Demografi

Det er for tiden polemikk mellom Statistisk sentralbyrå (SSB) og Human Rights Service (HRS) om befolkningsfremskrivninger. SSB sier at deres mellomalternativ for innvandringen har vært det mest treffsikre de siste årene, hvilket forsåvidt er sant så lenge man begrenser seg til de aller siste årene, hvor prognosene er blitt oppjustert – etter tidligere å ha underestimert innvandringen kraftig.

Men hvor sannsynlig er det at denne noe bedre treffsikkerheten vedvarer?

I et notat publisert sammen med siste befolkningsprognose for to uker siden, gjør statistikkmyndigheten rede for sine alternative scenarier for innvandringen. Og det må i rettferdighetens navn sies at høyalternativet for den såkalte landgruppe 3, bestående av ikke-vestlige land, denne gangen faktisk er ganske høyt:

ssb-innvandringsprognose-landgruppe-3
Noe av det første som slår en med denne figuren, er det enorme avviket mellom høy- og mellomalternativet. Det første stiger voldsomt, det andre går litt ned – til et nivå som uansett er historisk sett kjempehøyt.

To fagpersoner hos SSB skriver i Dagbladet om forutsetningen for høyalternativet:

Et økonomisk scenario der Norge fortsetter å være akkurat så mye rikere enn resten av verden som vi er i dag helt fram til 2100 (til tross for at petroleumsinntektene avtar) og der fattige land ikke tar innpå rike land økonomisk.

At ting fortsetter som nå anses altså som et ekstremt alternativ.

Petroleumsinntektene faller – ja, det gjør de sannsynligvis, skjønt fremtidige funn neppe kan utelukkes – men kan ikke andre land også miste noen av sine inntekter, eller Norge få nye og store sådanne? Er det så borti natta å anta at inntektsgapet forblir omtrent det samme?

Det mener tilsynelatende SSB:

I mellomalternativet, som vi mener er langt mer realistisk, legger vi til grunn at inntektsnivået i Norge etter hvert vil nærme seg inntektsnivået i andre rike land, og at fattige land fortsatt vil ha en høyere økonomisk vekst enn de rike. Da blir innvandringen lavere.

Det siste er en høyst diskutabel påstand. Og går man SSBs eget notat nærmere etter i sømmene, vil man oppdage at deres modell er en tanke mer komplisert enn det litt uheldig gis inntrykk av i avisen. SSB bruker en økonometrisk modell for de tre landgruppene (Vesten, Øst-Europa og ikke-Vesten), hvor følgende tas i betraktning:

  • Relativ inntekt i Norge sammenlignet med inntekten i andre deler av verden (målt i kjøpekraftsjustert inntekt per innbygger)
  • Arbeidsledighet i Norge og i andre deler av verden
  • Brohodeeffekten, målt som antall innvandrere fra samme landgruppe som allerede bor i Norge
  • Folketallet i hver av de tre landgruppene

Diaspora-effekter er fortjenstfullt tatt høyde for (dog bare for første generasjon). La oss se litt nærmere på hvilken utvikling som forventes for de relative inntektsforskjellene:

ssb-relativ-inntektsprognose
Mens inntekten i øyeblikket er litt under 8 ganger høyere i Norge enn hos landgruppe 3, forventer SSB at den faktoren blir redusert til under 4 i løpet av århundret.

Er ikke det en smule optimistisk?

Om vi antar at det er realistisk, gjenstår likevel et annet, høyst vesentlig spørsmål: Hvorfor ser SSB bare på de relative inntektsforskjellene, og ikke på de absolutte, faktiske forskjellene?

Vel, så la oss gjøre det.

Figuren over viser sånn omtrent på øyemål at inntekten er 7,8 ganger høyere i Norge enn i de ikke-vestlige landene. Om gjennomsnittsnordmannen i et eller annet tidsrom tjener 100 pengeenheter, betyr det at den gjennomsnittlige ikke-vestlige tjener ca. 13.

For utviklingen i landgruppe 3 antas følgende:

OECD gir anslag fram til 2060 for land utenfor OECD som i hovedsak dekker landene i gruppe 3. Der anslås inntektsveksten til 5,2 prosent per innbygger i snitt fram til 2030 og 2,7 prosent årlig for perioden fram til 2060.

Hvis vi starter på 13 i 2014, vokser med 5,2 prosent i året helt til 2030 og deretter med 2,7 prosent, ender vi opp med ca. 64 i 2060.

På det tidspunktet er den relative inntektsforskjellen på øyemål sunket til ca. 4. Den norske gjennomsnittsinntekten er altså økt til over 200. Det betyr at den absolutte forskjellen blir mye større enn 100, etter først å ha vært endel lavere enn 100.

Selv om man for Norges vedkommende bare skulle få én prosents årlig inntektsøkning, ville gjennomsnittsnordmannen tjene 158 i 2060, slik at gapet uansett øker fra 100 – 13 = 87 til 158 – 64 = 94.

Det spiller liten rolle hvilken av disse overslagsberegningene som er nærmest sannheten. Dynamikken er uansett at den absolutte inntektsforskjellen mellom Norge og ikke-Vesten vil øke så lenge norsk økonomi bare såvidt vokser (noe enhver kan bekrefte ved selv å eksperimentere med et regneark). Selv om den relative veksten i landgruppe 3 blir forholdsvis stor, er det nok med en liten vekst i Norge for å få større absolutt økning, simpelthen fordi man starter på et mye høyere inntektsnivå.

Hvis det legges til grunn at det er absolutte inntektsforskjeller som er med på å bestemme innvandringstrykket, snarere enn relative forskjeller, vil innvandringen øke istedenfor å avta, selv om de økonomiske prognosene i mellomalternativet skulle holde.

En bitte liten forskjell i antagelsene resulterer med andre ord i en kjempestor forskjell i resultatet: høy innvandring eller vanvittig høy innvandring, med sine respektive konsekvenser. Djevelen er i sannhet i detaljene.

Hva er SSBs grunnlag for å anta at det er relative inntektsforskjeller som er avgjørende? Hvis det er noe mer robust enn en trosartikkel, bør de dokumentere det. I motsatt fall må vi forholde oss til at den mest autoritative informasjonen om et så fundamentalt anliggende som Norges befolkningsutvikling – utarbeidet av et bitte lite antall personer som ikke er internasjonale størrelser på alle relevante felt – er skandaløst luftig underbygget.