det han mener er en myte om utbredt fattigdom i Norge. Dette er en oppfatning som er svært vanskelig å belegge statistisk, skriver han. Pålitelige tall om folks forbruk og pengene de har til disposisjon, vokser ikke på trær. Men de beste tallene viser ifølge forfatteren at de færreste bruker mindre penger enn 70 prosent av medianinntekten i Norge. Det er ikke ille.

EUs fattigdomsdefinisjon, en inntekt på mindre enn 60 prosent av medianinntekten, er neppe helt god, for den norske medianinntekten er svært høy, mange av dem som oppfyller kriteriet er unge under utdanning, og pensjonistene som gjør det er ofte i stand til å spare. Er man fattig hvis man kan spare? Forfatteren finner det urimelig at han selv skulle ha vokst opp i fattigdom, slik dagens kriterier skulle tilsi.

Endelig, og det er nok viktigst: Offisielle tall tar ikke hensyn til den svarte økonomien. Og dermed gjør heller ikke pressen det, og knapt forskerne heller. Men dette er viktig informasjon. Hvorfor blir den ikke drøftet?

Forklaringen er etter Hustads oppfatning at det offentlige velferdssystemet er avhengig av klienter. Samtidig lønner det seg å gå på trygd og jobbe svart, dermed har den potensielle klienten også interesse av å fremstå som fattig.

Tatt i betraktning at denne kombinasjonen blir stadig mer utbredt med den enorme innvandringen, som har avstedkommet mafialignende tilstander i flere bransjer, representerer dette også et nasjonaløkonomisk problem. Man får flere gratispassasjerer, men også disse blir syke og trenger offentlige tjenester. Taxi-saken i Oslo rekapituleres som eksempel.

Igjen peker Hustad på en mulig løsning: Et samfunn uten kontanter. Når alle transaksjoner kan spores elektronisk, lar den svarte økonomien seg ikke lenger kamuflere. Prisen i form av blant annet svekket personvern, er etter hans oppfatning verdt å betale.

Neste tema er trygd og sykelønn. Ordningene er i øyeblikket opplagt for generøse, mener Hustad. Med et eksempel fra sitt eget liv viser han at det er vanskelig eller umulig å objektivt etterprøve påstander om at man har bestemte typer lidelser.

Hvis pengene man kan få for ikke å jobbe ikke blir vesentlig redusert, er fristelsen stor til å spille syk. Hvilket trolig foregår på stor skala. Egenrapporterete lidelser er økt voldsomt, uten at det finnes andre tegn til at folk er sykere. Hustad moraliserer ikke, men sier det er rasjonelt at folk etterstreber en optimal kombinasjon av fritid og økonomi.

Men det er politisk sprengstoff i statistikken forfatteren har gravd frem: Det er hovedsakelig kvinner som står for økningen i sykefravær og trygdegrad, enda de gjør utstrakt bruk av deltid, og arbeidslivet ikke er tyngre enn før. Dobbeltarbeid og barnefødsler forklarer heller ikke økningen, noe som greit påvises statistisk. Kvinner med to barn har lavere sykefravær enn barnløse.

Forklaringen kan vanskelig være noen annen enn at kvinner jevnt over trives relativt godt hjemme, og at de anspores til å være hjemme så lenge det ikke er forbundet med nevneverdig økonomisk tap. Menn har derimot en større tilbøyelighet til å gå på veggen av å være hjemme.

Hustads konklusjon er at sykepenger og uføretrygd ikke kan være en del av norsk likestillingspolitikk. Ordningene må etter hans oppfatning gjøres mindre gunstige, og han viser til erfaringer fra Nederland for å begrunne at det vil hjelpe.

Forfatteren gir også fastlegeordningen noe av skylden. Noen leger er åpenbart svært lite tilbøyelige til å skrive gradert sykemelding, i særdeleshet hva angår psykiske lidelser, hvor de ti prosentene av legene som skriver ut færrest graderte sykemeldinger, i praksis aldri gjør det.

Sykelønnen må ikke være mer fordelaktig enn ledighetstrygden, mener Hustad. På den måten kan folk lettere akseptere en oppsigelse, og den reelle ledigheten blir noe mindre kamuflert.

