Kommentar

Aslak Nores bok Ekstremistan har fått mye oppmerksomhet, fordi han våger å ta itu med noen av de mest brennende spørsmål i vår tid: den etniske revolusjonen i Europa, som forandrer det nasjonale fellesskap.

Nore tar ikke selve endringen opp til debatt. Den er et faktum; det blir som å si man er mot internett, skriver han. Men dermed hopper han bukk over ett viktig poeng: Den voldsomme innvandringen av ikke-vestlige har skjedd uten demokratisk fattede vedtak. Det er aldri blitt formulert i lovgivende forsamlinger, aldri forelagt velgerne som et spørsmål: Ønsker dere at samfunnet skal gjøres flerkulturelt i løpet av noen få tiår?

De voldsomme demografiske endringene savner altså demokratisk forankring. Det er en relativt viktig forutsetning. For selv om det stemmer at menneskene er her og er født her, er likevel måten de kom hit på en viktig faktor i synet på dem som medmennesker og medborgere. Det at folk aldri er blitt spurt, kan gjøre at de nye landsmenn blir sett skjevt til. Vi blir aldri spurt, tenker folk som får lokalmiljøet totalt forandret.

Så uansett om Nore vil argumentere med at det er et faktum at de er her, så er måten de kom hit på bestemmende for den videre utviklingen. Når folk begynner å reagere på at endringene er for store, vil måten farve deres innstilling. Det er ikke noe de var med på, men nå angrer. Det vil gå opp for dem at de aldri ble spurt.

Dette skjer nå i økende grad over hele Europa, og det er i hovedsak muslimene det gjelder. Hvis det viser seg at en del av dem ikke er integrerbare, slik ting tyder på, vil spørsmålet melde seg: Hva gjør vi? Nore later som om det nye fellesskapet er en done deal, at det gjelder å tilpasse seg. Men det er ikke situasjonen på bakken.

Så fort går utviklingen. Det som for noen måneder siden så ut som modige tanker, virker idag en smule akterutseilt.

Grunnen er at eksperimentet har vart så lenge at man begynner å se resultater. Målbare resultater. Det er et tegn i tiden at lokket blåser av og ting lekker ut. Thilo Sarrazin var medlem av styret i den tyske sentralbanken. I et intervju med Lettre International sa han at tyrkerne i Berlin ikke er økonomisk produktive, de bidrar ikke til økonomien, og produserer unger som tropper opp på skolen med hijab. Det ble ramaskrik. Slikt kan man ikke si! Men Sarrazin er ingen hvem som helst. Nyhetsbladet Focus undersøkte saken og kom til at Sarrazin hadde rett. Sarrazin har funnet seg en rolle som «folkefiende» I helgen foreslo han totalforbud mot hijab i skolen. Hvorfor kan han si dette: fordi han vet at han har flertallet av befolkningen i ryggen.

Det er Sveits-effekten, og vi har bare sett begynnelsen på den. I London svarte 75 prosent at de var imot minareter, og i Sverige er 40 prosent mot islam, viser en ny måling.

Er dette fordi europeere er rasister eller fremmedfiendtlige? Nei, det er fordi de aldri ble spurt, og fordi de har konstatert at muslimer vanskelig lar seg integrere i Europa. De konstituerer sine egne samfunn i samfunnet, som på sikt blir en trussel mot det åpne, liberale samfunn rundt dem.

Denne konflikten er bare i liten grad til stede i Nores bok. I stedet konstruerer han sin egen modell.

Det flerkulturelle samfunn blir mer ekstremt i begge ender, både i det positive og negative. Det må vi leve med. Det blir i det minste et mer spennende samfunn.

Spørsmålet er spennende for hvem? For en liten urban elite som kan velge og vrake og lage en kosmopolittisk hybridkultur?

Nore vil sikkert se den problemstillingen. Han forsøker å være opptatt av fellesskap, og vil gjerne at vi skal utvikle en ny patriotisme. Men selv på det området hvor han er mest personlig og engasjert – fotball – blir han motsagt av realitetene. Han beskriver en kamp mellom Kongsvinger og Vålerenga i 1988, der Caleb Francis fra Mauritius ble pepet ut av Apeberget. Mange husker den kampen. Når man ser på situasjonen i dag, har det skjedd en revolusjon: Norske topplagg er fulle av spillere med ikke-vestlig bakgrunn, og det høres ikke lenger så mange ukvemsord. Mange av dem er tvert om publikumshelter. Det sier noe om at nordmenn har godtatt «verden», godtatt annerledeshet.

