Sakset/Fra hofta

Hvor mange mennesker som kommer til å bo i Norge i fremtiden, avhenger mest av hvor stor nettoinnvandringen til landet vil bli. Siden det ikke er noen gitt å se inn i fremtiden, er ethvert anslag over fremtidig innvandring heftet med usikkerhet, og den ene gjetning er ikke nødvendigvis mer treffsikker enn den annen, særlig når det gjelder langsiktige prediksjoner.

Når Statistisk Sentralbyrå (SSB) forsøker å se inn i fremtiden, er de da også selv de første til å påpeke at det er tale om svært usikre anslag, og at disse har vært for lave tidligere. Men hva er det som ligger til grunn for SSBs fremskrivninger over innvandringen? Hvordan fremkommer kurvene i de tre scenariene for fremtidig nettoinnvandring, som alle viser en kraftig nedgang fra 2014?

Statistisk baserte prediksjoner bruker historiske data i kombinasjon med matematiske modeller, som fagfolk innenfor den enkelte disiplin måtte finne egnede. Det har naturligvis også SSB gjort. Men hva slags modell er benyttet, og hvordan ser resultatene ut mer i detalj?

For å finne ut dette kan man lese artikkelen Forecasting migration flows to and from Norway using an econometric model av Helge Brunborg og Ådne Cappelen, som ble offentliggjort ved en statistikk-konferanse arrangert av FN og Eurostat i Lisboa i april 2010. Det er modellen fremsatt i denne artikkelen, om enn i omarbeidet form, som ligger til grunn for SSBs estimater av fremtidig innvandring.

Selve tittelen besvarer ett spørsmål: Innvandringens omfang er anslått på grunnlag av en økonometrisk modell. Økonometri er kort fortalt en skole innenfor sosialøkonomien, med lang tradisjon i Norge, som gjør utstrakt bruk av matematiske og statistiske beregninger. Det forutsettes altså at kunnskaper om samfunnsøkonomiske forhold er tilstrekkelig til å forklare omfanget av innvandringen, og at dette omfanget kan beregnes ved hjelp av en eller annen matematisk modell som bygger på innsamlede statistiske data.

Artikkelforfatterne er selv de første til å erkjenne at det ikke finnes noen veletablert kvantitativ teori for innvandringen, og at et hvilket som helst forsøk på å lage en modell kan strande som følge av endrede omstendigheter. De opplyser også om at deres tilnærmingsmåte ikke er vanlig i andre land.

Forfatterne legger uansett til grunn en rent økonomisk modell som noe enkelt fortalt går ut på at sannsynligheten for at en person innvandrer fra ett land til et annet, øker dersom forskjellen i lønnsnivå øker. De forutsetter deretter at forskjellene i lønnsnivå mellom Norge og de andre vestlige landene vil gå kraftig ned som følge av nedgang i Norges oljeproduksjon. Utviklingen i den vestlige komponenten i nettoinnvandringen blir i samsvar med modellen under disse betingelser som følger:

Hva angår den ikke-vestlige nettoinnvandringen forventer ikke SSB-forskerne en like sterk nedgang, og i høyalternativet ser man sågar en viss oppgang. Den ikke-vestlige innvandringen forventes altså å bli vesentlig høyere enn den vestlige i alle tre scenarier, hvilket muligens ikke kommer godt nok frem når man gjerne beroliger med at den vestlige i øyeblikket er størst:

Det er nokså klart at SSBs modell inviterer til kritikk, noe Brunborg og Cappelen trolig ville ønske velkommen. En umiddelbar innskytelse er at den er veldig enkel, dvs. den bygger på en logaritmisk lovmessighet som vanskelig kan være allmenngyldig (artikkelen mangler forresten litteraturhenvisning på dette punktet). Denne virker dessuten mest relevant for arbeidsinnvandring, og i mindre grad for familieinnvandring, dvs. den tar ikke i tilstrekkelig grad hensyn til kulturelle faktorer, selv om slike dels er bakt inn i de økonomiske forutsetningene (som at mobilitetskostnadene går ned når man har et nettverk av egne landsmenn i destinasjonslandet).

Politiske omstendigheter ignoreres også, hvilket en statistiker ikke kan gjøre så mye med, for han har ingen redskaper i sin faglige verktøykasse som hjelper ham å regne ut f.eks. hvor det blir kriger i fremtiden. Ei heller kan økonomisk teori si alt om hva slags asylpolitikk et land fører.

En annen mulig innvending er at det kanskje ikke er så lett å skaffe gode data, som slike beregninger jo avhenger av, fra land som ikke driver den samme grundige innhentingen av statistikk som vi gjør i Vesten.

Gitt at SSBs forskere når de publiserer vitenskapelig tar forbehold om at deres prediksjoner er høyst usikre, er det uansett ikke all verdens grunn til å dømme dem nord og ned hvis de slår feil. Det er snarere grunn til å stille seg kritisk til det skinn av faglig autoritet som ledsager analysene når disse brukes i offentlig debatt. Og derfor er det fremfor alt grunn til å spørre seg i hvilken grad man skal feste lit til dem i utarbeidelsen av langsiktig politikk.

Det virker nokså opplagt at spørsmålet også burde drøftes fra andre synsvinkler, og at SSBs analyser burde veies opp mot annen informasjon, en øvelse som til syvende og sist avhenger av den individuelle dømmekraft, og derfor er en politisk oppgave, snarere enn en teknokratisk sådan.