Sykelønnen er ifølge forfatteren uansett peanuts sammenlignet med uføretrygden, om enn førstnevnte er en vei til sistnevnte (som i sin tur er en vei til førtidspensjon). I 2012 ble tredve tusen mennesker innvilget uføretrygd, et vanvittig høyt tall med tanke på at et årskull er omtrent det dobbelte. Det betales nesten like mye trygdepenger, over hundre milliarder, til folk i arbeidsfør alder som til alderspensjonister. Nesten en halv million personer mottar en eller annen form for uføreytelse.

Igjen er det nødvendig å incentivere en annen adferd: Folk vil i mindre grad benytte seg av slike ytelser dersom de blir mindre gunstige. Det er ikke noe annet som kan forklare den formidable økningen i trygdetilbøyelighet enn at ordningene er for gode. Helsen er ikke blitt dårligere, arbeidslivet ikke tyngre etc.

Den politiske prisen for slike innstramninger er imidlertid blitt så stor at det ikke er aktuelt: For mange personer drar nytte av dagens ordninger, og de kan finne på å stemme ved valg – ikke nødvendigvis på dem som har fjernet privilegiene deres.

Alle informerte politikere vet at situasjonen er uholdbar, men ingen våger å love blod, svette og tårer. Og uhumskhetene har ennå ikke truffet vifta for alvor, hvilket er grunnen til at de har kunnet tillate seg denne unnlatelsessynden. Norge har hatt råd til en uførebølge fordi eldrebølgen ennå ikke har slått inn for fullt, skriver Hustad. I stedet har man entusiastisk gitt seg hen til reformer som ikke virker.

Burde ikke arbeidsinnvandringen ha pyntet på statistikken, siden folk som flytter til Norge for å jobbe, jevnt over kan forventes å være unge, friske og rørige? Kanskje, men det gjør den altså ikke. Forholdsvis unge innvandrere blir i urovekkende høy grad trygdet.

Hvilket bringer oss over til bokens nest siste kapittel, som er viet nettopp innvandringen.

Hustad fastslår at innvandringen er enorm: I 1970 hadde 1,3 prosent av befolkningen utenlandsk bakgrunn, i 2013 var andelen 14 prosent. Omlag 50.000 nye oppholdstillatelser gis hvert år.

Det er ingen grunn til å moralisere over folk som vil ha et bedre liv i Norge, skriver han, og tar deretter livet av myten om at arbeidsinnvandring er lønnsomt for landet eller fører til høyere levestandard.

Argumentene vil stort sett være kjente for Document-lesere: Innvandrere har jevnt over lavere produktivitet enn den opprinnelige befolkningen, deres nærvær krever dyre lånefinansierte investeringer i infrastruktur, blant annet til transport, og de representerer selv med tiden en enda større omsorgsbyrde enn den vi hadde fra før. Dertil jobber de for lite, i særdeleshet de ikke-vestlige, og har for høy trygdetilbøyelighet. Konsekvensene av en høy, innvandringsdrevet befolkningsvekst er dermed store utgifter og redusert nasjonalformue pr. innbygger. En nasjonaløkonomisk og -finansiell galimatias, som redegjøres for i rik detalj med henvisninger til Brochmann-rapporten og beregninger fra Frisch-senteret og Finansavisen.

Hustad dveler lenge ved konsekvensene for trafikken i og rundt Oslo, som vokser meget raskt. Det behøves enorme offentlige investeringer, men med det høye oljedrevne kostnadsnivået får vi mindre igjen for hver investert krone. Siden byen ikke får høye skatteinntekter av de nye borgerne, vil regningen lempes over på bilistene. Likevel blir ikke lengre køer til å unngå. Dette og mye annet som følger av den større befolkningstettheten, gjør Norge til et dårligere land å bo i.

At formuen svekkes er ikke så galt som at det samme skjer med produktiviteten, skriver Hustad. Det er arbeid vi skal leve av, ikke renter. Men verdiskapningen i Norge er gått ned med innvandringen. Produktivitetsøkning har historisk skjedd fordi teknologien er blitt bedre. Men hva skjer når det er mer fristende å bruke underbetalte innvandrere enn å investere i smartere produksjon? Norge har i praksis brukt oljepengene til å kjøpe seg et tjenerskap, skriver Hustad.

