Kommentar

Solidarność, Gdansk-verftet 1980–81. Den polske arbeiderklassen løftet Sovjet-imperiet av hengslene. Ingenting ble det samme etter Gdansk.

På overflaten er LO som det alltid har vært, med den samme rødfargen, det samme engasjementet og de samme kampsakene som før. Men under overflaten murrer det: Antallet organiserte synker raskt, og det gjør antallet LO-medlemmer også – med god grunn: Dagens LO er overtatt av akademikere som står milevis fra arbeiderklassen, og som ukritisk har videreført ektepakten med Arbeiderpartiet, lenge etter at Ap forandret både seg selv og samfunnet til noe ugjenkjennelig. Det skaper en stor dissonans mellom LO-ledelsens virkelighetsoppfatning og den virkeligheten norske arbeidere opplever.

LO lever i fortiden: Organisasjonen er kledd i en sosialistisk kappe fra en svunnen tid, og dyrker politiske narrativer som er både motbevist, utdaterte og for lengst har råtnet på rot. Dermed støter de fra seg arbeidsfolk som rett og slett har vendt Arbeiderpartiet og sosialdemokratiske løsninger ryggen, fordi resultatene har gavnet absolutt alle andre enn norske arbeidere og arbeiderklassen. Alt medlemmene sitter igjen med, er noen standard medlemfordeler og et årlig overdimensjonert lønnsoppgjørssirkus som ender med 3 kroner og 79 øre mer i timen, eller deromkring, hvert år. Makan. Det hele er bare 1968, og det er ikke tilfeldig. 

LO veiver fortsatt med røde faner som millioner har dødd under, lenge etter at kommunismen har kollapset i all sin ubrukelighet. De dyrker en virkelighet fra 1930-tallet som verden og samfunnet for lengst har forlatt, og jeg tror jeg vet hvorfor: Pampene på toppen gjør det sånn fordi de ikke skjønner et plukk av arbeiderklassen. Derfor viderefører de et fagforenings-image som ser riktig ut i deres øyne – litt som et sirkus. Fagforeninger har jo alltid sett sånn ut. Men i mellomtiden løp både samfunnet og virkeligheten videre. Det startet i Polen i 1980, med en elektriker som het Lech Walesa, og en ekte fagforening som sto imot overmakta: «Solidarność». 

Fagforeninger ikke være dyprøde!

Det LO burde lært av Solidaritet, var at denne fagforeningen var tverrpolitisk. Det var en antikommunistisk, sosial grasrotbevegelse som besto av folk fra konservativ katolisisme via intellektuelle dissidenter og regimekritikere, til sosialister på venstresiden. Og Solidaritet veivet ikke med kommunistfaner. De kjempet mot kommunisme, maktmisbruk og pampevelde som hevdet å hjelpe arbeidere, men i virkeligheten utnyttet og undertrykket arbeiderklassen og holdt den i fattigdom. Solidaritet var en ekte fagbevegelse, tilpasset ekte virkelighet. For fagbevegelser må ikke være gammelsosialistiske. De skal først og fremst være realistiske. 

LO-ledelsen hevder å ivareta interessene til «den lille mann», samtidig som de ukritisk løper globaliseringens, kapitalismens, innvandrernes, islams og fintfolkets ærend gjennom sin nesegruse politiske unnfallenhet for innvandring, EU, EØS og fri flyt av arbeid, penger og tjenester – og alltid høyere skatter og avgifter, naturligvis. Hvorfor? Fordi Ap gjør det. LO gjør alltid det Ap gjør, og mener det Ap mener. På autopilot. For sånn har det alltid vært:

Når Ap overtas av en akademiker-elite, gjør LO det også. Når Ap kaster norske interesser over bord til fordel for EU, FN og globalismen, så gjør LO det også. Når Ap omfavner islam, så gjør LO det også. Når Ap blir klimahysterikere, blir LO det også. Når Ap vil flå barnefamilier med bompenger, så rikfolk kan få kjøre køfritt, så er LO helt enige. Når Ap går nedenom på grunn av dum og dårlig politikk, så gjør LO det også. Alt som finnes på det politiske tenkeloftet, er flaggermus, skjeletter i skapet og møllspiste røde faner klare for neste 1. mai.  

