Sakset/Fra hofta

Tirsdag 8. oktober gikk den årlige høstkonferansen arrangert av interesse- og arbeidstagerorganisasjonen Samfunnsøkonomene av stabelen i Høyres hus med red. og undertegnede tilstede. Konferansens tittel – Økt innvandring – hvordan endres norsk økonomi? – og nærværet av en rekke tunge fagpersoner bar bud om at temaet er i ferd med å komme på dagsorden for alvor.

Det kom frem forholdsvis lite nytt for den som allerede hadde en viss interesse for temaet, men arrangementet bidro nok likevel til å aktualisere innvandringens konsekvenser blant økonomer i departement, forvaltning og akademia. Poenget med selvfølgeligheter kan noen ganger være det befriende i at de sies.

De seks hovedinnlederne var økonomiprofessor Steinar Holden ved Universitetet i Oslo, forsker Erling Holmøy i Statistisk sentralbyrå (SSB), professor Grete Brochmann ved Oslo-universitetets Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi, direktør Oddbjørn Raaum ved Frischsenteret, Civita-leder Kristin Clemet og avdelingsnestleder Liv Sannes ved Samfunnspolitisk avdeling i LO.

Tittelen på Holdens presentasjon var det retoriske spørsmålet «Endrer innvandringen måten norsk økonomi fungerer på?», implisitt besvart med et faglig omstendelig ja via temaene lønn, priser og arbeidsledighet. Han redegjorde først for innvandringens omfang ved å fremheve den store veksten de siste ti årene med åpningen av EØS-området østover. Så lenge Norges BNP pr. innbygger ligger skyhøyt over de andre landene, og lønnsnivået også er helt i den europeiske toppklassen, har svært mange mennesker blant de 500 millionene – hundre ganger Norges befolkning – som har sjansen, veldig mye å tjene på å komme til Norge. Ledigheten er dertil den laveste i OECD, og lønnsomheten forsterkes av de mange gode velferdsordningene. Professoren bemerket at Norge imidlertid er dyrt og lite attraktivt for innvandrere uten inntekt. Innvandringen vil altså i stor grad bestemmes av hvor mange som klarer å få jobb, en forutsetning som vil være oppfylt fordi mange er villige til å jobbe mot lavere lønn enn nordmenn.

Svært mange får dessuten arbeid fordi en rekke næringer er lite skjermet, i den forstand at norske arbeidstagere ikke nødvendigvis har all verdens fordel av sine språkkunnskaper og lokale kvalifikasjoner. I bransjer med lavproduktive arbeidstagere vil lavt kvalifiserte nordmenn presses ut. Holden viste hvordan andelen sysselsatte med utenlandsk bakgrunn varierte sterkt fra næring til næring, fra 5 til 40 prosent, med størst andel i forretningsmessig tjenesteyting (dvs. utleie av arbeidskraft), hotell og restaurant, bygg og anlegg, og i endel mindre grad industri og varehandel. Bransjene med flest utlendinger har hatt den dårligste lønnsutviklingen i de siste årene. Virkningene av lavere lønnskostnader er lavere priser, hvilket er til fordel for mange bedrifter og norske konsumenter. Holden gjorde den ikke altfor dristige hypotese at større spredning i inntektene ville resultere i større prisbevissthet hos personer med de laveste inntektene. Her kunne han i parentes bemerket kanskje ha gjort seg noen tanker om den norske skyggeøkonomien, som riktignok er vanskelig å lese direkte av de offisielle tallene forskere bruker i sine analyser, men som likevel utvilsomt vokser og begynner å vekselvirke med den hvite økonomien på en måte som er uten historisk sidestykke. Det er i lys av presseoppslag f.eks. liten tvil om at lavinntektsgruppene i større grad kjøper smuglervarer.

Holden trakk frem en risiko ved ankomsten av mange tusen dyktige og mindre dyktige østeuropeere. De minst dyktige utkonkurreres i likhet med de dårligst kvalifiserte nordmennene av atter nye innvandrere, som i sin tur foretar en ny omdreining av den onde sirkelen, en effekt som forsterkes av at innvandring antagelig genererer mer innvandring fordi den som kommer først er et brohode for informasjon. En konsekvens er at man har færre politiske virkemidler til å få ned arbeidsledigheten, fordi en ekspansiv politikk med stimulering av etterspørselen resulterer i større innvandring i stedet.

