Kommentar

Da Velferds- og migrasjonsutvalget ledet av professor Grete Brochmann for noe over halvannet år siden la frem sin utredning av de nasjonaløkonomiske konsekvensene av innvandringen, var et av dens sentrale funn at innvandrere jevnt over har betydelig lavere yrkesdeltagelse enn resten av befolkningen gjennom hele livsløpet — hvilket gikk klart frem av denne illustrasjonen på utredningens side 187 av prosentandelen yrkesaktive som funksjon av alderstrinn:

brochmann-yrkesdeltagelse

At det finnes betydelige forskjeller i yrkesdeltagelse også mellom grupper av innvandrere, ble illustrert ytterligere for sju-åtte måneder siden, da Statistisk Sentralbyrå (SSB) offentliggjorde Erling Holmøy og Birger Strøms tallmateriale til Brochmann-rapporten, med følgende projeksjoner noen år frem i tid for gjennomsnittlig yrkesinntekt etter utenlandsk opphav (rapportens side 50):

yrkesdeltagelse-innvandrere-norge

Holmøy og Strøm gjorde litt forskjellige antagelser hva angikk det mildest talt interessante spørsmålet om hva slags økonomisk adferd som kan forventes av etterkommere etter innvandrere. I noen beregninger forutsatte de at 2. generasjonsinnvandrere ville bli perfekt integrert med den opprinnelige befolkningen hva angår blant annet sysselsettingsgrad, i andre at foreldrenes adferd ville bli normgivende for barna — naturligvis med svært forskjellige makroøkonomiske konsekvenser som resultat.

Dette var akkurat nok til at de nedslående tallene for 1. generasjonsinnvandrere kunne gis et politisk sukkerovertrekk i form av ønsketenkende antagelser om at deres barn ville ha en adferd som ligger nærmere resten av befolkningen enn dem selv. Det vil jo helst gå godt.

Finnes det datamateriale som lar oss å undersøke om disse antagelsene holder vann?

Det gjør det, i alle fall delvis. Mot slutten av 2012 offentliggjorde SSB en rapport av Bjørn Olsen med tittelen «Unge med innvandrerbakgrunn i Skandinavia — Hvor mange er i arbeid eller utdanning?». Denne er en studie av personer mellom 20 og 29 år hvor man for Norge, Sverige og Danmark sammenligner andelen aktive (arbeidende eller studerende) blant majoritetsbefolkningen uten innvandringsbakgrunn, blant innvandrere fra landgruppene 2 og 3 (Øst-Europa og ikke-vestlige), og blant barn av innvandrerforeldre med slikt opphav.

At eldre aldersgrupper ikke er med, har formodentlig sammenheng med at det ennå er for få personer som tilhører disse til at de egner seg til statistiske studier, mens landgruppe 1 (vestlige) både er av mindre omfang og såpass sammenvevd med majoriteten via ekteskap at det ikke er noen 2. generasjon av betydning å snakke om.

Det er små forskjeller i resultatene for de tre landene, så la oss kun betrakte de norske tallene, som jo interesserer oss mest uansett. Prosentandelene 20-29-åringer i Norge som enten er i utdanning eller arbeid, er som følger:

Personer uten innvandringsbakgrunn 87,5%
Personer født i Norge av innvandrerforeldre 80,8%
Innvandrere 75,7%

andel-aktive-1-og-2-generasjon-vs-andre

Man ser altså at 2. generasjon ligger nærmere 1. generasjon enn majoritetsbefolkningen. Spranget i prosentpoeng ned til foreldregenerasjonen er 5,1 sammenlignet med 6,7 opp til personene uten innvandringsbakgrunn. De pessimistiske beregningene vil med andre ord være mer treffsikre enn de optimistiske.

Da kunne man kanskje ha ventet at dette uhyre viktige hovedfunnet ble fremhevet i SSBs ledsagende artikkel til rapporten?

Neida: Det som der ble fremhevet var at utdanningsnivået var en viktigere faktor enn innvandringsbakgrunnen når det gjaldt andelen aktive, et poeng som ble gjentatt av Utrop og Integrerings- og mangfoldsdirektoratet — som om det overhodet hadde innvandringspolitisk relevans, eller som om det var overraskende at høyt utdannede personer med innvandringsbakgrunn hadde større yrkes- eller utdanningsdeltagelse enn personer tilhørende den opprinnelige befolkningen som bare har gjennomført obligatorisk skolegang. I motsatt fall ville det jo virkelig vært tale om rasisme. Kanskje man burde ha fremhevet at det er IQ-forskjeller internt i folkegrupper også?

Ved å stirre seg blind på denne opplysningen kunne man altså la være å ta innover seg at den norske velferdsmodellens manglende bærekraft er enda verre enn det som vanligvis forutsettes, og gitt at mindre virkelighetsfjerne aktører enn de to nevnte stort sett har latt Bjørn Olsens viktige rapport gå upåaktet hen, ligger det an til at man kan fortsette å sove forholdsvis godt en stund til.