Sakset/Fra hofta

Etter at Statistisk Sentralbyrå (SSB) offentliggjorde rapporten hvor de har forsøkt å beregne de økonomiske konsekvensene av økt innvandring, er det tydelig at de røde varsellampene har blinket kraftig rundt omkring.

Det var kanskje ikke annet å vente, men akkurat hvordan angrepet på SSBs beregninger skulle arte seg i praksis, var kanskje ikke helt opplagt på forhånd. Nå som det er gått noen dager, kan vi konstatere at det finnes flere forskjellige schools of thought blant statistikkbyråets kritikere — ikke helt uten underholdningsverdi.

Rapportens sentrale funn var altså at ekstra vestlig innvandring — i hovedsak arbeidsinnvandring — er lønnsomt, mens ekstra ikke-vestlig innvandring — i hovedsak asyl- og familieinnvandring — er alt annet enn lønnsomt. Disse virkningene gjelder både statens og borgernes finanser, og konklusjonen er trolig i godt samsvar med den de fleste mennesker forlengst har trukket i sitt stille sinn.

Overraskende er det derfor ikke at de som ikke vil se det åpenbare, har hengt seg opp i noe helt annet.

Rapporten slår f.eks. fast at den gjennomsnittlige nordmann henter litt mer ut av staten enn han bidrar til den, hvilket skyldes at staten bruker noe av oljeformuen til å finansiere offentlige tjenester — en formue som formodentlig skyldes at gjennomsnittsnordmannen en gang må ha bidratt betydelig mer til staten enn han tok ut, kanskje snarere med tanke på etterkommerne enn på mennesker annetstedsfra på planeten.

Men blås nå i noe så umoderne som lojalitet mellom generasjoner: Et av rapportens innvandringsliberale halmstrå er at også de lønnsomme vestlige innvandrerne i sin økonomiske adferd av SSB forventes å konvergere mot nordmannens: Også de vil en dag ta ut litt mer enn de betaler inn. Man lar dette overskygge det langt mer påtrengende faktum at ikke-vestlige er en stor netto utgiftspost fra dag én.

Det virkelige kunstgrepet, som gjøres f.eks. av Kristin Clemet, består i å identifisere velferdsstaten som ansvarlig for gjennomsnittsnordmannens økonomiske adferd, og utpeke denne som selve Fanden. Uten den generøse velferden ville vi ikke ha tapt penger hverken på nordmenn, ikke-vestlige innvandrere eller (etterhvert) vestlige innvandrere.

Det er litt som å si at det er pappas karaktersvakhet som er problemet hva enten han spanderer en halvliter på sin biologiske sønn, erstatter skadene på huset den ene adoptivsønnen raserte under en fest, eller er rede til å spandere en halvliter på den andre adoptivsønnen om tredve år. Rimelige personer kan bare riste på hodet av denslags mangel på sans for proporsjoner, men da vet vi i det minste hva som kan ventes fra Civita-leiren fremover.

Det andre grepet, noe mindre kunstferdig tatt f.eks. av Rebekka Borsch, er å anklage SSB for å si at selve livet er et underskuddsforetagende, hvilket praktisk talt må være ensbetydende med å oppfordre til å avslutte det så raskt som mulig — uaktet at SSB selv advarer mot å lese rapporten på den måten.

Et tredje grep, tatt av Eskil Pedersen, er å sidestille kostnadene ved ekstra innvandring, altså ved å åpne døren for personer utenfra, med eventuelle ekstrakostnader forbundet med nærvær av bestemte grupper på det nasjonale territorium, altså personer som allerede har tilhørighet til landet. Interessant nok er gruppen han fremhever i så måte de heterofile. Logikken er uansett denne: Om du allerede har ulønnsomme medlemmer av familien eller arbeidsstokken, har du værsågod å ta inn endel enda mer ulønnsomme sådanne.

Winston Churchill sa en gang at det er lite som er bedre enn å bli beskutt uten å bli truffet. Forfatterne av SSBs rapport kan trygt konstatere at den står meget støtt.