Nytt

Så kom valgets kval frem likevel: Norge må velge mellom velferd eller kraftig reduksjon av ikke-vestlig innvandring. Hvorfor Dagsrevyen måtte ha en ekstra dag på seg for å få frem dette er uvisst.

Innslaget var laget på onsdag, under NHOs årskonferanse, og ville feid alle andre problemstillinger til side. Men det ble liggende til dagen derpå. Underlig. At det i det hele tatt ble laget, kan det skyldes Fredrik Solvang? Det er ikke første gang han griper fatt i følsomme temaer.

Solvang hadde intervju med Rockwoolfondenes Jørgen Tranæs. Tranæs gjentok essensen av sitt foredrag: sysselsettingen for ikke-vestlige var for lav. Viktigst av alt: Grafene var med som viste at mens en danske produserte for 1 mill i året i sin mest produktive periode, var de ikke-vestlige ikke en gang på et breakeven. Det var minus over hele linjen og kurven var fallende.

Det er der Norge er nå.

Professor Grete Brochmann var også med, og påpekte alvoret.

Siv Jensen møtte Heikki Homås (SV) til debatt og Holmås kunne selvsagt ikke velge det ene eller andre: hverken bærekraftig økonomi eller galopperende budsjettunderskudd. SV sier ja takk begge deler og kaller det integrering. Det ga lett spill for Jensen.

Holmås ga inntrykk av å være på tapernes parti. De har manøvrert seg inn i et hjørne. Han sa at var det ett land Norge ikke har noe å lære av, så var det Danmark.

Nye tall viser at innvandringen til Danmark aldri har vært høyere. Men den består av folk som har en jobb de kommer til, og studenter. Akkurat dette poenget kunne Dagsrevyens Ingvild Bryn ha brydd seg med å finne ut. Det ville gitt en mer interessant diskusjon. I stedet kunne Holmås gjenta klisjeene om kjærlighetsflyktninger.

Faktum er at SV og venstresiden har brukt asylstrømmen til sine egne formål. De har skapt myter, og mytene er i ferd med å blekne.

Introen var et intervju med Shahzad Rana, han er drømmeinnvandreren: gift med en norsk kone og god på it-utvikling.

Slike innvandrere kunne Norge og Europa hatt flere av, hvis man valgte å satse. Men det ville selvsagt gått på bekostning av flyktninger fra Eritrea. Dem er det mange av, fortalte generalsekretær i NOAS, Ann-Magrit Austenå, til Sånn er livet tidligere på dagen. De rømmer fra den spesielle militærtjenesten som regimet har innført, og som er drakonisk. Men hvis Norge blir en frihavn for alle som sier de er fra Eritrea, har man ikke da gjort asylinstituttet til noe helt annet enn det var tenkt som? Beskyttelse til forfulgte individer. Man har gjort asylinstituttet til noe kollektivt, samtidig har man fraskrevet seg muligheten til å sjekke folks identitet. 95 % kaster papirene ved innreise til Norge.

Samtidig som man har gjort asylretten kollektiv, har man panisk angst for å vurdere gruppen som gruppe: er den lønnsom? Det regnes som krenkende å «skjære alle over en kam». Positiv særbehandling derimot er ok.
Bak ligger selvsagt vissheten om at hvis man vurderte feks. somaliere som gruppe ville konklusjonen bli negativ. Derfor tør man ikke. Men nå presser den seg likevel frem. Når tallene begynner å bli så store som de er nå, er det snakk om enorme summer i et livsløp: Regn på 22.000 somaliere og deres etterkommere ut fra dagens sysselsetting.

Det nye kronargumentet er at annen generasjons jenter gjør det bedre på høyere utdanning enn norske. Men også det er en sannhet med modifikasjoner. Det er store forskjeller gruppene imellom, og selv blant de som gjør det bra er det problemer. Som Hege Storhaug er inne på i en kronikk i Aftenposten: høy utdanning betyr ikke nødvendigvis god integrering. Tall fra utlandet viser at høy utdanning og radikalisering går godt sammen. Islam Net trives på Høgskolen i Oslo. Vi ser de taleføre hijab-jentene på Universitet.

Som en høyskoleutdannet pedagog skrev i Aftenposten nylig: er det ikke del av religionsfriheten at foreldrene skal kunne velge for sine barn, feks. hijab, og er det ikke voksne menneskers rett å be fem ganger om dagen?

Dette er det nye Norge, det er en kneisende islamsk stolthet som krever stadig større plass: på studiesteder, arbeidsplasser og snart også i domstoler og klasseværelser. Hijabens nærvær betyr at muslimsk fortolkning vinner innpass.

Men dette går det ikke an å snakke om i dagens situasjon. De høytutdannede hijabjentene er Audun Lysebakkens stolthet. Hvis han også skulle ta avstand fra dem, hva ble det igjen?

Hvis den ikke-vestlige innvandringen fortsetter, vil det produsere så mange hijabjenter på høgskolenivå at det vil endre normene i samfunnet. Den prosessen er i gang, men er ennå ikke endelig. Til det skaper den for mye uro.