Demografi

Den som fulgte med i nyhetsbildet i første halvdel av 1980-tallet, husker sannsynligvis at et stadig tilbakevendende tema i nyheter og politisk debatt var arbeidsløsheten.

For første gang på lenge hadde Norge opplevd mer enn neglisjerbar ledighet, og det gikk knapt en uke uten at nyhetssendingene opplyste om antall mennesker uten arbeid. «Alle» visste sånn roughly om det var femti, seksti eller sytti tusen arbeidsledige, og opplysningen ledsaget en livlig debatt om årsakene, det politiske ansvaret og fremtidsutsiktene, samt skillet mellom «friksjonsledigheten» av personer på vei fra en jobb til en annen, og langtidsledigheten. Det ble med rimelighet antatt at den sistnevnte hadde de største menneskelige kostnadene, og dens farer ble malt med pensler av varierende bredde.

Det var kanskje ikke alt som ble sagt i debattene på den tiden som var like lurt, men det fantes i alle fall et ordskifte i allmennheten om det man oppfattet som et alvorlig sosialt problem, og det etterstrebet fremfor alt å være noenlunde faktabasert.

Tredve år senere – og etter ørten utdanningsreformer som muligens har avstedkommet en generasjon med dårligere kvantitative evner – har vi et mer enn ti ganger større antall mennesker i arbeidsfør alder som mottar trygd fordi de er mer eller mindre permanent utenfor arbeidsmarkedet, samtidig som vi har stor arbeidsinnvandring. Det er altså tale om et samfunnsproblem som er langt verre enn det man debatterte friskt på 80-tallet, og med potensielt langt større implikasjoner: bortfall av selve samfunnsmodellen. Ikke desto mindre vies det forholdsvis liten oppmerksomhet, og det er utrolig nok ingen som vet nøyaktig hvor mange personer det er tale om, eller eksakt hvordan utviklingen har vært de siste årene.

Den som vil vite hvor mange menneskelige ressurser Norge har sløst bort de siste årene, og med det setter seg fore å finne ut antallet over noen år, vil forgjeves søke etter informasjon i aviser som samlet gir noen konsensus om hvor mange trygdede individer i presumptivt produktiv alder som lever i kongeriket.

Jaha, avisene bryr seg altså ikke nevneverdig om et kjempemessig moralsk, sosialt og økonomisk problem, men så gakker man vel bare hen og finner noe offentlig statistikk? Det er rett nok, men den gir ikke nødvendigvis noe fyldestgjørende svar på det vi lurer på. La oss se hvorfor.

Fra statistikkbanken hos SSB åpner man mappen «Helse, sosiale forhold og kriminalitet», og går videre til «Trygd og sosialhjelp». Her vil man ganske raskt finne tabell 08333 inneholdende en systematisk oversikt for tidsrommet 2006-2011 over antall personer med forskjellige typer stønad fra folketrygden. Om man ser bort fra barnetrygd og alderspensjoner, finner man disse tallene:

ssb-trygd

Her kan man gjøre seg observasjoner som at den hyppigst utdelte trygden er uførepensjon, og at mottagerne av denne er økende. Eller at mottagerne av dagpenger går litt opp og ned, trolig som følge av økonomiske konjunkturer. Sykepengemottagerne viser først en økning, for siden å gå ned etc.

Men det er en diskontinuitet i figuren. Den mørkegrønne kurven som viser antall mottagere av rehabiliteringspenger, slutter i 2009, og den lysegrønne kurven over arbeidsavklaringspenger (AAP) ser dagens lys i 2010. Forklaringen er at AAP erstattet rehabiliteringspenger i 2010, men de erstattet også to andre trygder, nemlig attføring og tidsbegrenset uføretrygd.

Dessverre finner man ikke tallene for disse to i hovedoversikten, så man må begi seg til en annen mappe med historiske tidsserier. Da er det man finner tabell 07534, hvor de to utelatte trygdene som også ble forvandlet til AAP, er med. Problemet er bare at det mangler tall for 2009.

