Kommentar

NHOs årskonferanse hadde en stor og sterk avsløring: hvis ikke Norge stanser veksten i den ikke-vestlige innvandringen kommer hele oljeformuen til å gå med til å holde liv i en uproduktiv befolkningsgruppe.

Det var forskningssjef for Rockwool-fondene i Danmark, Torben Tranæs, som sa dette. Han var eksplisitt, klinkende klar i sitt budskap. Legg om kursen, eller mist Oljefondet. Tranæs visste hva han snakket om. Danmark sto i akkurat samme situasjon på midten av 90-tallet. Danmark la om kursen. Nå er det Norges tur.

Budskapet ble enda tydeligere da leder av utvalget som skal se på offentlige stønader og innvandring, professor Grete Brochmann, støttet Tranæs sitt budskap. Hun viste til Knut Røeds rapport fra 2006 og en ny som kommer til uken. Begge sier at ikke-vestlige innvandrere etter noen år i arbeidslivet, søker seg til trygd og blir der. Brochmann sa det ikke holdt med fromme ord om at man skal stille krav, man må se handling, og hun nevnte ordet regnskap. Mao, dagens ikke-vestlige innvandring er ikke bærekraftig.

Ble hun og Tranæs hørt?

Nei, de ble ikke det. Der satt hundrevis av medlemmer av den akademiske, økonomiske og politiske elite – og de greide å late som ingenting og snakke om at systemet skal justeres litt.

NHO hadde begrepet «velferdsfelle» som stikkord, og Tranæs og Brochmann skulle vært de som fylte ordet med innhold. Det er ikke et teoretisk begrep, det er ikke en gang noe i fremtiden, det er her og nå. Hvis Norge ikke stanser den ikke-vestlige innvandringen er Oljefondet tapt.

Men «alle» lot som de ikke hørte hva som ble sagt. Derfor falt også temperaturen på konferansen til det vanlig kjedelige, pratete. Tomgang.

Hva foregår inne i hodet på NHO-ledelsen, publikum? NHO kom til samme konklusjon for flere år siden. Nå er bevisene enda mer knusende. Likevel skjer ingenting.

Hvis alle later som om fakta ikke eksisterer, forsvinner fakta?

Det er interessante psykologiske mekanismer ute og går. Fortrengning i massiv skala.

Ikke kom og fortell meg at ikke Aftenpostens økonomiredaktør Ola Storeng, ikke kan lese og forstår hva som sies. Men han har politiske føringer for hva han kan si. Nyheten er så dramatisk at den slår bena unna alt annet. Den må enten slås stort opp, eller forties helt. At han gjør det siste og velger snikksnakk om detaljer ved det nye pensjonssystemet, er et tegn på hvor sterk den politiske ensretting er blitt. Man må ikke rock the boat. AS Norge skal seile uforstyrret inn i den nye flerkulturelle fremtiden.

Men det kommer ikke til å skje. AS Norge vil ikke kunne drives som før. Ikke bare vil oljeformuen gå med, de kulturelle, demografiske og politiske endringene vil også påvirke businessklimaet. Nettopp den omerta som Storeng, TV2s Jan Ove Ekeberg og andre underkaster seg, er garantien for at samfunnet vil bli islamisert. Det er selvsagt en sammenheng mellom frykten for å sette navn på det unevnelige – at den ikke-vestlige innvandringen er ulønnsom – og frykten for å fornærme islam.

Man tier. Men dermed overlater man den ubehagelige jobben med å si sannheten til outsidere som document.no, rights.no, og enkeltjournalister som Jon Hustad. Man overfører ubehaget man selv føler på dem i form av kritikk og mistenkeliggjøring. Dermed er den onde sirkelen komplett, for man har stoppet til den demokratiske prosessen.

Outsiderstemmene – Walid al-Kubaisis film handler om det samme – er spede og spinkle i Norge. De sier noe alle vet, men som eliten ikke kan si. Hvorfor ikke? Er de ikke rasjonelle mennesker? De satt der på rekke og rad – statsråder i fleng, stortingsrepresentanter, den nye sjefen for NAV, og det meste som kunne krype og gå av økonomikunnige og kjente næringslivsledere. Jens Ulltveit Moe, Helge Lund, Baksaas, Norwegian-sjefen, Eivind Reiten.

Jens Stoltenberg var i perlehumør. Han er aldri så charmerende, løs og ledig som når han snakker til NHOs årskonferanse. Han føler han er blant sine egne.