En rik organisasjon overtatt av de rike

LO kritiserer ikke makta lenger, men jobber heller for rikfolk og deres interesser. Bare spør kapitalisten Støre, som har overtatt Ap. Det er ikke samfunnet som trenger en revolusjon – men LO selv. Bli noe nytt, selvstendig og moderne: Norge trenger en fri, stolt og tverrpolitisk fagforening, som kompromissløst jobber for norske arbeideres beste her i Norge, uansett hvilke partier de stemmer på. I dag har alle partier noe fornuftig som gavner norske arbeidere i seg. LO burde lytte til arbeidsfolk som stemmer FrP og Senterpartiet, men i stedet støter de dem bort. LO opptrer som et politisk parti – som et slags underbruk av Arbeiderpartiet. 

Ap babler om «spleiselag» og «solidaritet», men har gjort Norge til et gigantisk gjestebud hvor hele verden er invitert til et etegilde på velferdsstatens bekostning. På hvilken måte gavner det vanlige folk? Ap omfavner islam og «flerkultur» for å høste flest mulig stemmer blant innvandrere, og på hvilken måte gavner det norske interesser og norske arbeidsfolk? Arbeiderpartiet har svelget EU og EØS med hud og hår, men hva har EU gjort for Europas arbeiderklasse, annet enn å skape tiår med enorm arbeidsledighet, fianskriser, eurokriser og innvandringskriser hvor man importerer et nytt proletariat fra araberland som hverken har utdannelse, jobbevner eller bidragslyst, og som attpåtil har med seg en ny geistlighet som pøser ut Koranens antivestlige sprøyt som opium til folket? Hvorfor er dette bra for norske arbeidsfolk? You tell me!

Det politiske kartet er snudd opp ned

Sosialdemokratiske partier i Europa er i ferd med å bli utslettet, fordi «geniene» på toppen har glemt hvem de jobber for; de er blitt arbeidsfolkets fiende. I stedet jobber de for staten, for fremmedfolk, islam og kapitalinteresser, og nettopp derfor støtter utlendinger og urovekkende mange av Norges rikeste og mektigste mennesker Arbeiderpartiet, helt opp til toppledelsen i media, kulturlivet og bankvesenet. Nå begriper de ikke hvorfor arbeidsfolk snur dem ryggen. Vel, det er ikke rakettforskning: 

Når Trump lover den amerikanske arbeiderklassen å ta tilbake jobbene som er gitt bort til Kina og globalismen, så gir det gjenklang. Er det så ekstremt vanskelig å forstå? Når presidenten lover å stoppe innvandring som underminerer hele arbeidsmarkedet med rettsløse gjestearbeidere, så amerikanere kan få anstendig betalt igjen, er dét virkelig så forferdelig? Det er kanskje fælt for mexikanere, men de har jo sine egne politikere. De får ordne opp i eget reir. Trump er ikke president for Mexico, og LO er ikke en polsk eller pakistansk fagforening! Venstresidens turbo-globalister har skapt en fullstendig absurd politisk opp-ned-situasjon i hele den vestlige verden: 

Venstresiden har sviktet sin egen arbeiderklasse til fordel for EU og Kina, og derfor mister de oppslutning. Høyresiden ivaretar arbeiderklassens interesser mot EU og Kina. Derfor øker de oppslutningen.

Ingen så dén komme. Men det er altså dette den nye nasjonalkonservative bølgen handler om, og som både Brexit, Trump og tidligere østblokklands trass mot EU og Merkel gjenspeiler: Myndighetene i selvstendige land har plikt til å ta vare på sine egne borgeres interesser. Hva i huleste skal folk med myndigheter som ikke gjør dét? 