Mot slutten av sitt innledningsforedrag fremholdt Holden at innvandringen gir økt behov for realkapital: boliger, investeringer i næringslivet og offentlig infrastruktur. Siden verdien av realkapitalen (bygninger, veier, maskiner etc.) gjerne er ca. 3 ganger BNP (Norge: 7500 vs. 2700 milliarder), vil en befolkningsøkning på én prosent kreve en økning av realkapitalen med 3 prosent.

Endelig drøftet han innvandringens konsekvenser for stabiliseringspolitikken. Med innvandringen er betydelig ustabilitet mulig, dels pga. selvforsterkende mekanismer. Dertil kommer at man ikke vet hvor mye innvandring det blir, ei heller hvordan situasjonen vil bli tolket. En plutselig reduksjon i innvandringen kan resultere i betydelig ustabilitet. Innvandringen representerer altså det Holden valgte å kalle «utfordringer» for stabiliseringspolitikken.

Nestemann på podiet var SSBs Erling Holmøy, med en presentasjon kalt «Virkninger av innvandring på offentlige finanser». Han konstaterte at innvandringen er rekordhøy, at innvandrerne stod for to tredjedeler av sysselsettingsveksten i tiden 2004-2012, og at det meste i makroøkonomien påvirkes av folkemengden. Gjør innvandringen det lettere å finansiere velferdsstaten? spurte Holmøy, og besvarte indirekte ved å redegjøre for sine analyser av virkningen på offentlige finanser av ekstra innvandring. En smørbrødliste over de tekniske forutsetningene i modellberegningene for tiden frem mot 2100 ble redegjort for. Holmøy poengterte at det var viktig å regne på offentlige inntekter og utgifter langt frem i tid for å se konsekvensene av at også innvandrerne får barn og blir gamle.

Hovedfunnet i analysen er at innvandrerne i landgruppe R3, som består av ikke-vestlige land, har den laveste nettoskatten i yrkesaktiv alder. R3-innvandrerne har dessuten den høyeste andelen uføre. Fra R1-gruppen av vestlige land og R2-gruppen av østeuropeiske EU-land er det store positive bidrag på kort sikt, mens R3-innvandrerne jevnt over gir et klart minus i de offentlige regnskapene. Modellen viser imidlertid mindre forskjeller med tiden, etterhvert som de norskfødte etterkommerne blir tallmessig mer dominerende – dette under den diskutable antagelsen om perfekt integrering. Et annet forhold av betydning er at R1- og R2-innvandrerne utvandrer i større grad enn R3.

Holmøy kommenterte Finansavisens beregninger gjort med utgangspunkt i hans egen forskning, og sa de var korrekte, selv om diskonteringsrenten er diskutabel. Han var imidlertid ikke komfortabel med avisens tallmessige forenklinger, som gjennomsnittsbeløpet på 4,1 millioner i nettoutgifter over tid for ikke-vestlige innvandrere. Det var dessuten blitt en kilde til forvirring i den offentlige debatten, for summen av virkninger over et snaut århundre var blitt forvekslet med årlige beløp. Eksakt hvordan offentligheten skulle nærme seg informasjonen uten forenklinger, eller hvorfor innvandringsfeltet til forskjell fra andre felter skulle være vaksinert mot misforståelser, gikk han ikke nærmere inn på. I stedet kom han med en aldeles unødvendig stikkpille til den fraværende Hege Storhaug, til lett humring blant publikum.

En annen virkning av innvandringen er at oljeformuen må deles på flere mennesker. Og igjen var det kanskje et behov for å holde seg i den politisk korrekte leiren som fikk ham til å bemerke at det poenget var «oppblåst av flere». Til slutt brukte han litt tid på å rettferdiggjøre noe så selvfølgelig som at innvandringen må analyseres: 70 prosent av befolkningsveksten utgjøres jo av innvandring.

