Kommentar

Statsminister Erna Solberg mener det er for få som jobber i Norge, og det har hun skremmende rett i. Hun varsler at hvis ikke flere kommer seg inn i arbeidslivet, så må det jobbes 43 timer i uken for å opprettholde dagens inntekter. Det føyer seg pent inn i varslene om at vi alle må jobbe til vi er 75 for å redde Norge fra eldrebølgen. Men det er ikke eldrebølgen som truer. Det som truer Norges fremtid er innvandringen, kombinert med et arbeidsmarked som er fullstendig ødelagt med vilje.

Det er vissheten om at NAV-budsjettet har sprengt 500 milliarder-grensen som gnager i bakhodet på statsministeren, og da gjør hun som politikere flest: Hun snakker om problemet. Men hun vil ikke snakke om hva som har SKAPT problemet, for det ville skape en rekyl som truer Ernas egen posisjon: Norges arbeidsmarked er ødelagt av innvandring, arbeidsinnvandring, akademisering, EØS-regler, rettigheter, regler, amerikansk bissnissjåleri, og ikke minst: Kortsiktige politikere som ikke vil innrømme problemene, fordi de har skapt dem selv.

Erna skal imidlertid ikke bære skylden alene: Ødeleggelsen av velferdsstaten og arbeidsmarkedet er en arvesynd som strekker seg tverrpolitisk helt tilbake til 70-tallet. Ikke overraskende er både AP, SV og LO rystet til sine røde kjerner over Ernas utspill, og beskylder henne for å gi penger til de rike gjennom skattekutt (Pssst: Man kan ikke gi penger til de som allerede eier dem.) Men sosialistene vil heller ikke nærme seg selve problemets årsak, for de har nemlig vært med på ødeleggelsen selv gjennom endeløs globaliseringsiver, EØS-kåtskap og innvandringsjubel. Derfor vil heller ikke de snakke om hva som egentlig er problemet.

Globaliseringen er en «perfect shitstorm» for arbeidsfolk.

Politikere anerkjenner det faktum at digitalisering og robotteknologi gjør behovet for arbeidskraft mindre i fremtiden. Det skaper færre arbeidsplasser. Samtidig er politikere flest enige om at globaliseringen er brillefin politikk som overfører arbeidsplasser til lavkostland. Det skaper også færre arbeidsplasser. OK: Det ansvarlige å gjøre når det blir færre arbeidsplasser, er naturligvis å beskytte arbeidsmarkedet for egne borgere, bruke penger på å stimulere næringslivet, og få de feilutdannede omskolert og ut i de jobbene som finnes. Men hva valgte norske politikere å gjøre?

I et krympende arbeidsmarked valgte de å invitere flere arbeidere! De valgte å skape fri flyt av fremmede til det norske arbeidsmarkedet – et arbeidsmarked med skyhøye lønninger, og suverene velferdsgoder, som naturligvis virker som sukkersaft på hveps en sommerdag. Alle ble invitert, og ALLE kom. Arbeidsinnvandrere fra EU, og asylsøkere fra MENA-land i hundretusenvis. Og de er ikke ingeniører og leger slik politikerne lovet. De er gjerne håndverkere eller uutdannede analfabeter, som ikke kan norsk og som det krympende norske arbeidsmarkedet, med stadig flere ledige, og med stadig høyere krav til spesialisering, overhodet ikke har bruk for. Der har du litt å tenke på, som Løvebakken ikke vil tenke på.

Færre jobber og flere hender – hvordan løser man det?