Globalismen er ikke i folkets interesse

Det er altså ikke i norske arbeidsfolks interesse å få masse uutdannede innvandrere til Norge som havner rett i velferdssytemet og pensjonssystemet vårt. Det skader den norske arbeiderklassen. Polske fremmedarbeidere på cowboylønn er ikke i norske arbeidsfolks interesse. Det skader den norske arbeiderklassen. Det er ikke i den norske arbeiderklassens interesse at norske industriarbeidsplasser blir flagget ut til lavkostland. Det skader den norske arbeiderklassen. Og høyere skatter og avgifter er ikke i den norske arbeiderklassens interesser. Det skader den norske arbeiderklassen, siden pengene slett ikke blir brukt på dem. De blir sløst bort på byråkrater, konsulenter, utlendinger, bistand, klimahysteri og tusen andre ting som ikke har noe som helst med «solidaritet» å gjøre. Det er ikke i den norske arbeiderklassens interesse. Basta!

Luksus-LO har sviktet alle de unge, skoletrøtte, men nevenyttige jentene og gutta i 20-åra som fortsatt bor på barnerommet fordi akademisk utdannelse og master ikke passer hodene deres, mens fagbrev og arbeidserfaring er gjort tilnærmet verdiløst. LO har en stor del av skylda for at ungdom hoper seg opp på NAV og sliter med både selvfølelse og psyke, fordi LO har støttet en politikk som gjorde det slutt på tiden da man stakk innom nærmeste byggeplass eller butikk og fikk jobb på dagen. Det er sånn samfunnet bør være, men sånn er det ikke lenger. Nå er det i stedet akademikere, utlendinger og arbeidsmafia som får LOs omsorg. Arbeidsfolk på tariff blir avspist med 3 kroner og 79 øre mer i timen. Hurra! Det er skammelig. 

Selvutslettende konformitet: Arbeiderbevegelsens styrke og svakhet

Ekteskapet mellom LO og Ap var en styrke på 1950-tallet: Sammen hadde de full kontroll på formingen av et Norge for norske arbeidsfolk, og det var en velsignelse for arbeiderklassen. Det var ekte omsorg for norske lavtlønnede: Jobber ble skapt, lønninger hevet, boliger utbedret, rettferdighet innført sammen med ferier, tariff, arbeidstid og boligbygging som hevet arbeiderklassen ut av slummen, og ga turbokapitalistene et velfortjent spark i rumpa. Men arbeierbevegelsen visste aldri når de skulle stoppe. De krevde bare mer og mer. Nå er parolen «arbeid for alle» byttet ut med  «alle skal med». Det høres ganske likt ut, men er noe helt annet:

«Arbeid til alle» er et løfte og en forpliktelse til arbeiderklassen og ungdom. «Alle skal med» er en visjon som bare skaper spørsmål: Hvem er disse «alle»? Hvor mange er de?  Er de egentlig «med», eller bare henger de seg på fordi det gavner dem selv? Hva skal de egentlig være med på? Og hvem skal betale regningen? At Arbeiderpartiet går på et katastrofevalg med den parolen, gir håp om at det fortsatt finnes arbeidsfolk med huet på skaft der ute som stemmer alt annet enn Ap. Men LO støtter fortsatt bare Ap, som en snill bisk.   

LO ser ikke problemene de selv skaper 

Går man inn på nettsidene til LO, oppdager man noe pussig. Det finnes overhodet ingen referanser til de massive problemene som globalismen og innvandringen har ført med seg. De skriver om problemene i arbeidslivet, men er totalt frakoblet hva det skyldes. Det finnes ingen årsak og virkning lenger. Bare se på dette sitatet: 

«Men den nordiske modellen er truet. Faste stillinger blir sjeldnere. Midlertidig stillinger og løsere tilknytningsformer til arbeidslivet blir vanligere også i de nordiske landene. Heltidsstillinger med anstendige arbeidsvilkår erstattes av lavtlønnsjobber og ansettelser via SMS. Fagbevegelsens innflytelse minsker, og organisasjonsgraden går ned.»