Holmøy konkluderte med at velferdsstaten ikke er fullfinansiert på lang sikt. Skattebyrden vil måtte justeres i samsvar med den offentlige velferdens ambisjoner. Integreringen i arbeidsmarkedet vil bli helt avgjørende for hvordan det går. På dette punktet har vi «noe å gå på» når det gjelder innvandring fra lavinntektsland.

Analysen som er gjort, kan helt klart forbedres, avsluttet han. Man kan analysere etter land snarere enn landgrupper, og ta i betraktning trygdeeksport, som kan bli et viktig tema fremover. På Finansavisens spørsmål om antagelsen om perfekt integrering av etterkommere i den forbedrede analysen vil bli nyansert i lys av all statistikk fra SSB som peker i en annen retning, svarte Holmøy at «jeg kan ikke si nei til det», for deretter å legge til at det ikke fantes data de kunne bruke, og at de var så få personer som drev med disse tingene at han ikke kunne garantere at det ville bli gjort.

Tittelen på professor Grete Brochmanns foredrag lød «Er velferdsstaten robust overfor innvandring?». Hva er fremtiden for den norske modellen? Kan velferdsstaten opprettholde sin bærekraft med trygdeeksport? Brochmann siterte andre fagpersoner på at det er en motsetning mellom velferd og innvandring, at oppslutningen om velferdsstaten og det høye skattenivået den krever, svinner når det brer seg en følelse av at man betaler for andre. Det er altså nødvendig å kontrollere innvandringen for å begrense antallet som får medlemskap i velferdsordningene, det samme er likeverdig inkludering av dem som slipper inn, dvs. motvirke sosial dumping.

Med EØS har Norge gitt fra seg noe av kontrollen, fremholdt Brochmann. Det blir press på velferdsstaten fordi man får med seg rettigheter ut av landet etter veldig kort tid. Vi ser altså en eksport av trygdeytelser. Hun trodde at den nye regjeringen ville etterstrebe reformer på dette området. Snarere enn å sette spørsmålstegn ved hele EØS-avtalen, vil de kanskje teste grensene for den og muligens reforhandle deler av den.

Med internasjonaliseringen av de nasjonale ordningene har Norge det professoren kalte tre sentrale «utfordringer»: administrative, konseptuelle og strukturelle. Hvordan skal man kontrollere om personer utenfor landet er avgått ved døden? Eller om de har begynt å arbeide til tross for at de mottar trygd? Hvor langt skal ansvaret strekke seg for norske og andre borgere utenlands? Og hva med at en norsk pensjon kan gi uforholdsmessig stor kjøpekraft i et lavkostland?

Eksportmulighetene fremstår som urimelige for mange, sa Brochmann, men man måtte ikke glemme hvorfor de kom, f.eks. for å senke barrieren for nordmenn som ønsker en internasjonal karriere. Kan være uheldig å «låse» folk til Norge.

Hva angår regjeringens handlingrom, er det et stort rom for skjønn, poengterte Brochmann. Hva skal minstekravet for opphold være når det gjelder arbeid eller tjenesteyting? Hva skjer hvis oppholdsgrunnlaget faller bort? Hva vil det si å være en «urimelig byrde»? Er salg av «Folk er folk» å anse som et arbeidsforhold? Er det politisk mulig å bortvise arbeidsinnvandrere og deres familier dersom de blir stønadsavhengige? I dag trekkes et tildelt registreringsbevis så godt som aldri tilbake. Her kan det bli endringer fremover, trodde hun.

Arbeidsinnvandringen medfører betydelig usikkerhet, sa hun avslutningsvis. Konjunkturtilbakeslaget i 2009 reiste nye spørsmål. Hvor mange av arbeidsinnvandrerne drar når etterspørselen svekkes? Hvor mange tar familien med seg til Norge? Vil de følge samme mønster i yrkesaktivitet som majoriteten? Eller vil de være overrepresentert i tungt arbeid og få tidlig frafall?