Det blir altså færre jobber i privat sektor, og samtidig importerer man flere hender! DET er problemet Erna ikke vil anerkjenne, innrømme eller tenke på. Dum, dårlig og ulogisk arbeidsmarkedspolitikk er problemet. Og det vil ingen politikere snakke om eller anerkjenne, for da sitter de igjen med både skylda og narrehatten. Så derfor:

Hva gjør man når man når man har ødelagt arbeidsmarkedet med slik kortsiktig dustepolitikk gjennom flere tiår? Vel, det er bare en ting å gjøre, siden man ikke får alle de nye hendene ut av landet igjen: Man pumper opp arbeidsmarkedet med offentlige ansettelser, som man hevder er like lønnsomme for samfunnet som private stillinger, samtidig som man kamuflerer problemene man har skapt. La oss se litt nærmere på det:

Det norske arbeidsmarkedet er en katastrofe:

Av alle i arbeidsfør alder i Norge er omtrent 1/3 på et utall av støtte- og trygdeordninger. 1/3 er ansatt i stat og kommune og får dermed pengene sine fra det offentlige. Og 1/3 er ansatt i det private næringslivet. Over halvparten av innvandrerne er utenfor arbeidslivet, og for å regnes som «sysselsatt» trenger de bare jobbe en time i uka. Det blir som regel fikset gjennom «tiltak» som betales av det offentlige, (og gjerne med å integrere andre innvandrere) så der er ingen inntekter for velferdssamfunnet. Slike «tiltak» kan du bare drømme om hvis du er etnisk norsk. Da må du klare deg selv.

I tillegg til denne miseren, kommer et ukjent antall som ikke inngår i noen statistikk, som lever av svart arbeid, kriminalitet, arv, eller bor på barnerommet hos foreldrene når de er 25. Svært mange er gjemt bort i statistikken gjennom «evige studier», for nå holder det ikke lenger med en skarve master: Det har blitt uhyggelig vanlig at ferdigutdannede må utdanne seg videre. Så har vi de over 50 som blir kastet ut av privat næringsliv fordi de ikke lenger er «unge og fresche», og vansmekter i degraderte lavtlønn-stillinger, vikariater, eller ulønnsomme enkeltmannsforetak. Det er flere enn man tror, men synes ikke i statistikken, og blir ikke hørt.

Dermed er det neppe en overdrivelse at arbeidsledigheten i Norge, reelt sett er blant Europas desidert høyeste. Kanskje så høy som rundt 30%, eller høyere – til tross for at vi har en offentlig forvaltning som er pumpet opp til å kunne administrere et helt kontinent. Det skremmer ikke Erna. Hun vil i hvert fall ikke innrømme at en stor offentlig sektor er en belastning, for da smeller det for alvor.

Det absolutt SISTE politikere vil gjøre, er å innrømme at de tar feil.

Ha en ting i bakholdet: Arbeidsledighet er politisk gift! Det verste av alt! Hele samfunnsmodellen vår er basert på at folk jobber, bidrar, betaler skatt og er med på å spleise på velferdsstaten, og politikere som ikke klarer å skape gode rammebetingelser for sysselsetting, de er slakt. De taper makta, garantert. Derfor må de skape et inntrykk av at alt går strålende.

Dette selvbedraget går i arv. Det er tverrpolitisk, for ingen politiker ønsker å arve et slik gigantproblem hvis de havner i posisjon. Så «alt er lov» for å dekke over problemene ad infinitum, og Norge har noe som Europeiske land ikke har: Oljepenger! Tilsynelatende endeløst med oljepenger. Velferds-Norge brenner arven til kommende generasjoner fortere og fortere for å opprettholde selvbedraget om et fungerende arbeidsmarked. Det har jo fungert så langt.

Situasjonen i følge politikerne: Strålende, men vi må gjøre det bedre.

