Kommentar

AUFs leder Eskil Pedersen kritiserer Statistisk Sentralbyrå (SSB) for å regne barn født av innvandrerforeldre i Norge som tilhørende innvandrerbefolkningen, siden mange av disse i praksis lever som nordmenn flest og burde slippe merkelappen “innvandrer”. En forskningsdirektør i SSB repliserer at institusjonen har mange behov å ta hensyn til, og at det er viktig å synliggjøre årsakene til befolkningsveksten.

Pedersen frykter muligens at tallene vil bli brukt, av personer hvis beveggrunner han på mer eller mindre solid grunnlag antar ikke er aktverdige, til å argumentere mot dagens innvandringspolitikk — en politikk som innebærer samfunnsendringer uten historisk sidestykke og et antall asylanter som er flere ganger større pr. innbygger enn for de store europeiske landene.

SSB vet naturligvis utmerket godt hvor relevante opplysningene om innvandrerbefolkningens størrelse etter deres definisjon er for planleggingen av viktige oppgaver i samfunnet, men ønsker av forståelige grunner ikke å gå altfor mye i detalj om dette: en rekke politiske minefelt ligger snublende nær.

Et slikt minefelt er rett og slett den norske samfunnsmodellen: den store sammenhengen mellom arbeid, pensjon, skatt og trygd. Brochmann-utvalget kan heller ikke sies å ha tråkket ordentlig i minefeltet, men snarere ha flydd over det i helikopter, for deres rapport er så uleselig og vanskelig gjennomtrengelig at dens iboende eksplosive budskap gikk offentligheten hus forbi, til et lettelsens sukk hos de politikere, pressefolk og akademikere som av konfliktskyhet eller ideologiske grunner absolutt ikke vil ha temaet på dagsorden for alvor, og som dermed unnlot å tilrettelegge informasjonen på en måte som allmennheten forstår.

Selv Minerva tar ikke ordentlig tak i problemstillingen, skjønt det er kanskje ikke så uventet av dem som er i politisk familie med Civita og Kristin Clemet. Innvandringsutopismen hos endel Høyre-medlemmer gir seg forresten noen verbale utslag av og til som får en til å klype seg i armen.

Men det vil ikke forbli mulig å feie problemene under teppet slik disse gjør. Forvaltningen vil uansett måtte ta stilling til dem, og befolkningen vil merke konsekvensene.

Hva er det egentlig Brochmann-rapporten sier? Den sier at vi kan enten ha innvandring eller velferd, men ikke begge deler, med mindre vi klarer å gjøre innvandrerne like produktive som den opprinnelige befolkningen. I øyeblikket er dette svært langt fra å være realisert, hvilket går tydelig frem av tallene for yrkesdeltagelse som funksjon av alder hos den opprinnelige befolkningen og de tre landgruppene SSB opererer med (vestlige blå kurve, østeuropeere rød og Afrika/Asia/Latin-Amerika grønn):

Dersom den høye innvandringen vedvarer, og dersom denne lavere yrkesdeltagelsen blant de forskjellige innvandrergruppene vedvarer, vil det altså bli færre som betaler inn til felleskassen og flere som tar ut, relativt sett. Det betyr i praksis at det vil bli umulig å opprettholde dagens velferdsstat. Skal den bevares må altså enten innvandrerne jobbe mye mer, eller innvandringsporten lukkes. Altså enten et mirakel eller noe «politisk umulig». Oljefondet vil ikke kunne dekke avviket mellom statens inntekter og utgifter under betingelsene som venter hvis alt fortsetter som nå. De nyankomne bidrar altså i det lange løp til å øke forsørgelsesbyrden, og det mer enn om man simpelthen hadde stengt døren inn og latt den opprinnelige befolkningen synke.

Hva har dette med SSBs tellemåte for innvandrerbefolkningen å gjøre?

La oss anta at et barns fremtidige tilbøyelighet til å arbeide og å stå lengst mulig i jobb, jevnt over er omtrent like stor som den samme tilbøyeligheten hos barnets foreldre. Ved ikke å regne barn av innvandrere som tilhørende befolkningen med innvandrerbakgrunn, vil man dermed ikke få noe realistisk bilde av samfunnets økonomiske virkelighet. En slik realisme burde virkelig være av interesse for Pedersen og AUF.

Siden politikerne ikke vil prøve å gjøre noe som er «politisk umulig», vil de heller late som om de er i stand til å utføre mirakler: Det er arbeidslinjen som skal gjelde, innvandrerne skal i jobb og bli der til de eldes, og dette skal skje takket være en briljant håndtering av «integrasjonsutfordringene».

Men med hvilke menneskelige og kulturelle ressurser skal den håndteringen finne sted når majoritetsbefolkningen forsvinner fra stedene med de største «utfordringene»? Og det blir ikke bare Groruddalen og Søndre Nordstrand. Groruddalens nabokommune Lørenskog var Akershus-kommunen med størst innenlandsk utflytting i 2011. Mon tro hva det kommer av?

Konsekvensene av ikke å ville se innvandrerbefolkningens reelle størrelse får dessverre ikke bare konsekvenser for pensjonene og trygdene flere tiår frem i tid. Denne uviljen har høyst materielle følger allerede i dag.

Bosettingsmønsteret, kriminaliteten, kulturkonfliktene og faren for politisk vold til side: Avisene forkynner at det blir kaos i Oslo-skolene. Man ante ikke hvor mange skolebarn som ville dukke opp fordi ingen har villet snakket høyt og tydelig om byens innvandring eller fruktbarheten hos dem som innvandrer. Sykehusene i hovedstaden er for små av samme grunn.

Så kan man alltids innvende at det for skolenes og sykehusenes vedkommende ikke er nødvendig å vite noe om opphavet så lenge man kjenner det totale antallet. Men hva om innvandrere både i andre og i tredje generasjon — eller i to og en halv-generasjonen som HRS treffende kaller barna av en innvandrer og en etterkommer — jevnt over har dårligere norskkunnskaper enn andre barn? Skal man ikke være i stand til å estimere behovet for lærere? Eller hva om de samme har langt større hyppighet av bestemte sykdommer? Skal man ikke være i stand til å estimere behovet for medisinsk utstyr? Besøk i ymse avdelinger ved hovedstadens sykehus ville fremkalle hakeslipp hos noen hver.

Man kunne derfor like gjerne føre det stikk motsatte argumentet av Pedersens: Vi burde telle med tredje generasjon også. Om det innebærer en utålelig utdeling av offisielle merkelapper, får han komme opp med et politisk spiselig vokabular til forklaring av at Norge har fått samme behov for etnisk basert statistikk som USA og Storbritannia, hvor denslags forlengst er innført.

For det nytter ikke lenger å stikke hodet i sanden: Det er noen riktig ubehagelige spørsmål som må drøftes i oppriktighet og uten innbilt moralsk overhøyhet, jo før jo heller. Og ingen som har aksjer i fremtidens Norge, hva enten man liker dem eller ei, kan utelukkes fra denne vanskelige samtalen.