Kommentar

Ønsket om selvrealisering gjennom jobber i mediene, i mote – og underholdningsbransjen gjør at tusener av amerikanske ungdommer arbeider mer eller mindre gratis i slike glamourbransjer i håp om at en slik arbeidserfaring på cv’n skal skaffe dem en framtid og karriere i disse prestisjefylte delene av arbeidslivet. Og i påvente av at noen skal oppdage deres talenter, flyr disse ungdommene rundt og serverer kaffe, vasker opp og er løpegutter for dem som er innenfor og fast ansatt i glamouryrkene. De som har slike jobber, kalles ”interns” på amerikansk. Ordningen sparer amerikanske bedrifter for milliarder av kroner, og den er i strid med lover og regler.

På grunn av den harde konkurransen i den nye amerikanske økonomien, må folk i glamour-yrkene gjennom minst fire slike interns-jobber før de får noe som de ønsker seg. Dette vet bedriftssjefene, og mange har derfor stanset nyansettelser for i stedet å hyre slike ”interns”, skriver forfatter Ross Perlin i boka ”Intern Nation”.

Dagens Næringsliv som er veldig ”a jour” med det som skjer av moter og trender i over- og middelklassens arbeids- og fritidsliv, har merket seg utviklingen av interns-fenomenet. Avisa har sett nærmere på boka til Perlin og har vært til stede på ei intern-messe i New York.

-Fryktelig mange ungdommer blir utnyttet for tiden. Arbeidsgiverne leker med folks drømmer og gir dem falske forhåpninger om en framtid i det yrket de ønsker seg, sier ”Carmen” (27) som har jobbet gratis for flere store motehus i New York og som ønsker å være anonym fordi denne bransjen er svært liten og gjennomsiktig.

22-årige Maria Gotay er en av ungdommene i ”Intern Nation”. Gotay bor i et kollektiv i New York der hun har slått seg til ro med situasjonen.

-Jeg blir utnyttet, og jeg vet at det er ulovlig. Men min generasjon er vokst opp med ideen om at vi er spesielle og at vi bør få utløp for vår kreativitet. Jeg har venner som enkelt får jobb som veterinærassistent eller finansrådgiver, men når det gjelder mote og medier, er det veldig vanskelig, sier hun.

Havner hos NAV

På intern-messen Time Out har Dagens Næringsliv møtt Constance Jiang som er fornøyd med å ha fått en fot innenfor i filmbransjen. Husleia hennes betales av foreldrene. Venninna hennes, Melody (sic) Shi, er skeptisk til hele systemet etter å ha bodd i USA i tre år. Vil ikke forskjellen mellom fattig og rik bli større når bare de som har råd til å jobbe gratis, får nøkkelen til arbeidsmarkedet?, spør hun.

At folk med penger og nettverk kan kjøpe seg praksisplasser i glamour-yrker er neppe noe nytt, heller ikke i Norge. Men her i landet, der vi i tid og omfang henger noen år etter USA på de fleste områder, er nok ordningen med ”interns” langt fra noe utbredt fenomen. I Norge er også arbeidslivet mer regulert og preget av arbeidstakerorganisering enn i USA, noe som også demper utbredelsen av ”interns”, skulle man tro.

Men middelklassekravet om selvrealisering er nok like sterk hos mange ungdommer i Norge, som i USA. Og ambisjoner og krav til jobb kan fort bli et hinder for mange ungdommer til å komme seg inn i arbeidslivet. Om det vitner to kronikker i Dagbladet tidligere i år skrevet av Nav-klient Vegard Skjervheim. Skjervheim har ennå ikke kommet så langt at han har fått prøve seg i det vesle som er av glamourbransjer i Norge. Uten jobb her i landet havner man ikke, slik som amerikanske ”interns”, i medie- eller motebedrifter, men mer sannsynlig på Nav, hvis man da ikke har rike foreldre som kan betale for kost og losji slik at man kan bo i eller utenfor foreldreheimen.