Uten denne dopingen til evig tid, kan det ikke gå bra. Beregninger viser at skarve fire prosent av den kommende verdiskapningen vil komme fra oljefondet, og mer enn åtti prosent fra arbeid. Med dagens innvandringspolitikk vil det arbeides mindre og dårligere. Det som var en nasjonal velferdskasse, blir en internasjonal sådan, men den norske modellen med stor omfordeling til relativt få mottagere i forhold til dem som bidrar, kan ikke holde så lenge norsk trygd er så over alle grenser fristende for et høyt antall EØS-borgere.

Det betyr enkelt fortalt at den norske velferdsstaten blir historie, med mindre noe gjøres. Norge må ganske enkelt ut av EØS, skriver Hustad. Og asyl- og familieinnvandringen må reduseres kraftig. Nordmennene må selv bestemme hvem som skal få nyte godt av deres eget samfunn.

Dessverre har ikke Stortinget skjønt dette helt innlysende. Eneste mulighet til å oppnå mindre innvandring er dermed en kraftig nedkjøling av norsk økonomi. Det må strammes kraftig inn. Men er det politisk mulig så lenge oljefondet kaster så mye av seg? Neppe.

Utfallet blir derfor sannsynligvis full gass mot konkurs, mener Hustad. Idet oljeaktiviteten bremser opp, kommer sjokket. I mellomtiden vil Norge huse en langt større fremmed befolkning.

Tema for bokens siste kapittel er da også nettopp oljen: Den redder oss ikke, sier Hustad. Vi kommer, før eller senere, til å få en økonomisk krise hvis beskaffenhet ingen kjenner, men den vil innebærer harde lønnskutt som rammer de svakeste hardest. Formuen er ingen garanti. Oljefondet risikerer å fordampe i inflasjon og gjeldskrise, og dekker uansett ikke statens forpliktelser.

Allerede nå ses tegn til at norsk økonomi går tregere. Arbeidsledigheten er økt blant utlendinger, og sannsynligvis er mange av dem på vei over i trygdetilværelsen, gjerne kombinert med svart arbeid. Den hvite økonomien vil rope etter stimulans, og Erna Solberg vil fortsette å bruke oljepenger – i fravær av det politiske motet som kreves for å iverksette upopulære, men nødvendige kutt i sosiale ordninger.

Hustad sammenligner Norge i dag med Tyskland etter gjenforeningen, dvs. en rik og produktiv befolkning er plutselig endt opp med mange nye innbyggere som er alt annet. Kanskje litt vel optimistisk, siden alle tross alt var tyskere. Rikskansler Schröder iverksatte innstramningene Hustad foreskriver for dagens Norge, og ble belønnet med et tapt valg. Men medisinen virket. I fravær av den samme klokskapen vil Norge krasjlande, avslutter Hustad.

Det som først og fremst slår en med denne boken, er den enorme mengden research som må ligge bak. Den ikke spesielt lange teksten er tettpakket med fakta som det er uråd å oppsummere selv over trippel kronikklengde. Og forfatteren klarer stort sett å gjenfortelle det han har funnet på en lesverdig måte, satt inn i en større sammenheng. Det blir litt omstendelig her og der, men beskyldninger om manglende forståelse for tall faller på sin egen urimelighet. Det er neppe mange av Hustads yrkesbrødre som er i stand til å kombinere informasjonsmengde og lesbarhet på samme måte. Av og til blir det litt mange tall å holde styr på også for denne nokså kvantitativt innstilte leseren. Selv om de viktigste sitter, er de fleste av dem er glemt noen timer etter en rask gjennomlesning. En langsommere sådan er nok påkrevet for å absorbere faktaene.

Men nettopp denne overfloden av informasjon bør gjøre boken til obligatorisk lesning for folk i politikk, forvaltning og akademia. For både diagnosen Hustad stiller over pasienten Norge, og den foreslåtte terapien, er meget solid begrunnet. Det betyr ikke at boken skal leses som Bibelen, men den som skal gjendrive Hustads argumentasjon, må stå tidlig opp. Vedkommende har ikke latt høre fra seg.

 

omslag.farvel.norge

Jon Hustad
Farvel Norge
Velferdsstatens fremtidige kollaps
Dreyers Forlag, 2013
Pris kr. 299,-