Men en ting er toppfotball der talentene dyrkes, noe annet er breddefotballen. Den er avhengig av dugnad, fra trenere, lagledere og foreldre. Nore forteller den sørgelige historien om Drammenslaget Drafn på Fjell. Det var et stort og fremgangsrikt lag som tok inn spillere med utenlandsk bakgrunn. Men de nye spillernes foreldre deltok ikke. Til slutt gadd ikke de norske mer, og laget falt sammen. Nore skildrer noe av den samme utviklingen i Groruddalen: Innvandrerforeldre stiller ikke opp, dvs. det er forskjell. Noen grupper gjør det i høy grad, som tamilene, men også her kommer det frem at muslimske foreldre ikke bryr seg. Flere betaler heller ikke kontingent.

Dette er alarmerende, for både idrettsledere og Nore forstår at dette sier noe om deres innstilling til fellesskapet: det raker dem ikke. Det norske samfunn bygger på tillit og likhetstanken. Hvis noen jukser blir de uglesett. Det er en sosial restriksjon, som stammen trengte for å overleve.

Nore har selvsagt fått mye kritikk av venstresiden for å introdusere slike evolusjonsfaktorer. Det sier noe om hvor isolert folk som Marte Michelet lever fra virkeligheten. Velferdsstaten er et spleiselag. Hvis folk begynner å jukse, skjer ett av to: flere gjør det samme, og de andre vil nekte å betale. Da bryter systemet sammen.

Nore avdekker problemet, men forfølger det ikke. Han sier tvert imot at den økonomiske biten er en uvesentlighet i forhold til makrobildet. Der er han helt på jordet. Antall asylsøkere og familiegjenforente har for lengst nådd et nivå som gjør dem til en tung post på statsbudsjettet. Vi vet ikke hvor mye innvandringen av ikke-vestlige koster. Det vil ikke staten at vi skal vite, og trolig foreligger heller ikke noen samlet oversikt. Selv de direkte utgiftene er spredt på mange poster.

Men det virkelig foruroligende er den høye andelen som lever av trygd. Også her sminker staten på statistikken ved å ta med de som er på tiltak. I tillegg kommer alle ungdommene, mest gutter, som faller ut av skolen. Dette er mennesker som er kommet for å bli. Vi snakkker om enorme utgifter allerede i dag, og pilene peker bare en vei: oppover.

Dagens innvandring er ikke bærekraftig. Den representerer tvertimot en trussel mot velferdsstaten. Trolig er det allerede sent. Det haster med å dra i bremsen. Men myndighetene og politikerne vil ikk innrømme det. De later som om de har god tid.

Statsråden som sto for den danske innstrammingen, Bertel Haarder, var på NRK imorges. Han sa det enkelt: Hvis man når et visst nivå, vil innvandringen fortsette av seg selv. Det gjør den i Norge og det gjør den i Sverige. Det trengs drastiske tiltak for å endre kurs. Det bekreftet forskeren Jan-Paul Brekke. Han trodde ikke den politiske konstellasjonen i Norge vil tillate en slik endring. I stedet later man som om man strammer inn, og hylekoret fra asyllobbyen og mediene gir inntrykk av at noe skjer.

Stilt overfor dette scenariet blir Nores fremstilling fragmentarisk og leken.

For å holde oss til et begrenset område: fotballen. Hva kan gjøres? Nore kritiserte i en søndagskommentar i VG norsk fotball for å være altfor opptatt av bredde og for lite av talenter. Han ville ha spissing av lagene helt fra laveste trinn, noe annet var dulling.

Dette stemmer svært dårlig med den inkludering og det fellesskap Nore ellers går inn for. Det vil nettopp hente ut de flerkulturelle talentene som toppfotballen er preget av, men det vil gjøre at enda flere av de flerkulturelle ungene faller utenfor. Det vil nemlig føre til en profesjonalisering også av breddefotballen, og profesjonalisering betyr penger. Foreldrene må betale mer. Eller mener Nore at staten skal betale? Han antyder en slik løsning, samtidig er det stikk i strid med hans amerikanske idealer, som bygger på kommunitet og personlig initiativ. Make up your mind, Nore.