Offisielt har Norge under 4% arbeidsledighet, og vi ligger best an i et europeisk hav av arbeidsledighet, hvor normalen er minst 10% og opp mot 25% for ungdom. Stadig flere kommer i jobb her i Norge, og det er er stor etterspørsel etter arbeidskraft i en rekke bransjer. Hurra for flinke politikere! (Psst, det er ikke politikere som lager private jobber, men modige, flittige og arbeidsomme private som tar store økonomiske sjanser.) Men Erna er ikke fornøyd, og vil gjøre det gode arbeidslivet vårt enda bedre:

«Vi har ikke god nok fleksibilitet, som gjør at folk ikke får bruke restarbeidskraften: Vi klarer ikke godt nok å koble de som har lyst til å jobbe, med de rette jobbene. Vi må blant annet kvalifisere folk slik at de kan få jobb»

Tiltak av høy prioritet er å få flere kvinner til å jobbe heltid i stedet for deltid, og få lavt udannede til å bli høyt udannede. I tillegg må flere ungdom og innvandrere inn i jobb, mens eldre må stå lenger i jobb – gjerne til de er 70 eller 75. Man ønsker altså at flere jobber enda mer, i landet hvor alle er enige om at teknologi vil senke behovet for arbeidskraft, og det finnes altfor mange ledige hender. Hører du gjøken oppi lia?

Situasjonen i følge arbeidstakere: Det finnes ikke jobber, og gjør det det så får jeg dem ikke

Alle lavterskeljobbene unge mennesker pleide å starte arbeidslivet med, er opptatt av innvandrere. Alle drittjobbene man fant seg i noen år, er opptatt av innvandrere. Alle butikkjobbene man vandret innom butikken og fikk på dagen, har nå 200 søkere, eller går til slekt og venner. Alle håndverkerjobbene er tatt av innvandrere fra EØS. Alle arbeiderklassejobbene er man enten overkvalifisert eller underkvalifisert for. Alle kontorjobbene er man for gammel for. Alle offentlige jobbene er forbeholdt de med master eller bedre, eller innvandrere som blir kvotert inn for å skape mangfold. Så hva er igjen da?

Jeg vet ikke hvor mange jeg kjenner som desperat søker jobber i haugevis, men aldri kommer på intervju engang. De vandrer en ørkesløs tilværelse i limbo, samtidig som NAV konstant tirrer dem med krav om å komme seg i jobb, og krever endeløst med rapporter for hvor langt man har kommet i prosessen. Og siden arbeidsformidlingen ble lagt ned har ikke NAV lenger noe å bidra med, og kan ikke skaffe folk en midlertidig jobb engang. Samtidig er det verd å merke seg at det offentlige, NAV og private gjør alt de kan for å sysselsette «nye landsmenn» – gjerne gjennom praksisplasser, tiltaksplasser, kvotering, støtte og endeløst med tålmodighet og penger. De får alt. Nordmenn får ingenting.

I kronikken «hvit mann på NAV» fra 2017 får man et dypdykk i dette omvendte apartheidsystemet som NAV og arbeidsmarkedet har blitt. Jeg klandrer ikke de NAV-ansatte, som jo bare er en del av systemet og består sikkert av mennesker (Jada, mange innvandrere også) som også klorer seg fast til arbeidslivet for bare livet. (For ingen vet jo bedre hvordan det er å falle utenfor enn NAV-ansatte. Grøss!) Jeg klandrer politikerne som har ødelagt norsk arbeidsmarked med idiotpolitikk, og som nekter å innrømme feilen, skifte kurs, eller droppe maskespillet. I stedet gjør de alt for å kamuflere problemene de selv har skapt. Så la oss se på de forskjellige kamuflasje-metodene som brukes: Shall we?

Offentlige ansettelser er effektiv kamuflasje.

Når det ikke fungerer å få de mange ledige hendene inn i det krympende antallet private jobber, er det bare å ansette flere i stat og kommune. Det er ikke det at folk i stat og kommune ikke gjør viktige jobber, men når de får lønn fra det offentlige, og betaler de samme pengene tilbake til det offentlige i skatt, så skal man ikke være Einstein for å forstå at det neppe gir staten flere penger. Og når man pumper opp antall offentlige ansatte til det latterlige, er det tilsvarende enkelt å forstå at det koster penger. Men heldigvis synes ikke de kostnadene på NAV-budsjettet – og det er det viktigste!

