Som vi har har sett, legger SSB i øyeblikket en sannsynlighetsteoretisk, økonomisk modell til grunn for sine estimater av fremtidig nettoinnvandring til Norge. Når en tar i betraktning at innvandringen er mye vanskeligere å forutse enn de andre demografisk relevante faktorene, dvs. fruktbarhet og dødelighet, og at modellen til prediksjon av innvandringen er lite benyttet internasjonalt, er det naturlig å spørre seg hvilken treffsikkerhet den har hatt tidligere.

Når man ser etter, vil man imidlertid oppdage at modellen som for tiden benyttes, ikke har vært i bruk særlig lenge. Den som vender blikket tilbake til 2005, vil oppdage at fremskrivningen som SSB den gangen laget for innvandringen, snarere benyttet seg av metodikken «tenk på et tall».

Forsøket man i 2005 gjorde på å se inn i fremtiden, la til grunn at middelsalternativet simpelthen var omtrent det samme som estimatet for den totale nettoinnvandringen samme år, mens lav- og høyalternativet etter fem år var på et konstant nivå som var henholdsvis noe under og noe over middelsnivået, med en linearær interpolasjon i mellomtiden.

Den aktuelle fremskrivningen ble laget i fjerde kvartal i 2005, dvs. at innvandringen i årets tre første kvartaler var kjent. Som estimat for fjerde kvartal benyttet man ganske enkelt dataene for de tre foregående. Økningen i innvandringen som fant sted i samme tidsrom gjorde altså at estimatet for inneværende års nettoinnvandring ble langt lavere enn den faktiske. Og ikke på noe tidspunkt i tiden 2005-2010 var den observerte nettoinnvandringen mellom SSBs høyeste og laveste alternativ. Hvor pålitelig estimatet var for 2060, kan enhver gjøre seg tanker om.

At en slik rent skjønnsmessig tilnærmingsmåte trengte erstatning, er således ikke vanskelig å forstå. Akkurat når SSB gikk over til den økonometriske modellen, vites ikke. Men det kan se ut som om den ble lagt til grunn i alle fall for nettoinnvandringen fra vestlige land i fremskriviningene fra 2008 og 2009.

Treffsikkerheten ble endel forbedret i forhold til 2005-fremskrivningen, i den forstand at den reelle nettoinnvandringen i 2010 omtrent svarte til høyalternativet fra 2009.

Det markante fallet i nettoinnvandringen som man tidligere trodde ville finne sted i 2009, er i den siste fremskrivningen fra i år forventet å finne sted i 2014. Gitt at samme modell er benyttet — dog med skjønnsmessige justeringer som SSB ikke redegjør for i detalj — ved begge anledninger, må man trekke den konklusjon at de resulterende fremskrivningene avhenger sterkt av de aller nyeste dataene, hvilket betyr at modellen ikke viser nevneverdig robusthet over tid. Den har altså ingen sterk prediktiv kraft, hvilket tilsier at også den nyeste modellens egnethet til langsiktige spådommer, er høyst tvilsom.

Det er i det hele tatt noe litt rørende ved troen på at man kan forutse menneskelig migrasjonstilbøyelighet ved hjelp av et par-tre matematiske formler. Den fremragende finansanalytikeren Paul Wilmott hadde i mange år advart mot en blind tro på elegante teoremers generelle gyldighet i finansmarkeder, og i kjølvannet av krisen som satte inn i 2008, offentliggjorde han et slags manifest for finansteoriens vei videre. Et av hans poenger i den sammenheng var at det menneskelige element er så dominerende i markedene at det er selvbedrag å tro at de kan forstås ved hjelp av enkle lovmessigheter:

Financial theory has tried hard to emulate the style and elegance of physics in order to discover its own laws. But markets are made of people, who are influenced by events, by their ephemeral feelings about events and by their expectations of other people’s feelings. The truth is that there are no fundamental laws in finance. And even if there were, there is no way to run repeatable experiments to verify them.

Den kvantitative innvandringsteorien, som ikke er noen moden vitenskap, vil trolig komme til den samme erkjennelsen.