Demografi

I et statistikksamarbeid mellom Norge, Sverige og Danmark er det blitt innhentet en rekke opplysninger om innvandrerbefolkningene med opphav fra de seks ikke-vestlige landene Iran, Irak, Pakistan, Somalia, Tyrkia og Vietnam, som alle er representert i statistisk signifikante antall i de tre nordiske landene.

En oppsummerende internasjonal rapport over dette arbeidet ventes å foreligge om noen uker, men prosjektets norske partner SSB har allerede offentliggjort en annen frukt av det, nemlig en rapport med tittelen Norway’s population groups of developing countries’ origin – Change and integration, forfattet av Lars Østby.

De 78 sidene inneholder statistikk om befolkningsdynamikk samt deltagelse i arbeid og utdanning, og er naturligvis svært rike på tabeller. De mest interessante opplysningene synes rent umiddelbart å være ekteskapstall fra 2009 (tabell 3.13, side 31). Disse er viktige indikatorer på integrering, og etter tidligere å ha sett på om lag ti år gamle ekteskapstall som ikke var særlig oppløftende, har vi ofte etterlyst nye.

Nå foreligger de altså for seks viktige land. Hva angår 1. generasjons innvandrere viser det seg at

  • 81 prosent av iranerne,
  • 84 prosent av tyrkerne,
  • 91 prosent av irakerne,
  • 91 prosent av vietnameserne,
  • 95 prosent av pakistanerne og
  • 95 prosent av somalierne

gifter seg med en person av samme bakgrunn.

Blant pakistanerne, tyrkerne og vietnameserne er det også mange nok representanter for 2. generasjon til at det gir mening å lage statistikk, og den viser at

  • 70 prosent av vietnameserne,
  • 91 prosent av tyrkerne og
  • 92 prosent av pakistanerne

gifter seg med en av samme bakgrunn.

Med tiden er vietnameserne altså blitt klart mer åpne for ekteskap på tvers av etniske grenser, og tyrkerne klart mindre åpne, mens situasjonen for pakistanerne er omtrent uendret. Det er lett å tenke seg at mange av de tyrkiske mennene som kom til Norge fra et sekulært land på 1970-tallet, ikke hadde større betenkeligheter med å gifte seg med norske kvinner. En generasjon senere er fenomenet en raritet. Pakistanerne unnlot fra første stund å gifte seg med norske borgere.

Hvor mange tror at somalierne eller irakerne vil havne under 90 prosent for 2. generasjon når tall en dag foreligger? Da er det nok lettere å være mer optimistisk på vegne av iranerne.

For fire av de fem muslimske landenes vedkommende er det for øvrig stort sett færre kvinner enn menn som gifter seg utenfor gruppen (for den femte gruppen, somalierne, er det ingen forskjell).

Dette viser klart at tilhørigheten til eget opphav er meget sterk selv etter en generasjon, og at det på kjærlighetens område er nokså tette skott mellom nordmenn og de forskjellige muslimske folkegruppene. Det er dårlig nytt med tanke på verdimessig integrasjon i det norske samfunnet.

Man fornemmer at Lars Østby vrir seg i stolen i sitt ikke helt vellykkede forsøk på å bortforklare disse nedslående tallene:

The marital pattern illustrated by the partner’s country background is often considered to be a good indicator of differences in integration, in the sense that the percentage cross-national marriages is taken as an indication of relations between the immigrants and the natives. This pattern should not necessarily be interpreted as a direct indicator of integration, but it carries relevant information about integration.

Herlig, den der «not necessarily». Det kan ikke engang klassifiseres som et halmstrå.