Endelig gjorde Brochmann et lite forsøk på å avdramatisere innvandringen. Den norske modellen er sårbar overfor noen typer innvandring, men dette er hverken den eneste eller viktigste pressfaktoren overfor velferdsstaten, sa hun. Den ville ha hatt et bærekraftproblem også uten innvandringen, men innvandringen gir «tilleggsutfordringer». Her kunne man bemerke at Brochmann, forøvrig i likhet med de andre innlederne, muligens undervurderer de kulturelle aspektene og stirrer seg en smule blind på tallene, for slik å la være å resonnere for mye utenfor boksen.

Så var det duket for Oddbjørn Raaum fra Frischsenteret, med presentasjonen «Innvandrere på arbeidsmarkedet». Innledningsvis brakte han lite nytt utover det de foregående hadde sagt. En viktig påpekning: Mange som kommer til Norge for å jobbe, bosetter seg ikke. Mange er på korttidsopphold, men kommer ikke til syne i den offentlige statistikken.

Det spesielle for Norge er at man enten er på jobb eller i trygd, sa Raaum. Graden av sysselsetting er derfor helt avgjørende for hvor bærekraftig innvandringen er. Hva skjer med oppslutningen om en felles sosialforsikring når vi får en mindre homogen befolkning? Det kan man spekulere i, var det nærmeste Raaum kom et svar. Deretter gjorde han rede for den store variasjonen i menneskene som kommer til landet og deres motivasjon for å komme. Alderen ved ankomst så ut til å ha mye å si for hvordan det går.

Raaum viste deretter frem tall for sysselsettingsgraden hos innvandrere fra Pakistan og Tyrkia som kom på første halvdel av 1970-tallet. I løpet av noen tiår falt sysselsettingen dramatisk, til under 40 prosent. Vesteuropeerne som innvandret i samme tidsrom, hadde derimot en adferd lik nordmennenes. Gav dette grunn til bekymring? Uten å spekulere i om senere ankommende landgrupper vil gjenta pakistanernes og tyrkernes historie, gikk Raaum over til å snakke om EØS-innvandringen. Er det grunn til å frykte korte yrkeskarrierer også i dette tilfellet? Det visste han naturlig nok ikke. Det foreligger ennå ikke nok data. Informasjonen man har peker i forskjellige retninger.

En bekymringsfull tendens er at ledighetstallene for polske og litauiske menn som kom til Norge i tidsrommet 2004-2007, gikk dramatisk opp i forbindelse med finanskrisen, for siden å stabilisere seg på et høyere nivå enn før da fem år var gått. Men få er reist hjem. Omstilling blir avgjørende, avsluttet Raaum. Hvordan en polske bygningsarbeidere uten norskkunnskaper skulle kunne bli konkurransedyktig i andre næringer, sa han ikke noe om.

Etter alle de lærde innledningene var Kristin Clemet snar med å understreke at hun ikke var samfunnsøkonom, at Civita ikke driver med forskning, og at hun ikke ville støtte seg til kurver eller tabeller. Hun var kommet for å snakke om «sosial jumping», et begrep som ble introdusert fordi debatten om innvandring var blitt så negativ. Det var mangel på andre perspektiver enn våre egne nærsynte.

Clemet gjorde et historisk tilbakeblikk. Frem til 1971 var Norge et utvandringsland. Da satte Spigerverket inn stillingsannonser i pakistanske aviser. Fagforeningene reagerte, og fikk Ap med seg på en innvandringsstopp. Men det ble jo i realiteten ingen stopp, for man kunne ikke stoppe asylsøkerne, ei heller familieinnvandringen. I tredve år tok vi imot innvandrere som skulle være velferdskonsumenter, ofre, noen vi skulle hjelpe. Siden 2004 har vi i stedet fått arbeidsinnvandrere. Produserer heller ikke disse tilstrekkelig velferd?

Det er greit å ha med denne bakgrunnen, mente Clemet, for hvis man ser på hele innvandrerbefolkningen, så er under halvparten arbeidsinnvandrere. Ikke desto mindre er sysselsettingen blant innvandrere i Norge høy. Lavere enn i befolkningen generelt, riktignok, men høyere enn for hele befolkningene i andre OECD-land. Mange jobber dessuten i yrker hvor innfødte ikke vil jobbe på samme vilkår. Og det er mange gode nyheter. Afrikanske innvandrere har jevnt over høyere sysselsetting enn gruppen av personer som bare har grunnskole. Ting er ikke så ille, tross alt, sa Clemet.

