Sakset/Fra hofta

Et av de viktigste integreringspolitiske målene regjeringen har satt seg, er å øke yrkesdeltagelsen blant innvandrere. Blant første generasjon er det velkjent at EØS-innvandrerne jobber omtrent like mye som nordmenn, mens gruppen med opphav fra Afrika og Asia jevnt over jobber mye mindre og har et mye større forbruk av trygdeytelser.

Dette forblir sannsynligvis et vedvarende nasjonaløkonomisk problem så lenge det hele tiden er en stor tilstrømning av nye ikke-vestlige innvandrere i første generasjon.

Hvordan er så situasjonen for andre generasjon? Når folk er oppvokst i Norge, har de i gjennomsnitt ganske sikkert høyere utdannelse enn foreldre fra Afrika eller Asia, og et av punktene som gjerne nevnes på den inkluderingspolitiske skrytelisten, er at pakistanske kvinner er bedre utdannet enn den kvinnelige delen av majoritetsbefolkningen.

Men hva med yrkesdeltagelsen hos kvinnelige etterkommere? Er den like høy som for majoritetsbefolkningen?

Dette aspektet er helt klart underkommunisert sammenlignet med tallene for utdanning, og kanskje er det fordi resultatene ikke er like pene. Men det er gjort seriøse studier av disse tingene som muligens fortjener noe større oppmerksomhet.

En av disse studiene er utført av Idunn Brekke og Jon Rogstad ved Institutt for samfunnsforskning i Oslo, og er publisert i tidsskriftet Søkelys på arbeidslivet (volum 28, nummer 1-2, 2011). En overordnet observajon er at 86 prosent av kvinner tilhørende majoritetsbefolkningen mellom 30 og 34 år er yrkesaktive, mens tallet for kvinnelige etterkommere etter innvandrere er 67 prosent.

Vel så interessante er forskjellene i etterkommerkvinners yrkesdeltagelse etter landbakgrunn. For å få sammenlignbare tall har de to forskerne beregnet sannsynligheten for at kvinner mellom 25 og 34 år med kort høyere utdanning er i jobb. Resultatene viser store variasjoner mellom opphavslandene:

Nå er det vanskelig å si noe sikkert om hvorfor tallene er som de er. Men konsekvensen i det lange løp blir uansett at det via trygd og beskatning går en pengestrøm fra en avtagende majoritet til voksende minoriteter. Litt brutalt sagt vil landets opprinnelige befolkning med sine relativt få barn, subsidiere andre etniske grupper med noen flere barn. Det er langt fra gitt at det vil finnes politisk vilje til noe slikt i det uendelige.