Nav er ikke avgjort ikke rette stedet å havne dersom man ønsker seg en glamourøs yrkeskarriere, selv om Skjervheim ser ut til å ha visse forhåpninger om det når han skriver at : — ”i mellomtiden går vi på Nav mens vi håper at talentene våre skal bli lagt merke til, og at vi skal få mulighet til å gjøre noe som faktisk er verdt innsatsen”. Nav har neppe talentspeiderfunksjonærer, og det kan være noe av forklaringen på hvorfor Skjerveheim etter tre år i Nav-systemet fortsatt går på arbeidsavklaringspenger, en ordning som peker mer i retning av uføretrygd enn i retning av glamour.

Trygdesnylter bekjenner

Skjervheim har prøvd seg i både studier og i arbeidslivet. Han gikk på lærerhøgskolen samtidig som han jobbet 60 prosent ved siden av. Han har forsøkt seg i mekanisk yrker og i servicebransjen der han tjente dobbelt så mye som det han i dag mottar av arbeidsavklaringspenger fra Nav. Men det hjalp ikke noe, for ambisjonene var lagt andre steder, og resultatet var tung depresjon etter ett år, fullstendig kollaps og gryende rusmisbruk etter to år.

Skjervheims kronikker i Dagbladet vakte vanlige, forargede reaksjoner som at han burde se til å klippe håret, ta seg i nakken og komme seg i jobb i stedet for å snylte på folk i vanlig arbeid gjennom å få arbeidsavklaringspenger fra Nav. Men hensikten med kronikken: ”En trygdesnylters bekjennelse” var, ifølge Skjervheim, å rette søkelyset mot det økende fraværet av drivkraft og motivasjon hos en større gruppe unge mennesker for å komme seg i jobb. Og Skjervheim setter det han kaller denne økende motivasjonsbristen hos ungdommer, i sammenheng med vanskelige realiserbare ambisjoner hos disse ungdommene.

”Jeg tilhører en generasjon der et voldsomt antall mennesker, langt flere enn hva som er bærekraftig eller realistisk, har ambisjoner i forhold til kreative uttrykk og massekommunikasjon. —-Fra man er svært ung utgjør disse uttrykkene en stor del av livet. TV, aviser og andre medier er ikke bare del av ens eget liv, de har hatt en stor rolle i å forme ens foreldre”, skriver Skjervheim, samtidig som han peker på at mennesker med høy status ofte er de som har gjort seg bemerket innen musikk, litteratur eller kunst, eller på tv-skjermen. Talentfulle mennesker driver med disse tingene, og har man tro på seg selv, er det selvsagt slike karrierer ungdommer ønsker seg, mener den unge Skjervheim. Men omfanget av glamourjobbene er begrenset og derfor forbeholdt et lite mindretall. Det finnes i dag ikke rom for at stort flere kan bli forfattere, skuespillere eller sånn passe anerkjente mediepersonligheter, fastslår kronikkforfatteren. Og ihvertfall på dette punktet er det ingen grunn til å klage på realitetsorienteringen hans.

Bukker under

Kronikkforfatter Skjervheim har med sine erfaringer og tanker sett et viktig trekk ved det postmoderne, vestlige samfunnet med sine krav om liberale holdninger, om velstriglet politisk korrekthet, selvrealisering og berømmelse via skjermen, og der Andy Warhols tese om 5 (?) minutters skjermeksponering for hver av oss ser ut til å være altfor lite for dem som vil bli berømt.

Og Skjervheims innsikt er ikke uttrykk for bare et øyeblikksbilde, han ser seg som del av en utviklingstrend og et problem som i neste omgang eller generasjon kan komme til å svelge ”dine eller din søsters eller din nabos barn”. Han sjøl og hans likesinnede er bare fortroppen. ”I større grad enn noen gang legger samfunnsmekanismene opp til at flere skal bukke under som følge av ambisjoner de ikke har noen forutsetninger for å følge opp”,—-.