Det har vært mye diskusjon siden Brochmann-utvalgets rapport, sa hun. Etter 25 års debatt fikk Frp endelig det de hadde mast om. Men det Clemet syntes at forstyrret debatten, var at man ikke presiserer hvilken lønnsomhet man diskuterer. For oss selv? For innvandrerne? For deres opphavsland? For verden? Clemet var enig i at det finnes ulemper for offentlige finanser. Men det ble fremstilt som problemer både når innvandrerne arbeider og når de ikke arbeider. De anses som en trussel uansett.

Det blir jo konkurranse på lønn, innrømmet Clemet. Noen grupper merker dette bedre enn andre. Det kan være et problem, det kan være et ikke-problem. Det er ikke et problem hvis folk går til andre bransjer, det er det hvis de faller utenfor arbeidsmarkedet. Clemet var nøye med ikke å forfølge det siste sporet. Hva med ulempene på lang sikt? Får vi lavere produktivitetsvekst? Igjen unnlot hun å oppgi data: BNP pr. innbygger er allerede gått ned.

Det er ellers riktig at oljeformuen blir delt på flere personer, men man må også se på fordelene, sa Clemet. Også de verdimessige. Uansett er det veldig lite vi kan gjøre med innvandringen. Vi har moralske forpliktelser og internasjonale forpliktelser overfor mennesker på flukt fra undertrykkende regimer eller grusom fattigdom. Folk har rett til å søke seg et bedre liv. Vi har gjort det samme før, da må andre få sjansen i dag. Endelig har vi forpliktelser overfor EØS. Og velferdsstaten ville ha vært i vanskeligheter uavhengig av innvandringen. Perspektivmeldingen viser at vi har finansieringsproblemer som må løses uansett.

Clemet mente fordelene ved innvandringen var undervurdert. Økonomien er tjent med kreativ destruksjon og spesialisering, og migrasjon er effektiv fattigdomsbekjempelse, mer effektiv enn bistand og handel, for folk sparer og sender store beløp hjem. Migrasjonen er ellers viktig for «konvergensen» mellom landene (alle skal bli like bra/dårlige?). Det er dessuten få negative virkninger for arbeidstagerne, for etterspørselen øker når flere kommer i arbeid. Clemet mente den gunstige virkningen av innvandrerne på arbeidsmarkedet godt kunne sammenlignes med kvinnenes inntreden i arbeidslivet.

Ellers gikk det bra med integreringen. Mange eier sin egen bolig. (Giftermål med majoriteten berørte hun ikke.) Det bryr seg om sine egne nabolag, blir opptatt av sivilsamfunnet. Og innvandrerne er bedre representert i høyere utdanning enn nordmenn. Det går bedre enn før, og det går raskere bedre enn før.

Men så er det jo noen problemer. Clemet sa hun ikke var blind for disse. Hvordan skulle disse motvirkes? Jo, man måtte «gjøre noe med velferdsstaten». Vi burde takke innvandrerne for at de hadde satt den diskusjonen på dagsorden. Norden må finne nye løsninger for den økte pluralismen, det er en utfordring vi må greie. Vi må ikke utelukke en diskusjon som trygdeeksport. Lignende diskusjoner pågår i mange land. Vi må se på arbeidsmarkedet for lavkompetent arbeidskraft, og frafallsproblemene i videregående skole. Kanskje var det ikke så ille med en 24-årsregel etter modell av Danmark, som dertillands hadde resultert i mindre tvangsekteskap.

Clemet trodde endelig ikke at den norske modellen nødvendigvis var truet. For det er ikke bare en velferdsmodell, den hviler også på en velfungerende kapitalisme og markedsøkonomi.