Å få jobb i det offentlige er en «golden ticket» – for med mindre du oppfører deg helt idiot, så vil du aldri få sparken. Aldri. Det offentlige er ikke bare noe som ligner en verna bedrift, det ligner også et laug: Kommer du først innenfor er du innenfor for godt. Det er alltid en jobb til deg et sted, uansett hvor flink eller udugelig du er. Det er imidlertid grenser hvor mange man kan ansette i det offentlige. (Eller er det det?) Og du får neppe jobb der uten akademisk utdannelse, eller med mindre du er utlending. Så hvordan får man de underprivilegerte ut av abeidsledighetsstatistikken?

Tiltaksordninger fjerner arbeidsledighet

Penger er løsningen på det meste, og i Norge pøser man penger inn i «tiltaksordninger» som tar folk ut av arbeidsledighetskøen og inn i andre rettighetsdrevne ordninger. Her kan man oppholde seg i evigheter hvis man har et godt samarbeid med NAV, og helst en lojal fastlege på laget.

Disse ordningene er egentlig både viktige og riktige, og kunne funka helt fint i et land med bare nøysomme norske arbeidsfolk med samfunnsmoral fra Gerhardsen-Norge og kultur for dugnad og spleiselag. Men så ble Norge til en dekadent oljenasjon, og hele verden ble invitert til gratis cash. Slik sluttet Norge å være et «spleiselag», og ble omgjort til et gigantisk GILDE hvor u-inviterte kan forsyne seg grovt og konstant, uten å bidra med noe som helst resten av livet. «Spleiselag» my ass.

Utdannelse kan også kamuflere problemene

Men når tiltaksmarkedet nesten er mettet, hva står igjen av kamuflasje da? Jo, stimulere flest mulig ungdom til å utdanne seg til de er nærmere 30, for da legger de ikke press på arbeidsmarkedet, og de «tar opp» en jobb i bare 37 år i stedet for 49 år frem til pensjonsalder. Da rekker de heller ikke få unger som blir nye skattebetalere. Riktignok taper det offentlige skatteinntekter på dette utdanningshysteriet, samtidig som staten betaler for offentlige studieplasser, men som kamuflasje for problemene i arbeidsmarkedet, fungerer det bra. Enn så lenge.

Dessverre er det også grenser for hvor lenge man kan blåse opp denne ballongen: Det er forskjell på folk. Ikke alle kan bli advokater, leger, førstekonsulenter, datanerder, statsvitere, kjønnsforskere og annet fjas, og ikke alle kan ansettes i det offentlige, særlig ikke når flest mulig innvandrere skal inn der. Hva skal man finne på da må‘n tro? Eureka!

Nyere kamuflasje: Private jobber gjennom statlige overføringer

Helt siden 80-tallet har mange hatt en karriere i private selskap som likevel får pengene sine fra det offentlige. De kalles Non Govermental Organisations (NGO-er) og omfatter gjerne organisasjoner som jobber i skjæringspunktet mellom humanoia, kultur og miljøvern, og formelig oser av godhet og «redde verden»-moralister. Men de siste to tiårene har dette utviklet seg til en ren godhetsindustri, som sysselsetter mange, mange tusen mennesker livet ut, til en pris av mange titalls milliarder skattekroner.

Resultatene denne gigantiske godhetsindustrien kan vise til, er imidlertid høyst tvilsomme, både i effekt og moral. Vi kan jo bare nevne ordet «Sør-Sudan» og se hva som skjer? (Se som de skriker og holder fingrene i ørene) For mer info, les Terje Tvedts bok «Det Internasjonale Gjennombruddet» og bli klokere…og enda mer skremt. Men denslags Innovasjon Norge er fortsatt ikke nok. For å skjule problemene i arbeidsmarkedet må man finne på noe helt nytt: Enter «det grønne skiftet»!