Problemene som Skjervheim skisserer og som amerikansk overklasse- og middelklasseungdom forsøker å komme seg ut av ved hjelp av intern-ordningen, kan ha sammenheng med brutte illusjoner og mentale sammenbrudd. Skjervheims liv som arbeidsledig naver viser dette på en illustrerende måte. Men Skjervheims erkjennelse skiller seg fra den norske sosionom-visdommen. Den går ut på at det er skolesvake ungdommer med lesevansker og med sosiale og psykiske skavanker som faller utenfor arbeidslivet. I den norske elitens beskrivelse av ungdomsledighet og uføretrygd er det psykiske og sosiale problemer som er årsaken til ledigheten og trygden. Hos Skjervheim er det snarere det motsatte, urealiserbare ambisjoner, ledighet og trygd fører til psykiske problemer og rusmisbuk.

Skjervheim skriver om såkalt ressurssterk ungdom som ikke ser arbeidslivet og det å tjene penger til livets opphold, som et mål i seg selv. De ønsker seg en jobb der de kan få utnyttet sine talenter selv om det er helt uklart hva talentene består i. Sånn sett beskriver Skjervheim et nivå i den økonomiske samfunnsutviklingen der man ikke behøver å jobbe for å overleve. Og det kan kanskje begrunne de forargedes avskyrop, men ropene forandrer ikke en tøddel på det moderne middelklassemenneskets flukt fra det materielt, nødvendige arbeidet og inn i et samfunn der produksjonen av ord, meninger, skrift og kalkyler, er det viktigste, inn i vårt ideologiproduserende samfunn med de skjebnesvangre følgene dette har.

NAV-statistikk bekrefter

Statistikk fra Nav ser ut til å støtte opp om Skjervheims erfaringer og konklusjoner. Ved utgangen av 2011 var det 36.000 personer under 30 år som mottok uføretrygd eller arbeidsavklaringspenger i Norge. Dette er en økning på 20 prosent på fem år. Av disse 36.000 var det 9.200 personer som fikk uføretrygd, en økning på 24 prosent siden 2007. Ordningen med arbeidsavklaringspenger ble innført i 2010 og erstatter blant annet den tidligere ordningen med midlertidig uføretrygd. Å motta arbeidsavklaringspenger er ofte inngangen og forberedelsen til uføretrygd, uten at jeg nå har tilgjengelig statistikk over hvor stor andelen er av dem som går fra avklaringspenger til uføretrygd. For ungdom som havner på uføretrygd, er det små sjanser til å komme seg i arbeid. Tall fra Nav viser at bare en prosent av ei gruppe uføretrygdede ungdommer i 2004 var kommet seg i jobb i 2009.

En NHO-rapport fra 2010 viser at det er svært vanlig blant etnisk norsk ungdom å ta seg et friår etter videregående skole, en ordning som legger opp til det Skjervheim kaller å nave og som er blitt et begrep blant ungdom. Naving betyr å ta et friår fra utdanning mens man får støtte fra Nav. Ifølge den vanlige norske sosionomvisdommen er dette et fenomen som vokser fram i miljøer der det er mange sosialhjelpsmottakere og der framtidsambisjonene i forhold til yrkeslivet er lave. NHO-rapporten viser at 54 prosent av innvandrere med bestått videregående skole går rett videre til høyere utdanning, mens det bare er 32 prosent av de etnisk norske ungdommene som følger samme spor. Ikke-vestlige innvandrere er også overrepresenterte i prestisjetunge utdanningsløp som sivilingeniørstudiet, siviløkonom-, lege- og jusstudiet. Men dette er yrker som ikke forbindes med glamour av innfødte ungdommer. Og det er glamouryrkene som Skjervheim og hans likesinnede søker og som fører dem til Nav mens de venter på at noen skal oppdage deres talenter, og mens uføretrygden vinker i det ikke altfor fjerne.

http://www.dagbladet.no/2012/03/31/kultur/debatt/nav/trygdesnylter/20924592/

http://www.dagbladet.no/2012/05/05/kultur/debatt/trygd/vegard_skjervheim/21454514/