Kommentar

Det som fremfor alt driver den pågående demografiske revolusjonen i Norge, er økningen i den ikke-vestlige innvandrer­befolkningen. Ved inngangen til 2017 består den av 432.311 personer, hvilket tilsvarer 8,2 % av hele Norges befolkning. I byene, særlig i visse bydeler, er prosent­andelen selvsagt mye høyere.

Det som slår en med denne utviklingen, er fremfor alt hvor raskt den går.

Tabell 05183 i statistikkbanken til Statistisk sentralbyrå (SSB) inneholder årlige tall over innvandrere og barn av innvandrer­foreldre. Hvis en ser disse to generasjonene under ett og betrakter historikken over innvandrere og norskfødte med innvandrer­foreldre fra Asia, Afrika, Sør- og Mellom-Amerika og Tyrkia, fremtrer dette bildet for årene 1997–2017:

Kurven som illustrerer utviklingen, stiger raskere med tiden. Dette er typisk for eksponentiell vekst med jevn prosent­messig økning. Virkeligheten er ikke svært forskjellig fra denne modellen. Basert på SSBs egne tall har vi beregnet den årlige prosent­messige veksten for disse årene i dette regnearket. Det viser seg at utviklingen de siste fjorten årene er svært jevn:

Etter sporadisk å ha vært endel høyere årene i forveien, var den årlige veksten i hele denne perioden mellom 5,3 % og 7,4 %. Den gjennom­snittlige veksten for alle årene var 6,4 %. Når dette kvalitative bildet vedvarer i mange år, avspeiler det nokså sikkert noe iboende med befolknings­­utviklingen både ute og hjemme. Vi har med andre ord noe i nærheten av en empirisk lovmessighet.

Det er naturlig å spørre seg hva fremtiden vil bringe. Er det noen grunn til å forvente en plutselig forandring i denne lovmessig­heten?

Vi har ikke sett på resultatene av befolknings­fremskrivningene fra SSB på en stund. Disse har vært gjenstand for skarp kritikk fra flere hold, fordi tiden har vist at de systematisk har undervurdert den fremtidige befolknings­veksten. Men de sies å ha vært mer treffsikre de siste årene.

La oss se nærmere på statistikk­myndighetens prognoser. I statistikk­bankens tabell 11167 finnes 15 forskjellige scenarier for den fremtidige folkemengden etter innvandrings­kategori. Den som vil undersøke den forventede utviklingen i den ikke-vestlige innvandrer­­befolkningen, vil da oppdage at det ikke er et perfekt samsvar med landgruppen i historikken, fordi prognosen også omfatter Øst-Europa utenfor EU. Men det forandrer ikke stort på total­summen, så det er forsvarlig å bruke de to størrelsene om hverandre.

SSBs hovedalternativ for resten av århundret ser slik ut:

I det lange løp forventes altså en avtagende vekst­hastighet, og ikke stigende som i øyeblikket. Utviklingen i det lange løp flater ut idet den ikke-vestlige innvandrer­­befolkningen nærmer seg to og en halv million. Men den som ser godt etter nederst i venstre hjørne, vil også legge merke til at kurven har en liten knekk. SSB forventer altså en markant kvalitativ endring i dynamikken bare noen få år frem i tid.

Vi har sett nærmere på dette, og beregnet den forventede prosentvise veksten pr. år i dette regnearket. Enhver kan altså etterprøve beregningene, som viser disse resultatene:

I dette høyst besynderlige bildet har vi en forventet prosentvis vekst for de to neste årene som ikke er svært forskjellig fra den historiske. Deretter raser den ned til under fire prosent på bare tre år, for siden å avta eksponentielt mot et nivå ikke langt over null!

2018 2019 2020 2021 2022 2023 2024 2025
6,83% 6,23% 4,97% 4,20% 3,80% 3,65% 3,61% 3,57%

 

Vi observerer med andre ord en empirisk plausibel prognose som plutselig erstattes av en modell. Denne er det neppe er mange som er villige til å sette pengene sine på – til tross for at man kan tjene skatte­betalernes penger på å utarbeide den.

Det er altså ikke til å undres over at SSB er blitt mer treffsikre i det korte løp. Og ved å bruke det samme trickset hvert år, vil hver ny prognose ha den samme egenskapen. Men det fortoner seg som svært lite sannsynlig at noen av fremskrivningene vil være treffsikre i det lange løp. For hvor er egentlig realismen i dette?

Ved å skjøte sammen vekst­historikken og vekst­prognosen og se dem i sammenheng, noe vi har gjort i dette regnearket, fremtrer absurditeten nokså klart:

Misforholdet mellom empiri og prognose er så skrikende at man har vondt for å tro at personer som observerer virkeligheten, tar fremskrivningen på alvor. Den fortoner seg nærmest som statistisk fantasi­litteratur – statistics fiction. Det er vanskelig ikke å tenke at vi har å gjøre med et tilfelle av vitenskapelig forsømmelse.

SSB lurer deg altså fortsatt. Etter all kritikken som er kommet, ville man kanskje ikke ha forventet at det skjedde like skamløst som før.

Den som måtte ha sett Debatten på NRK den 16. februar 2017, kunne etter å ha lyttet til SSBs forsknings­leder Erling Holmøy ha kommet i skade for å tro at innvandrings­prognosene omtrent følger automatisk av FNs tall for befolknings­utviklingen. Da det ble snakk om hvorvidt høy-alternativet for innvandring var mer realistisk enn hoved­alternativet, sa Holmøy at «der kan vi skylde på at FN synes den er mindre realistisk».

Det kan man nok, men høy-alternativet er altså ikke kun et resultat av FN-prognoser.

Om grunnlaget for befolknings­prognosene skriver SSB selv i Økonomiske analyser 3/2016: Befolknings­framskrivinger 2016-2100: Inn- og utvandring. I delen som vedrører de ikke-vestlige landene, leser en følgende på side 51:

I den økonometriske modellen bestemmes innvandringen fra landgruppe 3 av befolknings­utviklingen i denne landgruppen, arbeids­ledighets­raten i Norge, det relative forholdet mellom BNP per innbygger i Norge og BNP per innbygger (etter kjøpekraftsjustering) i landgruppe 3, antall innvandrere fra landgruppe 3 som allerede bor i Norge og ulike dummy­variabler som fanger opp særlig høy innvandring noen år, samt av egendynamikk, det vil si innvandringen fra landgruppe 3 året før.

Så selv om FNs tall ligger til grunn for befolknings­fremskrivningene i opphavs­landene, er det SSBs økonometriske modell som estimerer innvandringen. Den modellen insisterer fortsatt på at det er de relative, og ikke de absolutte, inntekts­forskjellene som driver den økonomiske migrasjonen, en forutsetning som ikke er blitt godtgjort og ikke fremstår som plausibel. Og fremdeles tror man på et økonomisk mirakel i de ikke-vestlige landene som skal dempe lysten på å migrere.

Er det noen i den modell­byggings­bransjen som overhodet følger med på hva som skjer utenfor deres egen lille verden?

Problemet med disse virkelighets­fjerne modellene er at de setter premissene for det som regnes for å være akseptable hypoteser i den offentlige debatten. Når Frp-representanter advarer mot at befolkningen skiftes ut, henviser deres opponenter til den ovennevnte SSB-prognosen som om den var et produkt av en suveren, vitenskapelig basert evne til å se inn i fremtiden – og ikke det jukset den fremstår som.

Finansministeren burde utnevne en uavhengig kommisjon til å granske arbeidet SSB har gjort med befolknings­prognosene de siste tiårene.