Det aller siste innen kamuflasje: En helt ny industri på kanskje-ikke-subsidier

De samme geniale politikerne som ødela norsk arbeidsmarked, er i ferd med å skape en helt ny privat industri gjennom grønn planøkonomi. Og de er ikke snauere enn at de innrømmer denne industrien trenger penger fra staten for å gå overskudd, men de hevder at det spiller ingen rolle: Nå er nemlig hensynet til planeten viktigere enn alt annet. Politikerne har vedtatt at fossilalderen er over (nei, det er den ikke), og en ny energi-industri må bygges opp (nei det må den ikke, hvert fall ikke her i Norge). Det vil koste vanvittige summer, men det vil lønne seg til slutt… sier de. Men de tar null ansvar når det viser seg å være løgn. Litt sånn som Stoltenberg gjorde da hans 8-milliarders «månelanding» tryna.

Klimaindustrien strekker seg fra «forskningssentre» og tenketanker, til solcellemontører og en gigantisk vindmølleindustri, som nå også gjør sitt inntog i Norge. Felles for nesten alt sammen, er at det fremstilles som en gigantisk industrieventyr med overskudd-suksess. Men i de fleste tilfeller er det fordi industrien direkte eller indirekte subsidieres av det offentlige. Staten har laget en kunstig etterspørsel etter «grønne løsninger», og skaper sorte tall i regnskapet til en privat industri gjennom subsidier, fordi man hevder at investeringene til slutt vil lønne seg. Dessuten handler dette om å «redde klimaet», hva nå enn det skal bety, og ingenting er viktigere. Ikke engang en bærekraftig stats-økonomi for fremtiden er viktigere. Selvbedrag er en dyd.

Den nye klimaindustrien har skapt titalls tusen jobber på bare få år, med feite lønninger og skrytbare karrierer av høg moral. Problemet er at hele giganten er fundamentert på subsidier, og står i en kvikksand av påstander, håp, overdrivelser, gruppetenkning, korrupsjon – og resultater som i beste fall er omtvistet, og i verste fall en del av samme klimaindustrien som produserer bestillingsforskning som er rent falsum. Norge blir ikke rikt av sånt. Det har ingenting med gründer-spirit eller fremtid å gjøre. Men hey, det ser bra ut. Norge leder an mot en ny REC-konkurs for hele Europa.

Det er noe galt med arbeidsmarkedet

Ta ikke mitt ord for dette, altså. Jeg er ikke førstemann som påpeker galskapen. «Velferdsstaten står overfor enorme problemer»skriver Jon Hustad i sin bok «Farvel, Norge»fra 2013. Den kan umulig Erna Solberg eller hennes rådgivere ha lest.

«Holder den nåværende veksten bare i helse- og omsorgsutgiftene frem, er staten konkurs i løpet av tyve til tredve år. Samtidig går arbeidstiden ned og ned og uføreratene opp og opp. Stadig færre mennesker må bære en stadig større stat. I tillegg vokser innvandringene og de fleste innvandrerne tar ut langt mer av velferdsgodene enn de betaler inn for de samme godene. Norge må gå gjennom store reformer i de kommende årene eller gå konkurs. Oljen berger oss ikke. Den utgjør bare 4 prosent av nasjonalformuen. Den nåværende norske velferdsstaten er en fiasko.»

I stedet for å komme med festtaler burde Erna Solberg ta denne virkeligheten inn over seg. Det er noe galt med arbeidsmarkedet når Kiwi får 200 søkere på en butikkjobb. Det er noe galt med arbeidsmarkedet når uakademiske unggutter ikke kan få jobb på en byggeplass. Det er noe galt med arbeidsmarkedet når utdanning veier tyngre enn erfaring. Det er noe galt med arbeidsmarkedet når det offentlige vokser fortere enn privat næringsliv. Det er noe galt med arbeidsmarkedet når vi har gjort parodien «negerjobb» til virkelighet, og gjør nordmenn til snobbete jålebukker med hushjelp fra Øst-Europa. Dette er ikke oss! Dette duger ikke!

