Sakset/Fra hofta

Statistisk Sentralbyrå (SSB) offentliggjorde onsdag en rapport om de makroøkonomiske konsekvensene av forskjellige scenarier for innvandringen til Norge, som virkningene på offentlige finanser. Rapporten dokumenterer beregninger utført etter oppdrag fra Brochmann-utvalget, som for omtrent ett år siden leverte sin utredning om velferd og migrasjon i Norge.

Denne siste var altså utredningen som kort fortalt konkluderte med at Norge ikke vil ha råd til å opprettholde dagens velferdsytelser under høy innvandring, med mindre innvandrernes yrkesdeltagelse øker betydelig og/eller deres forbruk av trygdeytelser går kraftig ned. Det er med andre ord noe av det viktigste bakgrunnsmaterialet for Brochmann-rapporten som er kommet på bordet over ett år etter at det forelå, og hvorfor det er blitt offentliggjort nå etter å ha ligget upublisert en lang stund, er ikke godt å si.

Kjernen i SSBs rapport er intet mindre enn en ny makroøkonomisk modell for Norge i tiden frem mot år 2100, som blant annet tar hensyn til forventet befolkningsutvikling, produktivitetsvekst og oljepris. Drøftelsen tar sitt utgangspunkt i et referansescenario for denne modellen. Dette scenariet tjener til å vise konsekvensene over tid av forskjellige avvik fra antagelsene for fremtidig innvandring og økonomisk integrasjon av innvandrere, altså en slags what if-analyse.

En slik øvelse er nyttig, for selv om referansescenariet av forskjellige årsaker ikke treffer blink, er det god grunn til å tro at man i det minste får et kvalitativt riktig bilde av virkningene av de forskjellige variasjonene. Dermed blir analysen også politisk relevant, for den gir en pekepinn om følgene av innvandringspolitiske beslutninger.

Rapportens sentrale tankeeksperiment er at Norge hvert år mottar 5000 flere innvandrere enn det som er lagt til grunn i referansescenariet. Det viser seg at konsekvensene blir vidt forskjellige avhengig av hvilken landgruppe disse kommer fra.

Det er mange forhold man kunne ha festet seg ved i den svært innholdsrike konsekvensanalysen, men en ting som er viktig for folk flest, er hvor mye penger de har å rutte med.

Om man betrakter det prosentvise avviket fra referansescenariet i disponibel realinntekt pr. innbygger, er virkningen positiv for landgruppe 1 (vestlige land) og i litt mindre grad for landgruppe 2 (østeuropeiske EU-land), mens den med tiden er sterkt negativ for landgruppe 3 (ikke-vestlige land).

Som man kan se av rapportens side 89, hvor denne figuren er hentet fra, vil en lignende tendens gjøre seg gjeldende for brutto nasjonalprodukt pr. innbygger.

Om man noen gang skulle ha vært i tvil om den brutale sannheten, viser altså SSBs modellberegninger at en større ikke-vestlig innvandring har som et av sine resultater at den gjennomsnittlige nordmann i det lange løp får betydelig dårligere råd enn han ellers ville ha fått.

Og resultatet for de offentlige finansene er ikke så mye mer oppløftende. SSB har også beregnet virkningen på budsjettoverskuddet av 5000 ekstra årlige innvandrere. Det er videre gjort en sammenligning med virkningen av 5000 ekstra årlige barnefødsler hos den opprinnelige befolkningen, angitt som gruppe 0 — måleenheten er milliarder kroner:

Denne figuren finnes på side 92. Igjen er tendensen den samme: Ikke-vestlig innvandring — landgruppe 3 — gir tap, mens de andre gir vinning. Som man ser ville ekstra barnefødsler hos innfødte også gi store underskudd i begynnelsen, men i det lange løp gi store overskudd.

Ikke-vestlig innvandring er altså et kraftig underskuddsforetagende. Det ville lønne seg å stramme den inn. Hvor lenge kan man fortsette å feie disse kjensgjerningene under teppet?

Utviklingstrekk som disse burde fremfor alt ha satt fremskrivningen av Oslos innvandrerbefolkning i et noe annet perspektiv enn det som kommer fra politisk hold. I hovedstaden forventes innvandrerbefolkningen å utgjøre omlag 50% rundt år 2040. Og av disse forventes tre fjerdedeler å ha bakgrunn fra ikke-vestlige land.

Resultatet kan i lys av det ovenstående vanskelig bli annet enn et finansielt kjempeproblem dertilbys. Hvordan skal man komme utenom å sette opp skattene eller redusere det offentlige tjenestetilbudet? Dette vil neppe bli noe stort problem for den rikeste halvparten av befolkningen, som vil kunne betale mer både til private tjenester og over skatteseddelen, men det vil merkes godt hos de mindre velstående.

Enden på visa er altså ikke bare at den ikke-vestlige innvandringen gjør både staten og den jevne nordmann fattigere, det blir også et større klasseskille i landet. Det burde virkelig være et tankekors.