Kommentar

Under Civita-frokosten om «Hva innvandringen gjør med Norge», hevdet Grete Brochmann at Norge står for noe annet enn både Sverige, Danmark og USA: Norge har valgt den tredje vei. Det snakkes om «den norske modellen». Det er blitt et sesam-sesam som både skal forklare og forsvare hvorfor Norge vil klare det andre mislykkes med: et flerkulturelt samfunn.

Harmonisk eller ikke: Sosialdemokratene – dvs. «alle» – holder på konsensus og harmoni. Det gjør ikke Aslak Nore. Han mener konflikt er kjennemerket på flerkulturelle samfunn, og at vi bare må venne oss til det.

Men også Nore kjæler for tanken om at Norge er annerledes: I Groruddalen finner du blokker, kjedede rekkehus og villaer side om side. Det gjør du ikke i Stockholm, som er langt mer segregert. Men Nore nevner ikke flukten fra Søndre Nordstrand og deler av Groruddalen og skoleflukten fra øst til vest.

Åpenhet

Åpenhet og demokrati er de beste garantier for at et flerkulturelt samfunn kan fungere, sa Nore. Men han overser at vi med innvandringen har fått inn kulturer som ikke har sans for åpenhet og demokrati, men bruker rettighetene til å grafse til seg mest mulig for seg og sine.

Nore nevnte som eksempel på den norske likhet og tilgjengelighet:

– Når barn blir ranet på Majorstua, er det et slags uttrykk for norsk integrasjon, alle beveger seg over alt. I USA er det utenkelig at ungdommer fra de «dårlige» boligstrøkene trenger seg inn på hjemmefester hos de bedrestilte. Det er kanskje større grunn til bekymring den dagen innvandrerungdom ikke tør å bevege seg opp på Majorstua for å rane, sa Nore.

Dette er tøv. Den tilgjengeligheten Nore med rette berømmer Norge for, er blitt oppfattet som en inviitasjon til å slå seg ned og gjøre som man vil. Make yourself at home. Men ingen har slått opp ordensreglene. Samfunnet lider under en mangel på autoritet og grensedragning.

Mennesker fra samfunn med inhumane myndigheter og fravær av sivilsamfunn trenger tydelige signaler. Det har de aldri fått. I stedet utvikler det seg parallell-samfunn og hybrid-kulturer.

Det finnes kreative eksempler, særlig innen idrett og underholdning. Men det finnes også destruktive: man tar det verste fra flere kulturer.

Drafn fotballklubb på Fjell i Drammen eksisterer ikke mer. De norske foreldrene gadd ikke dra lasset alene. Da hjelper det ikke om norsk toppfotball har mange talenter. Jeg har problemer med å skjønne hvordan dette kan gjøre Nore så optimistisk.

Han skrev tidligere i år en søndagskommentar i VG der han gikk inn for topping av barnefotball-lag. Filosofien er for bred og egalitær. Alle kan ikke få prøve seg på alt hele tiden, mente Nore. Tiden har løpt fra denne filosofien.

Jeg har sett breddefotball på nært hold: Ledelsen har i dag sosiale utfordringer helt uavhengig av innvandring. Trenere og foreldrekontakter må sørge for at barn stiller til kamper og kommer på treninger. Det gjelder ikke hovedstammen, men nok til at det er en faktor. Fotball er sosial integrering, også blant norske. Det er en innsats jeg har stor respekt for. Utfordringene blir enda større når det er ikke-vestlige man skal ta seg av. Hvordan oppdra barna uten samtidig å oppdra foreldrene?

Late som-samfunnet

Mitt inntrykk er at vi har fått et late som-samfunn. Vi later som om vi kan fortsette stort sett som før, selv om vi skal integrere tusenvis av mennesker fra fremmede kulturer. Det samme er Christopher Caldwell opptatt av: Stor innvandring krever stor omstilling.

Nore sier at innvandrerne er overrepresentert både blant de lovlydige som aldri gjør noe galt, og blant de grove kriminelle. Men sier en slik korrelasjon særlig mye? Som vi har sett er det også en ny type brutal vold, ikke minst seksuell. Når det gjelder de dydige er heller ikke det uproblematisk: Aftenposten presenterte i sommer to vellykkede pakistanske jenter som tok universitetsutdannelse. De presterer bedre enn norske medstudenter. Men jentene bar hijab. Ikke med ett ord nevner Aftenposten hvilke verdier de har. Avisen kunne spurt hva de mener om kvinnefrigjøring, rett til å bevege seg fritt, nakenhet, religion, ytringsfrihet.

