Kommentar

Da det første Brochmann-utvalget la frem sin rapport i 2011, var en av de viktigste innsiktene at den vedvarende høye innvandringen lå an til å legge et stadig økende press på de offentlige finansene. Bakgrunnen for dette var at fremfor alt ikke-vestlige innvandrere, men også østeuropeiske innvandrere, har en lavere yrkesdeltagelse og et høyere trygdeforbruk enn majoritetsbefolkningen.

Et sentralt punkt i utvalgets mandat lød slik:

Utvalget skal vurdere de samfunnsmessige konsekvensene av eventuelle endringer i inn- og utvandringen, herunder hvilke forutsetninger som må være tilstede for at vi skal kunne videreføre bærekraften i vår velferdsmodell på kort og lang sikt.

Som virkemidler for å hanskes med utviklingen, fremhevet utvalget at det måtte satses på bedre utdannelse, kvalifisering til yrkeslivet, aktivisering av innvandrere og et inkluderende arbeidsliv. Seks år senere kan vi konstatere at det ikke er skjedd noen avgjørende forbedringer. Sosialhjelpshyppigheten blant innvandrere er flere ganger høyere enn blant nordmenn.

I løpet av årene som er gått, har de økonomiske konjunkturene forverret seg, og bruken av oljepenger må strammes inn. Samtidig har sammensetningen av innvandringen endret seg: Andelen ikke-vestlige er gått kraftig opp, med strømmen av asylsøkere i 2015 som foreløpig høydepunkt.

Det var med denne menneskestrømmen som bakteppe at det andre Brochmann-utvalget fikk sitt mandat i desember 2015. Ordet «bærekraft» er også nevnt i innledningsvis det nye mandatet:

Bærekraften i det norske velferdssamfunnet avhenger av høy sysselsetting blant alle i yrkesaktiv alder. Flyktninger og deres familiemedlemmer er, med noen unntak, blant gruppene med lavest sysselsetting, spesielt når det gjelder kvinner. For at Norge skal kunne opprettholde velferdsordningene på et nivå og med en standard vi har vært vant til, må innvandrere til Norge raskt komme i arbeid og opprettholde høy sysselsetting over tid.

På dette punktet vil en hvilken som helst realistisk person ane uro: Siden erfaringen viser at innvandrere til Norge ikke opprettholder høy sysselsetting over tid, tilsier elementær logikk – for dem som fortsatt måtte beherske den – at Norge ikke vil kunne opprettholde velferden vi kjenner.

Interessant nok ser man ikke noe mer til bærekraften i resten av mandatet. De uttrykkelige ambisjonene om å opprettholde bærekraften i den norske modellen er borte. Oppgavene denne gang er f.eks. å

vurdere i hvilken grad fortsatt høy innvandring kan komme til å påvirke samhold og tillit i Norge,

belyse de samfunnsøkonomiske konsekvensene av høy innvandring og av at en økende andel av befolkningen har innvandrerbakgrunn,

vurdere hvordan norsk økonomi bør og vil bli tilpasset fortsatt høy innvandring, særlig av flyktninger,

analysere sammenhengen mellom velferdsordninger og innvandring til Norge,

og endelig:

på bakgrunn av egne analyser og vurderinger skissere alternative strategier for å kunne møte utfordringer i tilknytning til fortsatt høy innvandring.

Det virker likevel som om utvalget har tolket det å «møte utfordringene» ambisiøst. Under fremleggelsen av rapporten sa Grete Brochmann at innvandrere tilpasse seg, de ta del i den norske samfunnskontrakten, og integreringsevnen styrkes for å opprettholde velferden.

Med tanke på det reduserte økonomiske handlingsrommet, den nye sammensetningen av innvandringen og evnen det norske samfunnet hittil har vist når det gjelder å «møte utfordringene», skulle man tro at utvalget hadde fått en formidabel oppgave som krever ditto virkemidler. Noen ville si at oppgaven er uoverkommelig. Men under pressekonferansen sa Grete Brochmann at utvalget ikke anbefaler noen drastisk ny tilnærming.