Men ingen av dem ville si sannheten. Hva kan det komme av? Hva er det Danmark har som vi ikke har?

Ett mulig svar: de har vært herskere, kolonisatorer. De har styrt, lært makten å kjenne. Dens pris, på godt og vondt. Nordmenn skryter av at de ikke har vært herskere. Men kanskje det også har en nedside. Kanskje vi burde ha smakt maktens prinsipper og brutale lærdommer, at verden styres av makt, og at den som vil unndra seg den, lever i en farlig illusjon.

Nordmenn vil være gode. I den grad at vi nå lever i et godhetsregime. Det er en godhet som kun henter sin legitimitet fra det menneskelige. Det skaper sosial konformitet. Sann godhet trenger korreksjon, det trenger noen referanser utenfor det menneskelige. Men det finnes ikke i sosialdemokratiet. Men man suger begjærlig til seg anledningen til å være god ved å underkaste seg en sterk religion, islam. Derfor er det noe perverst og frastøtende over Det nye Norge. Det er rett og slett nedverdigende.

Onsdag ble det demonstrert i den nye storstuen, på den flotteste arena vi har: den nye operaen. Huset er et stykke imponerende arkitektur, arrangementet var teknisk ytterst profesjonelt. Man hadde hyret inn en internasjonal kapasitet, Harvard-professor Kenneth Rogoff. Han fremførte variasjoner over samme tema: Dere er rike, men ikke rike. Ingen er immune mot historiens bølgeslag.

Rogoff var helt eksplisitt. Da han ble intervjuet av TV2 sa han at den nye pensjonsreformen kun var det første skritt mot omstilling. – Hva ellers? – Dere har ikke rørt innvandring, svarte Rogoff, noe nølende. Han senset vel instinktivt at dette var tabuområde.

Sosialdemokratiet vil inn i paradis. For å slippe inn må man være god, god mot andre, man må være villig til å dele. Vi som har så mye. Deler av NHO-konferansen tippet mot feel-good-opplevelse. Ringnes fortalte om sysselsettingsprosjekter helt uten økonomisk lønnsomhet. Det samme gjorde Ferd-eier Johan H. Andresen. Det kunne forelede en til å tro at økonomiske tyngdelover er opphevet.

Det var det Rogoff, Tranæs og Brochmann fortalte at de ikke er. Den som neglisjerer dem vil en dag bli overrasket. Selv en formue på 3.000 milliarder kan sløses bort. For ikke å snakke om all den andre kapitalen som sløses bort: det ble gjentatt til kjedsommelighet at den største kapitalen er den menneskelige. Men den er påvirkelig. En professor fra Stavanger fortalte om trygdesmitte: det fenomen at et bomiljø blir påvirket av hvor mange som går på trygd.

Men da burde ikke spranget være stort til å forstå at import av en stor gruppe mennesker som søker seg mot trygd er rene giften for et produktivt samfunn. De suger ikke bare ut penger av felleskassen, de kommer også til å smitte andre med arbeidsskyhet.

I stedet kvernet man både igår og idag på at alle egentlig vil arbeide. Nei, alle vil ikke det, og det er gammel lærdom.

Høyre har i Shahzad Rana fått en politiker med bena på bakken. Han representerer en innvandrer som vet hva verden dreier seg om, hva ting koster, hva som skal til. Men som han sa til forsamlingen: – Dere nekter å krysse en erkjennelsesterskel. Dere vil ikke ta det til dere.

Journalister som skulle bidratt til å stille politikere og næringslivsledere til veggs, er enda verre. De er aktive desinformanter og gjør alt til et spørsmål om ofre og stigmatisering.

Noen ønsket å sette spørsmålet om Norges produktivitet og bærekraft på dagsorden. De greide å få frem budskapet, men ble ikke hørt. Et samlet offisielt Norge snudde ryggen til.

Hvis Norge skulle endret kurs skulle det vært nå. Oslo skal vokse med 200.000 mennesker de nærmeste 19 år. Mye av denne veksten vil være uproduktiv. Det vil være samme utvikling som fikk Thilo Sarrazin til å skrive: Deutschland schafft sich ab.

Denne debatten kan ikke være ukjent hverken for Ola Storeng eller Jens Ulltveit Moe. Men i valget mellom Norges frihet og velstand og den sosiale konformitet og konsensus valgte man det konfliktfrie. Ubehaget med å si sannheten ble for stort.