Kommentar

I en kronikk i VG anklager Kjetil Rolness med rette Statistisk sentralbyrå (SSB) for kun å presentere hyggelige tall om integrering for offentligheten, mens det er et svare strev å finne informasjon som forteller om den ikke fullt så presentable virkeligheten bak tallene.

Bakgrunnen er en nesten absurd dialog som Rolness har hatt med SSB om sminkede og usminkede tall over sysselsettingen blant ikke-vestlige innvandrere. Integreringen av ikke-vestlige innvandrere, særlig kvinner, går dårligere enn «vi» trodde, konstaterer han.

Rolness etterlyser fortjenstfullt «alle relevante fakta på bordet i innvandrings- og integreringsdebatten». Det er et langt lerret å bleke. For hva slags informasjon er det offentligheten trenger for å kunne gjøre seg opp en mening om integreringen?

På integreringsfeltet finnes det nesten ingen allmenn kunnskap om selv de mest fundamentale tingene, nettopp fordi SSB i mange år systematisk har underkommunisert alle tall som ikke på en eller annen måte har latt seg bruke til å tegne et optimistisk bilde av utviklingen i deres egen presentasjon av statistikk for offentligheten.

Mest grunnleggende av alt er demografien: Hvor mange mennesker med potensielle integreringsproblemer er det vi snakker om? Hvor kommer de fra? Hvem gifter de seg med? Hvor mange barn får de?

Rolness nevner Afghanistan, Eritrea, Somalia og Syria som opphavsland med lav sysselsetting. Så hvor mange afghanere, eritreere, somaliere og syrere bor det i Norge, og hvordan er befolkningsutviklingen for disse diasporaene? Antallene er jo helt avgjørende for å danne seg et bilde av oppgaven, men man skal ha mye større enn gjennomsnittlig interesse for å finne ut av det.

Men umulig er det ikke, for SSB har tross alt denne informasjonen liggende i Statistikkbanken, nærmere bestemt i tabell 09817:

Man kan altså konstatere at fire grupper med lav sysselsetting er i kraftig vekst, men det får du aldri lese i noen avis, til tross for at det burde være innenfor den samlede norske journaliststandens evner å lage oversikter som denne.

Så selv om SSB er alt annet enn feilfrie, må man også klandre norske journalister for at de aldri går statistikkmyndighetens tall etter i sømmene. SSB er en del av makten, og pressen skulle i prinsipp være maktkritisk. Som vi vet er situasjonen en helt annen: SSB og journalistkorpset er begge pådrivere for multikulturell ideologi.

Situasjonen er den samme hva angår de andre spørsmålene. SSB la nylig frem tall over ekteskapsmønstre blant innvandrere, men uten å gå nærmere inn på f.eks. hvor store andeler som gifter seg innenfor egen gruppe.

SSB la nylig frem en befolkningsfremskrivning, hvor det ble fremhevet at man forventer seks millioner innbyggere i Norge i 2040, mens det ble forbigått i stillhet at en million av disse forventes å være ikke-vestlige.

Aldersbestemte tall som er egnet til å vekke bekymring, blir heller ikke fremhevet. Hvor stor andel av skolebarna vil f.eks. være ikke-vestlige i de kommende årene? Hvor stor andel av de nyfødte har ikke-vestlig bakgrunn?

Det siste spørsmålet kan besvares ved å gå inn i Statistikkbankens tabell 07111, hvor innvandrere og deres etterkommere er gruppert etter alder og opphav:

Det er litt under 57.000 0-åringer i Norge pr. 1. januar 2018. Hvor mange vet egentlig at ca. 12 % av dem har opphav fra Afrika eller Asia?

Samtidig går de totale fødselstallene ned, hvilket betyr at den opprinnelige norske befolkningen minker. Hvor lett blir det egentlig for en minkende norsk befolkning å integrere økende diasporaer fra Afrika og Asia?

Det holder å stille spørsmålet for å besvare det: Integrering vil bare unntaksvis finne sted. Ingen vil ha ansvaret for denne suppedasen, og knapt noen ønsker å snakke ærlig om den.

Rolness spør hva SSB vil gjøre for å gjenopprette tilliten. Svaret er ingenting. For den politiske kulturen på demografifeltet hos SSB, fremmet gjennom årtier av blant andre Lars Østby og Helge Brunborg, sitter i veggene. Yngre personer med ansvar for de samme saksfeltene er oppdratt til å skjønnmale innvandringen og dens konsekvenser like mye som disse to politiske kommissærene har gjort.

Det finnes mer enn nok grunnlag til å gjøre hele avdelinger hos SSB til gjenstand for granskning med sikte på å avdekke en manipulasjon med offentlig statistikk som overskrider grensen for tjenesteforsømmelse, for konsekvensen er at norske politikere – også takket være udugelige journalister – ikke vet de mest grunnleggende tingene på innvandrings- og integreringsfeltet.

Om det hadde vært litt tak i FrP, som vet alt dette, ville de ha tatt initiativ til noe slikt forlengst.

Men denne sumpen vil nok inntil videre forbli uuttørket, selv om Rolness fortsetter å vasse i den.

 

 

Bestill Douglas Murrays bok “Europas underlige død” fra Document Forlag her!