Et av de største skillene i vårt samfunn er mellom enslige og familier. Det å ha barn gir et annet perspektiv på tilværelsen. Det å ha barn i dagens samfunn er krevende. Vi er blitt et prestasjonssamfunn. Skolen krever sitt, og for at barna våre ikke skal bli sofagriser kjøres de til ulike sportsaktiviteter: fotball, håndball, svømming. Det gir også bonus: Man blir kjent med andre foreldre. Nok til at man er en del av lokalmiljøet. En viktig innfallsport for innvandrere. Men ingen vil stille krav til dem om å delta.

I vårt lokale lag er det ikke billig å spille fotball, det er par tusen kroner i året. I tillegg kommer utstyr, og fordi spillinntekter falt bort, må det nå selges lodd flere ganger i året. Så kommer dugnader både på fotball og håndball, og selvfølgelig kjøring til kamper. Til sammen blir det mye, selv for en innfødt. Hvordan oppleves det for en ikke-vestlig innvandrer, som er helt ukjent med det vi kaller det sivile samfunn? Man skal være en godt fungerende nordmann for å kunne være innvandrer.

Da nærmer vi oss en erkjennelse av at snakket om integrering er en stor bløff. Det er ikke rart de faller gjennom når kravene er så høye. De er høye selv til vanlige innfødte.

Hva skal vi gjøre? Første bud er å slutte å late som. På et trener-foreldremøte sier ledelsen at «vi kan stille tre lag» neste sesong. Trenerne svarer: I realiteten er det bare to, for en tredjedel stiller ikke på trening eller gir beskjed om de kommer på kamp. Trenerne nekter å tilbringe mesteparten av tiden på telefon og i uvisshet om hvem som møter opp på kamp. Det er situasjoner som dette som forteller hvor utviklingen går. I dette tilfelle ble trenerne hørt; det ble bare to lag. Problemet med det «tredje laget» var at ungene har foreldre som ikke er interessert i om ungene spiller fotball eller ikke.

Hva skjer når det blir en overvekt av de ikke-vestlige? Da gidder ikke trenerne mer.

Men allerede nå er disse problemene følbare, i fotballen og i skolen, uavhengig av innvandrere. Hvor skal det bli av det store antall unge gutter som hvert år faller ut av videregående? De havner på uføretrygd i ung alder. Det vil si et ødelagt liv. Politikerne bryr seg ikke. De har konstruert et meritokrati. Under en sosialdemokratisk fasade trives nyliberalistiske prinsipper – bare de tilpasningsvillige og -dyktige har noen fremtid. Men en stor del av ungdommen greier ikke en frihet under ansvar. De greier ikke strukturere seg.

Hvis man skal gjøre noe umiddelbart må det være å innføre heldagsskole med obligatorisk leksehjelp på skolen, for alle, også på videregående. Man kommer ikke bort fra et element av tvang. Det gjelder å redde mennesker fra et liv uten fremtid.

Dette er noe helt annet enn den sexy, eksotiske talentpoolen Nore ser for seg. Han skriver innledningsvis:

Det er all grunn til å tro at framtidens Norge blir et mer kreativt, dynamisk og farligere land. Vi ser konturene allerede: artister, idrettsutøvere, forskere og poliltikere blir bedre, kriminaliteten blir grovere, religionen blir viktigere.

Dette er useriøst snakk. Artister og idrettsutøvere ja, men forskere og politikere? Ser vi noen bedre der? Er Abid Q. Raja et fremskritt? Hvilke forskere? Er det de hijabkledde jentene på forsiden av Aftenposten i sommer som studerte kjemi og biologi?

Det er ikke bara Rajas skyld. Det er først og fremst Nores kolleger i medieoffentligheten som ikke gir ham motstand. Raja har i hele år hatt en medieeksponering som en amerikansk presidentkandidat, med den forskjell at alle oppslagene har vært gratis. Likevel kom han ikke inn på Stortinget. Hvorfor? Fordi folk ikke liker forskjellsbehandling, de liker ikke når journalistene snakker folk etter munnen. Raja har etter hvert begynt å tro at han kan gå på vannet. Det begynte med at han ba om at Oddvar Stenstrøm måtte bli tatt av som programleder. Det endte med at han fikk utfolde seg på Litteraturhuset. Aftenposten tror at dette er å gjøre en forskjell. De har ikke registrert at folk tenker noe helt annet, eller ikke bryr seg. Seerne ser en person med et stort ego. De sier nei.

Det er tragisk. Når Nore kaller det spennende at «kriminaliteten blir grovere og religionen viktigere», gir han etter for trangen til å være slagferdig og artig. Folk der ute er av en helt annen mening.

Les også

-
-
-
-
-
-
-
-

Les også