Kommentar

Da Brochmann-utvalgets rapport ble offentliggjort, ble det for første gang slått offentlig fast med en viss pondus at Norge i lengden ikke kan beholde sin overordnede økonomiske modell under fortsatt innvandring på stor skala. I praksis betydde det at man kan ha innvandring eller store offentlige velferdsytelser, men ikke begge deler på en gang.

Denne rapporten bygget blant annet på beregninger utført av Statistisk Sentralbyrå (SSB), hvis viktigste resultater i en oppsummerende form ble gjort allment kjent en stund etter fremleggelsen av Brochmann-rapporten. I disse beregningene ble det vist hvordan scenarier med høy innvandring ville resultere i lavere disponibel inntekt pr. innbygger samt kraftige belastninger for de offentlige finanser, avhengig av graden av økonomisk integrasjon.

I disse sammenhenger ble det også fremhevet fra flere hold at innvandringen resulterer både i lavere bruttonasjonalprodukt (BNP) pr. innbygger og redusert nasjonalformue pr. innbygger, med mindre den urealistiske betingelsen slår til at innvandrerne blir mer produktive enn gjennomsnittet . Men også under dette scenariet ville man selvsagt få en dyr og investeringskrevende befolkningsvekst samt større befolkningstetthet, med alt det innebærer.

Dette er ting blant andre Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO) i større eller mindre grad har berørt i flere år, og klarttenkende mennesker har sett enda lenger, og mange håpet nok at en slik stadfestelse ville resultere i en mye større allmenn bevissthet om de innvandringsdrevne omveltningene av Norge.

Det har ikke slått til. Hvorfor?

Er det fordi Brochmann-rapporten er så uleselig, den allmenne sans for proporsjoner er så svekket, og informasjonsbransjens evne og vilje til å gjøre disse tingene tilgjengelige for den gjennomsnittlige leser er så svak?

Det kunne man kanskje tro, helt til man snubler over dagens kommentar signert Ola Storeng, med tittelen ”Norges nye redningsmenn” — for Aftenpostens økonomiredaktør er det altså innvandrerne, som han triumferende forkynner har tatt to av tre nye jobber i de siste åtte årene.

At Norge skulle ha behov for å reddes, vil kanskje komme overraskende på noen. Spørsmålet er fra hva. Normalt benytter man dette begrepet om livreddende bergingsarbeid eller medisinsk behandling. Norge er altså enten alvorlig sykt eller i en akutt faresituasjon. Intet mindre enn en marerittaktig tilstand.

Noen ville muligens snu på flisa og si at det er innvandrerne som finner ut at de gjerne vil reddes fra et vanskeligere liv enn det Norge kan tilby dem, men OK: La oss drøfte Storengs implisitte diagnose litt nærmere. Vi undersøker pasienten.

Det er da ikke særlig vanskelig å se at pasientens eneste funksjonsforstyrrelse av betydning er det store antallet personer i arbeidsfør alder som ikke arbeider, hva enten de er trygdede eller ansatt i meningsløse jobber. Men sammenlignet med andre stater er ikke den produktive andelen av befolkningen så sjokkerende lav likevel, så hvis Norge er sykt, hva er da nesten alle andre land i verden?

Men vi aksepterer premisset likevel. Hvem er vel perfekt eller syndefri? Norge er sykt og må helbredes. Behandlingen burde da bestå i å få flere mennesker i produktivt arbeid, eller hva? Kanskje se til at man f.eks. utdannet noen flere ingeniører, teknikere, økonomer, sykepleiere, lærere, politifolk etc. som ved sitt arbeid holder samfunnet oppe? Og kanskje noen færre statsvitere, sosiologer, medievitere og andre som er mer eller mindre profesjonelle tilskuere til at samfunnet holdes i gang uten deres nevneverdige assistanse?

Neida. I stedet for å ty til det som ville ha vært reell behandling, skal pasientens yteevne angivelig forbedres ved hjelp av demografisk doping.

Enter Storeng:

Frem til nå har debatten om innvandrere og norsk økonomi handlet mye om økte utgifter, lav arbeidsdeltagelse og press på velferdsstaten. Men arbeidsinnvandringen fra Øst-Europa og Baltikum snur nesten debatten på hodet.

Neste år vil strømmen øke ytterligere, skal vi tro Finansdepartementets prognoser. Sysselsettingen kan øke med hele 55 000 personer, og av dette vil nye innvandrere antagelig stå for 40 000.

Når sysselsettingen øker så kraftig, blir det også et løft i bruttonasjonalproduktet – og statens skatteinntekter.

Med Brochmann-rapporten som bakteppe skulle man forsverge at noen ville forsøke å opprettholde myten om at innvandringen ville være til velsignelse for velferdsstaten og statens finanser. Økonomiredaktøren gjentar den gamle feilen med å se bort fra at også arbeidsinnvandrerne — de andre snakker han ikke om — en dag får barn som trenger skoleplass eller blir gamle, syke eller uføretrygdede. Mange vil riktignok returnere til hjemlandet før eller senere (hvem flytter inn i de tomme boligene?), men disse blir neppe fratatt sine opparbeidede pensjonsrettigheter.

Dataene man allerede sitter på viser at innvandrerne i så måte representerer en større byrde i det lange løp enn den opprinnelige befolkningen. Da er det en mager trøst at innvandrernes økonomiske aktivitet har resultert i noe høyere BNP. Hvordan kunne den unngå å gjøre det? Og hvilken fordel har den opprinnelige befolkningen i at nykommerne får fart på BNP ved å bygge boliger og infrastruktur til seg selv?

Når økonomiens anabole steroider ikke virker lenger, sitter pasienten altså igjen med ettervirkningene av disse, uten at de opprinnelige strukturelle problemene blir løst i mellomtiden, men snarere forsterkes. Og det som var en nasjonal eldre- og trygdebølge blir med tiden en multinasjonal sådan, med Norges territorium som arena.

Storeng avrunder sin kommentar med sin løsning på dette problemet også: Enda mer doping. Det er ikke til å tro.