Demografi

Hvem er de mer enn 30.000 menneskene som årlig utvandrer fra Norge, og hvorfor gjør de det?

Dette spørsmålet har Statistisk sentralbyrå (SSB) stilt seg, og forsøkt å besvare i en rapport som ble offentliggjort fredagen før påskeuken, og noen dager senere omtalt i Dagens Næringsliv.

Analyser av migrasjons­­fenomenet har en tendens til å legge størst vekt på tallene for netto­­innvandringen, som altså er innvandring minus utvandring. Men med tiden er det blitt stadig klarere at disse to komponentene må forstås bedre hver for seg, ikke minst i lys av det viktige integrerings­­spørsmålet.

Hvis man som Oxford-økonomen Paul Collier ser for seg en større eller mindre mental overgang fra innvandrernes diasporaer til storsamfunnet, ville det være dårlig nytt hvis det f.eks. skulle vise seg at godt integrerte personer har størst tendens til å utvandre. Det er derfor velkomment når statistikk­­myndighetene offentliggjør tall som kan kaste lys over slike ting.

I sin rapport konstaterer SSB innledningvis at utvandringen er på et historisk høyt nivå etter å ha ligget på rundt 20.000 pr. år frem til ca. 2008, for deretter å ha gått markant opp. Dette kommer ikke som noen overraskelse i seg selv. Så lenge det ikke er enveis­trafikk mellom land, vil høyere innvandring – som vi blant annet har fått med EØS/Schengen – også ha en tendens til å resultere i høyere utvandring.

Det viser seg at utvandrings­­konjunkturene i all hovedsak bestemmes av personer som selv har innvandret. Hvis man bare betrakter inn- og utvandringen blant personer som ikke har innvandrings­­bakgrunn, har begge størrelser stort sett ligget mellom 8.000 og 10.000 siden 1990, dvs. de er ikke langt fra å gå opp i opp. Det må regnes som nokså normalt for et land med mange forbindelser til en globalisert omverden – hva enten det dreier seg om utenlands­­studenter, jobbopphold utenlands eller internasjonale familier.

Flyttemønstrene for personer som har innvandret viser ikke den samme stabiliteten, og de er kvalitativt forskjellige hvis man betrakter de tre landgruppene for seg. SSB har anskueliggjort dette med tre figurer.

At de litt over 20.000 innvandrerne som utvandrer hvert år, kommer nesten halvparten fra landgruppe 1, bestående av vestlige innvandrere:

inn-og-utvandring-vesten

Det er altså de jevnt over mest produktive og lettest integrerbare innvandrerne som i øyeblikket har størst tendens til å utvandre. I en makroøkonomisk analyse forklarer SSB utviklingen med situasjonen i arbeidsmarkedet i hjemlandene til de vestlige innvandrerne, hvilket lyder rimelig. Er man ung og med kort botid i Norge ennå, noe som i overveiende grad gjelder utvandrerne i denne gruppen, er det fristende å flytte hjem hvis jobbmulighetene der er blitt bedre.

Vi finner uansett en adferd som ligner ikke-innvandrernes, i den forstand at det er et forholdsvis sterkt samsvar mellom strømmen inn og strømmen ut. Utvandringen er over halvparten av innvandringen, og en fordobling av innvandringen fra landgruppe 1 i tiden 2005-2011, ledsages med to års treghet av en fordobling i utvandringen i tiden 2007-2013.

Bildet er et helt annet for landgruppe 2, bestående av østeuropeiske EU-land. Etter at innvandrings­­bølgen derfra begynte, har utvandringen i samme periode ikke vært i nærheten av halvparten, men snarere ligget rundt en femtedel – av og til endel høyere, av og til noe lavere. Man observerer en markant nedgang i innvandringen siden 2011, ledsaget av en viss økning i utvandringen, som likevel forblir under en fjerdedel:

inn-og-utvandring-østeuropa

SSB finner en viss sammenheng mellom utvandringen og arbeidsmarkedet i Norge. Det spørs vel om ikke sammenhengen hadde fremstått tydeligere hvis det var arbeidsmarkedet blant østeuropeerne selv som ble tatt i betraktning. Hvis de siste som får jobb i konjunktur­utsatte bransjer, også er de første som mister den, spiller det mindre rolle hvordan arbeidsmarkeds­­situasjonen er for befolkningen sett under ett.

Mens de vestlige i nokså stor grad flytter tilbake til hjemlandet når dører åpner seg der, flytter østeuropeerne i endel mindre grad tilbake til hjemlandet når dører stenges i Norge. Kombinasjonen av dårligere arbeidsmarked i hjemlandet og norske trygder reduserer incentivene for å flytte.

For landgruppe 3, som overveiende består av ikke-vestlige land, ser mindre makroøkonomiske variasjoner ikke ut til å spille noen vesentlig rolle. Innvandringen har i det store og hele vokst jevnt og trutt i ti år, riktignok med en liten nedgang fra 2012 til 2013, men uten at det utgjør noen tendens. Utvandringen ligger på omtrent en tredjedel av innvandringen:

inn-og-utvandring-ikke-vestlig

Arbeidsmarkedet i Norge er altså ikke avgjørende. De endringene man måtte observere i disse tallene i årene som kommer, ville ha vel så mye å gjøre med hva slags asyl- og familie­innvandrings­­politikk som blir ført. Hvor treffsikre SSBs økonometriske prognoser for trafikken mellom Norge og de ikke-vestlige landene er, kan enhver gjøre seg tanker om.

Et simultant blikk på de tre diagrammene viser uansett at migrasjonen til og fra Norge er økonomisk og integrerings­messig svært ugunstig: De mest produktive, som også oftest stifter familie med nordmenn, har størst tendens til å dra sin vei. De mindre produktive, som i mindre grad – om overhodet – stifter familie med nordmenn, blir i større grad igjen.

Kombinasjonen av en sjenerøs velferdsstat og relativt åpne grenser, er altså ikke bærekraftig i lengden. Det burde ikke komme som noen overraskelse, gitt at det snart er ti år siden NHO sa at hele oljefondet risikerer å bli borte hvis yrkesdeltagelsen hos innvandrere forblir mye lavere enn hos den opprinnelige befolkningen. I mellomtiden har berget av etterretninger som bekrefter prognosen bare vokst.

På de ti årene er vel noe sånn som en fjerdedel av oljefondet blitt bundet opp i fremtidige trygdeytelser som kan tilskrives innvandringen. Samtidig blir det stadig flere nabolag hvor nordmenn ikke føler seg hjemme lenger. Noen tiår til, og så er NHOs spådom oppfylt. Mens de delene av befolkningen som ikke har sett seg nødt til å flytte, sover videre.