Hvor vanskelig kan det egentlig være å skjønne at det ikke er lønnsomt for fellesskapet med stor innvandring av personer som i det lange løp betaler inn mindre og tar ut mer fra statskassen enn majoriteten, slik observasjoner viser at de gjør?

Man skal gjøre ualminnelig store anstrengelser for å komme til noe annet, hvilket enten innbefatter ønsketenkning eller kompliserte tankemodeller med forutsetninger som er tilpasset den på forhånd ønskede konklusjon – om ikke begge deler.

De innsigelser som er gjort mot den formidable artikkelserien som startet i Finansavisen i april, faller hovedsakelig inn i denne kategorien. Holder de ved nærmere granskning? Nei, det gjør de ikke. De kan ikke holde. Men det kan være forbausende omstendelig å gå kompliserte resonnementer etter i sømmene og finne svakheten i dem. Det er kanskje meningen.

Professor Kjetil Storesletten gikk for halvannen uke siden ut med høy sigarføring og erklærte at Finansavisens beregninger var «tvilsomme», hvilket i parentes bemerket ikke er til å unngå så lenge det er fremtiden man snakker om, men anyway: Storesletten gjorde noen andre beregninger som etter hans oppfatning var «rimeligere» enn Finansavisens, hvilket resulterte i andre estimater: Ikke-vestlige innvandrere gir i gjennomsnitt en netto kostnad på ca. to istedenfor ca. fire millioner kroner i tiden frem mot år 2100, mens østeuropeiske innvandrere i samme tidsrom jevnt over representerer et nettobidrag på seks hundre tusen kroner snarere enn et tap på åtte hundre tusen.

Innvandringen er altså etter professorens oppfatning mer lønnsom, eller mindre ulønnsom, enn etter Finansavisens – i sum lønnsom. Trøst, oppmuntring og hyggelig konklusjon på én gang.

Siden det er fremtiden det er tale om, har begge parter uunngåelig lagt endel usikre forutsetninger inn i sine beregninger. At to rimelige personer kan legge litt forskjellige oppfatninger til grunn, er ikke så oppsiktsvekkende, og det var kanskje grunnen til at Storesletten igår modererte sine uttalelser en smule, men han fastholder at hans egne beregninger er bedre. Og det var uansett ikke avisens feil, men SSBs.

Storeslettens skiller seg fra Finansavisens på to avgjørende punkter. Beregningene SSB som avisen legger til grunn, tar angivelig ikke hensyn til skatteøkninger som er uunngåelige, og den benyttede diskonteringsrenten er for lav: den skal være på tre prosent, og ikke på to.

Hva de antatt uunngåelige skatteøkningene angår, forutsetter de at det vil finnes et inntektsgrunnlag som det går an å trekke skatt fra. Problemet med denne typen resonnementer, er at de legger til grunn optimistiske antagelser som det er lite grunnlag for i det observasjonsmaterialet vi faktisk sitter på. Man må rett og slett la være å observere virkeligheten for å gjøre dem, og snarere skrive sosialøkonomisk skjønnlitteratur.

For hvilke garantier finnes for at personene det gjelder vil ha en yrkesdeltagelse og et lønnsnivå som gjør det mulig? Storesletten mener allerede å vite at andre generasjon blir mye mer lønnsom. Mon tro om det ikke blir noen helt andre som må stå for de skatteøkningene? I så fall er det ikke innvandringen i seg selv om er lønnsom, for staten vel å merke, men den hardere skattleggingen av den opprinnelige befolkningen (som får færre tjenester i retur). Lureri er vel bare fornavnet her.

Når det gjelder diskonteringsrenten serverer Storesletten en miks av teknisk finesse og vilkårlighet for å sette den høyere enn SSB. Et utvalg har anbefalt at staten skal operere med antagelser om tre-fire prosents rente for å vurdere lønnsomheten ved investeringer. Det er formodentlig en sikkerhetsmargin i slike vurderinger, så hvordan kan den anbefalingen brukes til å argumentere for tre snarere enn to?

Mer raffinert er innvendingen om at en rente som er lavere enn veksten i BNP gir staten en slags arbitrasjemulighet: Hvis det var mulig, kunne staten betale renter med å ta opp lån og se gjelden minke som andel av BNP. I tankeverdenen skal dette være umulig.

Problemet er – igjen – at dette er noe som forekommer i den virkelige verden, til tross for at Storesletten mener det ikke er rasjonelt. Keynes sa en gang at «markets can remain irrational a lot longer than you and I can remain solvent» – en sannhet som mange investorer siden har oppdaget på den harde måten (eksempelet Long Term Capital Management, hvor det arbeidet en rekke meritterte akademikere, er beskrevet i Roger Lowensteins bok When Genius Failed fra år 2000, og anbefales som strandlektyre). Virkeligheten svarer simpelthen ikke til de perfekte tankemodellene. Ragnar Frisch går tydeligvis igjen på Økonomisk institutt mye lenger enn den tiden det tar å få to-tre generasjoner med økonomer etter ham til å begynne å se grundigere på dataene.

Det som kanskje bør bekymre oss mer, er at de som bestemmer verdens gang også ser ut til å forbli irrasjonelle mye lenger enn den tiden det tar å omgjøre et land til det ugjenkjennelige – også takket være en hær av personer som har for vane å komplisere det ukompliserte.