Men siden tampen tilsynelatende brenner, tillater vi oss å bruke tall fra 2008 som proxy for 2009 for disse to delstørrelsene. I tillegg hanker man inn tallene for mottagere av kvalifiseringsstønad, hentet fra tabell 08513, som av en eller annen grunn ikke ligger i samme mappe som hovedoversikten. Om man legger sammen alle tallene, fremtrer dette bildet:

ssb-trygder

Så kan man se bort fra de konjunkturavhengige dagpengemottagerne, som ikke nødvendigvis blir permanent tilhørende trygdehæren, og tendensen med de største menneskelige og sosiale kostnadene blir denne:

uten-dagpenger

Men så er det en helt fundamental metodologisk innvending: Summen av antall mottagere svarer ikke nødvendigvis til det antall fysiske personer som mottar disse trygdene, for en god del personer kan motta mer enn én type trygd. Estimatet på 860.000 inaktive personer i normalt yrkesaktiv alder er altså for høyt.

Hvor mye for høyt? Om de ikke holder orden på denslags hos SSB, så vet de det vel hos etaten som administrerer utdelingen av trygder, altså NAV?

Man skulle tro at det ville være mulig å samkjøre opplysningene for alle trygdeordninger og se etter hvor mange forskjellige personnumre og D-numre som dukker opp. Det ville først og fremst være ønskelig. Trygdeetaten vil da vel gjerne vite hvor mange trygdemottagere den betjener? Kanskje oppdage identitetssvindel også? Men selv NAV er faktisk nødt til å lage et estimat av dette antallet, om enn formodentlig et brukbart sådant, noe de har gjort i en egen rapport for 2011, hvor man er kommet til at det dreier seg om ca. 662.000 tapte årsverk. Et Google-søk etter «662.000 tapte årsverk» gir i skrivende stund noen få titalls treff. Denne hadde dere lest alle sammen, ikke sant?

Om man antar at et årsverk omtrent svarer til en person, tilsvarer det 20 prosent av alle mellom myndighets- og pensjonsalder. Det er hver femte voksne. En formidabel trygdeavhengighet. Selv om det totale antallet er økt, er riktignok ikke andelen av befolkningen vesentlig endret de siste få årene. Kanskje er den gått bitte litt ned. Uansett er det mye høyere enn i de første årene man hadde folketrygd; det er i det historiske perspektivet man må tenke.

Og så er det man husker på at arbeidsinnvandringen er økt voldsomt de siste årene. En stor del av befolkningsøkningen skyldes jo nettopp arbeidsinnvandring, så dersom andelen trygdede i den opprinnelige befolkningen holdt seg noenlunde konstant, skulle andelen totalt vise en nokså markant nedgang – man blir jo ikke trygdet fra dag én. Når det ikke skjer, kan forklaringen vanskelig være en annen enn at den opprinnlige befolkningen i noe større grad enn før trygdes i yrkesaktiv alder, hvilket er nok en indikasjon på at innvandret arbeidskraft til dels fortrenger den som fantes fra før.

Hva slags trygdeadferd arbeidsinnvandrerne jevnt over vil vise om noen år, er et mildest talt interessant spørsmål. Om de – slik andre data kan tyde på – jevnt over kommer til å bli hyppigere trygdet enn majoriteten, oppstår behovet for enda mer arbeidsinnvandring. I så fall ville man være havnet i en ond sirkel, og historien om generøse trygder i Norge vil neppe bli så lang som hundre år. Det er cirka tre generasjoner: En til å bygge opp, en til å holde det gående sånn noenlunde, og en til å rive ned. Er man født rundt 1965, vil ens livsløp sammenfalle med de tre fasene.

Har man investert i eiendom, vil den store resulterende befolkningsøkningen bli god butikk, og lave trygder et neglisjerbart problem. I en viss forstand er det salg av landet. Prisen for det Norge som noen andre bygget, er høy nok til at man kan kose seg ganske bra for pengene som innkasseres mens man langsomt beskuer dets bortgang.

Enhver som ikke vil være med på denne ferden, har både en privat og en offentlig jobb å gjøre: Å ta til motmæle mot at det innvandrer flere enn det fødes. Å være tilfreds med en vanlig jobb, gjøre den så godt man kan, og lære sine barn å etterstrebe samme ideal. Å være et eksempel for andre i begge henseende. Toget går nå.