Hvis jeg var næringsminister:

Jammen hva er løsningen, ropes det nå. «Du bare kritiserer, men har ingen løsninger», hører jeg stadig fra folk som hverken vil lese eller godta løsningene, fordi de ikke liker dem. De har ingen løsninger selv, men naturligvis har jeg det: Svaret er en vond og langvarig hestekur, for når man gjør noe feil i mange tiår, så tar det tilsvarende mange tiår å rette opp.

Heldigvis for meg, så vil jeg aldri bli minister (det høres fryktelig strevsomt og formelt ut), for ingen vil ha en minister som taler selvbedraget midt imot og ødelegger den politiske idyllen (vi ser jo hvordan det gikk med Listhaug). Men hvis jeg var minister, ville jeg sett på disse tiltakene. Og det finnes sikkert mange flere gode forslag der ute.

• Stopp selvbedraget. Norge har ikke 4 % arbeidsledighet, men nærmere 30 %. Get real.

• Stopp innvandringen. Fullstendig. Ikke EN utlending til på NAV. Vi har gjort nok.

• Stopp overføringene til EU borgere, om så EU invaderer oss for å ta hevn.

• Si opp EØS-avtalen og forlang samme avtale som Sveits. Norge er lei av å være EU‘s bitch.

• Stopp enhver kvotering av utlendinger til jobber. Er vi like, så er vi like.

• Slutt å lyve: Våre eldre er IKKE problemet for velferdsstaten. Tvert om.

• Gjør kapitalisme og viktigheten av privat næringsliv til pensum fra 8. klasse.

• Sett et tak på månedlig støtte fra NAV på max 5G, uansett hvor mange rettigheter man har.

• Lovfest at kunnskap og erfaring skal trumfe utdannelse ved alle ansettelser.

• Skap dønn forutsigelige rammer for næringslivet gjennom en «næringslivsgaranti»

• La folk over 35 som omskolerer seg til nye yrker, beholde arbeidsledighetstrygda.

• Gjenopprett Arbeidsformidlingen. Folk trenger hjelp, ikke kjeft.

• Gjør det lettere å sparke uegnede folk, så senker man terskelen for å ansette folk.

• Gjør ledelsen i offentlige bedrifter ansvarlig for 3% årlige kutt i budsjettet. Hvert år.

• Gi ungdom under 30 som tar drittjobber på fulltid et solid skattekutt.

Kort oppsummert:

Så, som du ser: At NAV har passert 500 milliarder i budsjett forteller bare halvparten av historien. Hengemyra som politikere har satt Norge i, er mye, mye verre. Norge har ikke bruk for innvandring, for alt gikk rundt før innvandrerne kom, og nå er vi i en situasjon hvor Norge har ikke engang bruk for sine egne. Da må vi prioritere dem.

Likevel fortsetter politikerne den frie EØS-flyten, og opprettholder masseinnvandringen og bløffen om at «vi må få dem i arbeid», noe alle resultater beviser at aldri vil skje. Å skape slike gigantiske politiske paradokser gjennom selvbedrag, er nettopp det som skapte Donald Trump: Han var lei løgnene og kamuflasjen, og det var amerikanske velgere også. Nå har de valgt en president som vil prioritere sitt eget land og egne borgere. Hvis det går går ut over tidligere politikere, globaliseringen eller Kina…who cares? De klarer fint å ta vare på seg selv, med sine egne politikere.

En politiker skal jobbe for sitt eget land, og den viktigste jobben er å skape et sunt arbeidsmarked. Hører du Erna? Nei. Hun gjør nok ikke det.

 
 

https://www.vg.no/nyheter/i/4dAQ0R/erna-solberg-truer-med-43-timers-uke

http://www.klassekampen.no/57522/article/item/null/-ma-jobbe-til-vi-er-

 
 

Kjøp Kent Andersens bok fra Document Forlag her!