Nei, tenk dét, Hedda! Men hvorfor? Hvorfor går antallet faste stillinger ned? Hvorfor vokser antallet lavtlønnsstillinger? Og hvorfor går organiasasjonsgraden ned? Det finnes ikke en eneste liten fundering over hvorfor alt går gærne veien for LO og arbeiderklassen – og dette er symptomatisk og gjennomgående for hele vestresiden i dag. De vil ikke stille det spørsmålet, for svaret vil peke rett tilbake på 68‘erne som har styrt arbeiderbevegelsen i grøfta gjennom 30 år med anti-norsk politikk, til glede for polakker, jobbmafia og krefter som utnytter EUs globalistiske galskap. Nå står disse dumme lederne dønn fast i grøfta de selv har styrt arbeiderbevegelsen ut i, og de vil ikke innrømme at de har skylda. Aldri! 

I stedet for å ta en oppvask med dårlige ledelse, naiv globalisme og dum politikk gjennom 30 år, legger man skylda på fire ynkelige år med FrP i regjering, og hevder at problemet starter der. Man dikter opp fiktiv høyreekstremisme blant vanlige bekymrede borgere. Det er så dumt og skadelig. Sannheten er at Arbeiderpartiet gikk seg vill i godhets-rusen, og glemte det hjemlige de skulle passe på og jobbe for. LO fulgte lydig etter, og kaster fortsatt millioner i valgstøtte etter den udugelige bruktbilselgeren fra vestkanten som styrer Ap – slik LO alltid har gjort, til stor irritasjon for de mange arbeidsfolka som stemmer noe helt annet enn Ap. Jesus Jensen, så dumt og kortsiktig.  

Mange i LO roper på omstilling 

Venstresiden må ta et oppgjør med flommen av innvandrere og billig arbeidskraft som som strømmer inn i Norge. Det er ingen vei utenom hvis den vil overleve. De må ta et oppgjør med forestillingen om at jobbeksport til Kina er bra for den norske arbeiderklassen. De må ta et oppgjør med narrativet at «digitalisering og roboter tar jobbene til arbeidsfolk». Det er bare tøv: Norske 25-åringer bor hjemme hos mamma fordi LO konsekvent har omfavnet sosial dumping i 30 år, og bakom spilles «Internasjonalen». Bra for utlendinger. Ikke bra for nordmenn.   

Alt som har skjedd med Norge de siste tiårene er ingen «naturlig utvikling». Det er en politisk konstruksjon fra Arbeiderpartiets side, og LO kommer ingen vei før de rydder opp i egne tabber og setter en ny kurs – helt uavhengig av Arbeiderpartiet og den sosialistiske nostalgien som dyrkes til det latterlige på 1. mai. Arbeiderklassen er praktikere: De vil ikke ha paroler, røde faner og globalisme som uthuler velferdssystemene. De vil ha beskyttelse mot utflagging, globalisme, islam, sosial dumping, akademiske tullinger på toppen, og mot skatter og avgifter som løper løpsk i klimahysteriets navn. See? 

Fagforeninger er viktige for den politiske balansen i samfunnet 

Jeg er fagorganisert selv, og skriver ikke dette for å hetse eller såre engasjerte LO-ansatte. Jeg har bare alltid hatt et problem med LOs dyprøde image, akademiske pampevelde og gammelsosialistiske forestilling om at alle arbeidsfolk skal være røde, ellers er de klassefiender. Verden har gått videre, for pokker! Arbeiderpartiet har blitt klassefienden, og sosialismen fikk sin absolutt siste sjanse i Venezuela. Det er nok nå. 

Det Norges arbeidstakere trenger nå, er ikke røde faner, floskler fra stalintiden om å «ta de rike», og fine festtaler om «solidaritet». Det de trenger, er en tverrpolitisk fagforening mot EU-makta, EØS-tilpasning, globaliseringen, innvandringen, fri flyt av sosial dumping og den livsfarlige snik-islamiseringen av Norge. Underkastelse og globalisme er ikke i norske arbeideres interesse. Det har det aldri vært. 

God 1. mai, godtfolk! Hilsen en som faktisk har jobba på fabrikk. 

Kjøp Kent Andersens bok fra Document Forlag her!