Svarene ville trolig vist betydelig avvik fra de friheter vi anser som grunnleggende. Dette krever store omstillinger av oss, og de har allerede begynt. Dette er helt vesentlige problemstillinger, og de blir ikke tematisert.

Tvertom: Nore mente at vi kommer til å tilpasse oss! Erfaringen viser at fremtiden ofte oppleves truende, men at vi tilpasser oss – umerkelig – og når tiden er gått er vi ikke en gang klar over at vi har gjort det.

Det er en beskrivelse som passer et stykke på vei. Nore bruker Vålerengas Apeberget som eksempel. Fra å bue og mobbe ikke-vestlige spillere har de gått over til å bli deres største tilhengere.

Men å overføre eksemplet med toppfotball til samfunnet i stort, fungerer ikke. Der er problemene av en helt annen karakter og størrelse.

Økonomi

Nore ble kritisert for å blåse opp invandringens betydning og skape inntrykk av at den utgjør en belastning. Det var Nore enig i: Innvandringsregnskapet er en bagatell mot makrotall som eldrebølgen.

Men dette er feil. Selv relativt små innvandrergrupper kan bety en stor belastning på fellesskapet hvis de ikke arbeider. Man må ikke se på bare ett år, man må se på livsløp, og da får man astronomiske tall. Det er ikke uten grunn at NHO frykter at hele oljeformuen kan gå tapt. Det er bare å forlenge dagens kurver, hvor utgiftene til trygd, overføringer, pensjoner og ledighet bare stiger og stiger.

Uforstående

Alle de negative faktorer som motvirker integrering er i dag kjent. Men man later som om man vet svært lite – som Grete Brochmann – eller man går til angrep på kritikken – som Torkel Brekke.

Det var interessant å høre Brochmanns versjon, siden hun leder utvalget som skal se på trygdeordningene i lys av innvandringen.

Brochmann er pragmatisk. Men hun snakket likevel om den norske tredje vei. Det er grunn til stor skepsis. Dette uttrykket stammer fra mellomkrigstiden, der nazismen skulle være en tredje vei mellom kapitalisme og kommunisme. Det fikk en renessanse under den kalde krigen, der SF ville en tredje vei mellom supermaktene.

Det viste seg å være en illusjon, både maktpolitisk og ideologisk.

Mye tyder på at det også er det i forhold til dagens samfunnsmodell. Et samfunn i endring trenger ytringsfrihet. Det er oksygenet som får frem svakheter og mangler og gjør det mulig å korrigere dem.

Jeg blir urolig når en person som Brochmann problematiserer ordet «integrering» og sier at vi trenger å vite hva det er. Det er en planke Brekke griper begjærlig: Hvis det ikke er sysselsetting og utdannelse, hva er det da? Verdier er vage og diffuse og går ikke an å verdsette.

Vi andre som lever ute i den virkelige verden, vet godt hva integrering betyr. Det er når jeg kommer inn i en oppgang og ser oppbrutte postkasser og reklamemateriellet og aviser som flyter og selskap med åpne dører, og navnet Ahmed på postkassen. Når det skapes et klima hvor man ikke kan si fra hvordan det skal se ut, er vi på vei til den omvendte integrering: Det er vi som tilpasser oss deres livsstil.

Personlig

Ikke noe er mer personlig enn innvandring, fordi det handler om mennesker. Nore forsøker, men å stå foran Civita-forsamlingen er som å være oppe til konfirmasjon/eksamen: Publikum er som familen eller slekta. De skal vurdere om det du sier kan passere. Man er helt avhengig av deres godkjennelse, og kriteriene lar seg ikke verifisere ut fra sakkunnskap. De er mytisk-rituelle. De handler om stammens språk og medlemskap, om status, om bevaring.

Men i en moderne tid må man bare si: Det raker meg midt i røven. Dull med deres nevroser selv.

Derfor får alle møter der eliten diskuterer innvandring, terror og islam, et preg av noe sært, hvor det rett og slett ikke går an å utrykke seg fritt. Man må kjenne koden.

At to innvandrere som tar ordet snakker «goddag-mann-økseskaft» eller fordømmer forsamlingen som rasister, bekrefter bare denne lukkethet. Det er umulig å delta uten inngående kjennskap til kulturelle koder. De to stikker seg ut, og forsamlingen ser ned og later som ingenting. Men denne ikke-kommunikasjonen er også deres, et bevis på at de ikke har noen kontakt med verden der ute bak speilglassrutene på Cafe Christiania.