Nytt

Ole Mathismoen har en artikkel i Aftenposten 11. januar som burde forstyrre sinnsroen til noen og enhver: Norge har de siste tyve år brukt 100 milliarder kroner på «integrering».

Likevel er sysselsettingsgraden på stedet hvil: ikke-vestlige har tre ganger høyere ledighet enn nordmenn.

Nå kan man ha ulike forklaringer på hvorfor det er slik. Mathismoen synes å mene at mye skyldes norsk byråkrati. Hvilket utvilsomt er en del av forklaringen: staten vil ikke gi fra seg kontrollen. Innvandring er blitt ideologi, idealer, et stort prosjekt for omforming av samfunnet. Hvis det ble overlatt til private ville konsekvensanalysen blitt mer åpen og synlig.

Siden det er byråkratiet som skal ta seg av innvandringen gjør man det på byråkratisk vis. Man produserer mer byråkrati, oppretter flere stillinger, utarbeider flere rapporter. Det er kommet så mange at regjeringen selv og forvaltningen har mistet oversikten. Det er Aftenposten selv som har talt opp alle utredningene.

Noe av det samme er i ferd med å skje med helsevesenet:

Les følgende to setninger to ganger, og la det synke inn: På 20 år er det laget 23 statlige handlingsplaner. Arbeidsledigheten blant innvandrere er tre ganger så høy som for resten av befolkningen – akkurat som den var det for 20 år siden. Altså status quo.

I mellomtiden er det brukt 100 milliarder – ja, et hundre milliarder kroner – på å integrere flyktninger, asylsøkere, arbeidssøkere og familiegjenforente i Norge. Delt på dagens fem millioner nordmenn blir det 20 000 kroner på hver av oss.

Veldig god vilje

Norsk integreringspolitikk er gjennomsyret av god vilje og gode intensjoner. Men den er også gjennomsyret av et utrednings- og planbyråkrati som måler sin egen suksess i antall sider med situasjonsbeskrivelser, planer og tiltak. Mange av tiltakene er knapt gjennomført eller evaluert, de bare videreføres fra plan til plan.

Stadig nye handlingsplaner og stortingsmeldinger synes å være en selvstendig politisk målestokk på om integreringspolitikken er en suksess eller ei.

Det er ubegripelig at våre politiske ledere uten å blunke stadig gjentar at vi har en svært god integrering av utlendinger i Norge.

Spørsmålet er om dette byråkratiet er det rette til å forestå videre integrering. Eller om det blir nye hundre milliarder ut av vinduet.

Mathismoen/Aftenposten mener folk står ufrivillig utenfor arbeidslivet. Det er det selvsagt noen som gjør, slik også nordmenn utdannet i utlandet kan oppleve. Men mange velger utenforskapet, slik Elin Ørjasæter nylig skrev på sin blogg. Hun refererte til boken Svindel uten grenser om drosjesvindelen i Oslo:

Tre navngitte toppbyråkrater, fra hhv. Nav, Skatteetaten og Oslo Kommune, blir sitert på at innvandrerbefolkningen ser ut til å ha et annet forhold til trygdesvindel og svart arbeid, i den samme i boka. Og da bygger de på sin samlede erfaring i jobben, ikke på denne saken alene.

Det samsvarer med flere anonyme og sentralt plasserte kilder i NAV jeg har hatt kontakt med. De er sjokkert over viljen til å snyte staten hos nyankomne innvandrere. De har ingen annen forklaring enn det de kaller “kultur”.

Aftenposten tar likevel et skritt i riktig retning når de bidrar til at tallene kommer på bordet. Det må de. Intet samfunn har råd til slike utlegg i det lange løp, og postene er nå kommet inn i budsjettene, omtrent som på samlebånd.

Vi vil, vi vil, men får det ikke til
Treåringene roses når de forsøker. Politikerne våre forventer øyensynlig samme raushet. Det er for drøyt.