Hva gikk galt sist? spurte Finansavisen syrlig under pressekonferansen. Gjorde ikke politikerne som du anbefalte? Brochmanns svar er at man denne gangen fremfor alt tar sikte på en «bedre oppfølging av virkemidlene». For selv om det riktignok skal satses mer på utdanning og «kompetansebygging», handler det nye fremfor alt om «bedre koordinering i tiltakskjeden».

Skal dette liksom utrette mirakler?

Saken er at Norge ikke har vært på langt nær tilstrekkelig i stand til å overføre den språklige, sosiale og yrkesrelevante kompetansen til sine nye innbyggere. Dette skal man altså hanskes med ved å lage noen bedre rutiner for oppfølging – som et regjeringsoppnevnt utvalg i sin visdom har kommet frem til, men som må iverksettes av mennesker på grunnplanet i offentlig og privat sektor. Dette er helt enkelt New Public Management og top down-planlegging. Er det fortsatt noen som tror at det virker?

Som Nettavisen skriver, har Asle Toje i den nye rapporten formidlet sin skepsis til det han kaller «kvalifiseringslinjen» hos Brochmann-utvalgets øvrige medlemmer. Den skepsisen er ikke vanskelig å forstå.

Utvalget benytter selv uttrykket «kvalifiseringsløpet» om det komplekse systemet av virkemidler som skal omgjøre lavt kvalifiserte innvandrere til høyt kvalifiserte yrkesutøvere. Som inspirasjon har man på rapportens side 199 hentet en flott figur fra NAV Lillehammer, med ord, piler og rektangler inne i rektangler. Der er det skissert en cocktail av introduksjonsprogram, norskopplæring og kvalifisering i bedrift, hvor NAV har en koordinerende rolle. Det skal «skapes insentiver» for at arbeidsgivere rekrutterer lavt kvalifiserte innvandrere. Som Brochmann selv bekreftet på pressekonferansen, vil et av «insentivene» være lønnstilskudd. Gjett hvem som ender opp med den regningen?

Det skal tilpasses og det skal lages skreddersydde løsninger etter behov. Men siden dette er for kostbart å gjøre individuelt, skal «moduler» som de i figuren brukes som rettesnor i integreringsarbeidet. Det skal samarbeides regionalt, og staten skal tre støttende til overfor kommunene.

Tjo hei.

Kvalifiseringsløpet er omtrent like sannsynlig som Peer Gynts bukkeritt. Og den ubegrunnede troen på virkemidlenes fortreffelighet minner da også litt om Ibsen-skikkelsens voldsomme tro på egne kapasiteter – en tro som gang på gang støtte på en hardere virkelighet.

 

dyre-vaa-peer-gynt-bukkerittet-ankerbrua-oslo-foto-andreas-beer-wilse
Skulpturen «Peer Gynt» (1937) av Dyre Vaa (1903–1980) på Ankerbrua i Oslo. Foto: Andeas Beer Wilse (1938), eier: Oslo Museum, lisens: Creative Commons 3.0

 

Kanskje skolen som skal gjøre nye borgere til en del av det norske samfunnet, og lære de gamle innbyggernes etterkommere å forstå hvem de er, ville hatt bedre utsikter til å lykkes hvis den gav noe større innsikt i nasjonallitteraturen?

Hvorfor har vi ikke fått til dette med kvalifiseringen før? spurte Aslak Bonde under pressekonferansen. Vi vet ikke, svarte Brochmann. Tiltakene har ikke vært evaluert. Evalueringsskjemaer er formodentlig under utarbeidelse. Skal tro hvor mye møtevirksomhet de vil avstedkomme? Brochmann la til at de egentlig ikke vet hva som virker, dermed vet de heller ikke om forslagene som er fremmet, er treffsikre. «Det er få velprøvde midler i dette farvannet», var et annet uttrykk hun benyttet. Oversatt til vanlig norsk betyr det: Vi aner ikke hva vi holder på med.

Brochmann-utvalget famler altså i blinde. Ikke desto mindre produserer det mange store ord om hvordan Norge skal «møte utfordringene». Slik man har for vane i Norge når den ubehagelige virkeligheten blir for påtrengende, holder utvalget på fasaden.

Vi lever nå engang i et nasjonalt dukkehjem. Som Nora har Toje gått sin vei.

Mest lest

En stille invasjon