Siste innledning, kalt «Innvandring og sosial dumping», ble holdt av Liv Sannes fra LO. Temaet er svært viktig for fagbevegelsen, sa hun. Mer enn en halv million mennesker er kommet til landet siden 2004, og de har stått for 2/3 av sysselsettingsøkningen. Mange blir lenge, de er konsentrert til enkeltbransjer, det er et økt omfang av arbeidsutleie og sysselsetting via underleverandører. Innvandringen er således den kraftigste nye enkeltfaktoren som påvirker norsk arbeidsliv.

Opprinnelig hadde man forventninger til at det ville bli korttidsimmigrasjon, men det viser seg at mange blir lenge. Dette er ikke uten virkning på den opprinnelige befolkningen: Det er blitt 29.000 færre sysselsatte blant de innenlandske siden 2008.

Innvandringen gir kraftige utslag i enkeltbransjer, Bygg, varehandel, transport, restaurant, hotell. Vikarbyråbransjen er over 50 % utenlandsk. Deretter følger hotell og restaurant med 40 prosent, og bygg og anlegg med 20 prosent. Hvis man tar hensyn til innleid arbeidskraft, er tallene enda høyere. Organisasjonsgraden er samtidig lav i bransjer som arbeidsutleie, bygg og varehandel.

Dette harmonerer dårlig med det norske trepartssamarbeidet, som bygger på et velorganisert arbeidsliv. Man kan således være på vei bort fra en ordning med små inntektsforskjeller, høy yrkesdeltagelse, god omstillingsevne og høy produktivitet. Den skattefinansierte velferden kan da lett bli truet.

For fagbevegelsen er det ikke bare et spørsmål om man er for eller mot innvandring, men hvordan man kan sette inn tiltak for å bevare den norske modellen. Utviklingen skjer så raskt og det mangler god statistikk som forteller hva virkningene er. Hvordan være i forkant?

Presset mot modellen kommer fra mange hold: lønnsdannelse, ulike standarder, fortrengning, manglende organisering. Sannes var ikke enig med Clemet i at det ikke er noe problem om nordmenn blir fortrengt fra hele bransjer. Det er et problem hvis det bare blir innvandrere i byggebransjen, hevdet hun. Man måtte intensivere arbeidet mot sosial dumping og useriøse aktører.

Diskusjonen etter hovedinnleggene inneholdt lite av interesse. Holden protesterte mot Clemets påstand om at arbeidsinnvandring er mer effektiv fattigdomsbekjempelse enn bistand og handel. Kinas inntreden i WHO hadde f.eks. hatt større betydning enn innvandring. Clemet innrømmet at handel nok var viktigere, men neppe bistand.

Finansavisen spurte Clemet om hva innvandringen gjør med produktiviteten. BNP pr. innbygger var jo gått ned. Hvordan ville Civita løse fremtidens velferdsstat? I liberalistisk ånd? Og hvis migrasjonen var viktig for «konvergens», hvor konvergerer Norge? Clemet sa hun ikke kunne svare på hva innvandringen gjør med produktiviteten. Noen sier den er svekket, andre sier den kan bli styrket. Civita har ellers ingen mening om velferd. Men det hadde Clemet personlig, og hun listet opp en rekke tiltak fra vekstfremmende incentiver, skattepolitikk, organisering av eldreomsorg, reformer i utdanningen, incentivering av tidlige barnefødsler etc. Hvordan kunne man få eldre til å jobbe mer og bli boende i sine egne hjem så lenge som mulig?

Siden svarte hun på spørsmålet om konvergens: Hun trodde ikke på skremslene om «the race to the bottom». De fattige landene vokser mest. Det blir mindre forskjeller, og da vil vi trolig se et mer sirkulært migrasjonsbilde, altså med mindre enveistrafikk. Holden og Sannes sluttet seg delvis til denne siste betraktningen.

Alt i alt var debattantene nokså trygt forankret i en rent økonomisk diskusjon, hvor man ikke bare unnlot å forholde seg til den voksende svarte økonomien, men hvor forestillingsevnen, næret av kulturell eller politisk innsikt, i liten grad ble benyttet. Hva med overbefolkningen i Afrika, fremtidige konflikter etc. Mon tro om ikke optimismen på den «sirkulære migrasjonens» vegne er en smule rosenrød.