Demografi

Vi har sett at ikke-vestlige innvandrere – i særdeleshet fra muslimske land, dog i noe mindre grad Iran – overveiende gifter seg med personer fra sin egen gruppe. Mens man en gang i tiden drømte om Norge som en slags smeltedigel (på bakgrunn av hvilken empiri, er uklart), er realiteten altså blitt et etnisk/religiøst lappeteppe, hvor det å snakke om «det nye vi» er nokså absurd.

For snarere enn kulturblanding, ser vi at det dannes parallellsamfunn. Det er opplagt av interesse å finne ut om disse vokser. Integreringsoptimister har alltid satt sin lit til at nye borgere med opphav i land hvor det er vanlig å sette mange barn til verden, med tiden vil nærme seg majoritetsbefolkningens fertilitet.

I rapporten fra SSB omtalt i går finnes det fruktbarhetstall beregnet i to etterfølgende femårsperioder for 1. generasjons innvandrere tilhørende seks grupper av opphavsland:

1999-2003 2004-2008
Iran 1,91 1,51
Vietnam 2,31 2,07
Tyrkia 2,87 2,52
Pakistan 3,40 3,18
Irak 4,29 3,57
Somalia 4,45 4,40

 

Ratene går jo riktignok ned, men for fleres vedkommende forblir de relativt sett svært høye. Det er vel ingen spesielt dristig påstand at denne rangeringen sammenfaller sånn noenlunde med graden av sekularisering og oppgivelse av opphavslandets tradisjon hos innvandrerne fra de respektive land, og at faktorer som disse er av større betydning enn botid hos innvandrerne som var der fra før.

For 2. generasjon foreligger det ikke komplette fertilitetsrater, men kun sporadiske empiriske rater for aldersbestemte grupper. Disse viser riktignok en klar nedgang sammenlignet med foreldregenerasjonen, men for pakistanernes vedkommende er etterkommernes fertilitet ved 39 års alder fortsatt klart større enn majoritetsbefolkningens (2,12 vs. 1,78).

I den grad dette vil vise seg å stemme for andre tradisjonsbundne grupper, vil deres samfunn altså fortsatt ha en høyere veksthastighet enn resten av befolkningen, selv om innvandringen skulle opphøre. Men det er fremfor alt første generasjon som beholder opphavslandets høye fertilitet, hvilket naturligvis innebærer en fortsatt hurtig vekst så lenge det hele tiden kommer en ny første generasjon.

Tilveksten av ny første generasjon, som finner sted ved familie- og til dels asylinnvandring, gikk ned for fem av de seks observerte opphavslandenes vedkommende fra den første til den andre femårsperioden angitt i tabellen over over:

  • Iran: fra 3.095 til 1.415,
  • Tyrkia: fra 1.845 til 1.357,
  • Irak: fra 10.029 til 4.360,
  • Vietnam: fra 1.004 til 1.037,
  • Pakistan: fra 2.144 til 1.867, og
  • Somalia: fra 6.488 til 4.624.

Men tilveksten er jo ikke i nærheten av null, ei heller for gruppene med lengst innvandringshistorie. Den relative tilveksten vil for samtliges vedkommende altså forbli langt høyere enn for majoritetsbefolkningen, hvilket stemmer overens med tallene for tiårsperioden 1999–2009 gjengitt i rapporten fra SSB:

innvandrere-seks-land

Tatt i betraktning den formidable arbeidsinnvandringen til Norge i øyeblikket, er det riktignok ingen av de ovennevnte gruppene som i øyeblikket øker mest.

Men med tanke på at europeerne har en mer spredt bosetning, i mindre grad tar norsk statsborgerskap og i større grad vender tilbake til sine hjemland fordi det dukker opp nye muligheter der, og dessuten er langt mer tilbøyelige til å stifte familie med nordmenn hvis de blir boende, vil flere av de nevnte gruppene (og noen andre) likevel i økende grad representere det man med en eufemisme kaller «utfordringer». Altså ingen eksistensiell trussel, men store problemer ledsaget av høye regninger – ikke bare økonomiske.