Kommentar

Norge er i europeisk sammenheng et relativt nytt innvandringsland, hvilket i øyeblikket betyr at langt de fleste med fremmed bakgrunn enten har innvandret selv eller er barn av innvandrere. På landsbasis tilhører med andre ord nesten alle disse 1. eller 2. generasjon. Hvor mange barn av etterkommere etter innvandrere uten noen norsk bakgrunn som bor i Norge, er ikke allment kjent.

Danmarks nasjonale statistikkbyrå har offentliggjort tall som viser at barna av etterkommerne uten noen danske slektsrøtter er en liten, men raskt voksende gruppe dertillands (ca. 10.000 mot færre enn 2.000 for ti år siden), og alt tatt i betraktning er tingenes tilstand nokså sikkert omtrent den samme i Norge, både kvalitativt og kvantitativt. Ikke desto mindre har Statistisk Sentralbyrå (SSB) unnlatt å offentliggjøre de tilsvarende tallene for Norge.

Men som Rita Karlsen hos Human Rights Service (HRS) viste i sin fortreffelige analyse den 17. juni, er det for Norges vedkommende mulig å estimere fremskrivninger av antall etterkommere etter innvandrere ved hjelp av en fortolkning av tallene SSB la frem i forbindelse med offentliggjøringen av den siste befolkningsfremskrivningen, samt annen statistikk. Og hun kommer til at omlag 34% av befolkningen kan forventes å være uten norsk bakgrunn allerede i 2030, mot 52% i 2060.

Ved å utelate etterkommernes barn, oppnår man det mer politisk spiselige tallet 27% innvandrerbefolkning i 2030, et tall som i SSBs fremstilling deretter stabiliserer seg på om lag en tredjedel av befolkningen.

Det er altså tale om to forskjellige statistiske verdener. Som statistikkmyndighetene og de fleste politikere sier, i den grad de i det hele tatt tenker over saken: Spiller antall barn av etterkommere noen rolle? Før eller senere blir man jo norsk.

Det klinger hult.

For de fleste innvandringslands vedkommende viser ekteskapsstatistikken riktignok en såpass sterk grad av giftermål med norske borgere at man for praktiske og statistiske formål kan regne deres etterkommeres barn som norske. Men det er all grunn til å tro at barna uten noen norske aner overhodet, som gruppe betraktet vil skille seg klart fra de førstnevnte. Og med ekteskapstallene for hånden vil det ikke være noen stor kunst å resonnere seg frem til at de fleste barn av etterkommere uten norske aner, vil ha sine røtter i de hovedsakelig muslimske landene i Asia og Afrika.

I SSBs statistikk regnes disse som norske, eller rettere sagt som tilhørende den «øvrige befolkning». Det kinkige spørsmålet om det er rimelig å regne en person med fire utenlandske besteforeldre som norsk, besvarer SSB således indirekte med et slags «ja» ved simpelthen å omgå det: De norske opphører å eksistere som statistisk kategori. Djevelen er i detaljene, og man tror det knapt før man får se det.

Det betyr at når barn med fire besteforeldre fra Pakistan, Marokko eller Tyrkia (om noen år også fra Irak, Somalia, Eritrea og andre) kommer til verden på et sykehus i Oslo med foreldre — ikke sjelden fetter og kusine — som tilhører 1. og 2. generasjon, slik situasjonen typisk vil være for etterkommere, så havner disse i samme statistiske gruppe som barn med norske aner, enda det er grunn til å tro at førstnevnte gruppe vil bidra til det man på norsk nytale kaller integrasjonsutfordringer, hvilket vil si ghettoisering og større utgifter til språkopplæring, kriminalitetsbekjempelse etc. På denne måten tilsløres utskiftningen av befolkningen og forvitringen av samfunnet statistisk. Alle vil kunne se at det skjer, men offisielt vil fenomenet ikke eksistere.

Inntil videre gjør man på landsbasis ikke de helt store bommertene ved å se bort fra barna av etterkommerne, men HRS viser at de vil utgjøre omlag en åttendedel av alle uten norsk bakgrunn allerede i 2020, og ca. en femtedel i 2030.

For Oslos vedkommende er det imidlertid all grunn til å tro at barna av etterkommerne allerede er en betydelig gruppe. For den observante hovedstadsborger vil det ikke være noen nyhet, men blant hovedstadens politiske ledelse er det knapt noen som vet det:

Personene den består av bor ikke der hvor fenomenet kan iakttas, og statistikken de får servert forteller dem ingenting. Skulle de komme i skade for å se det, ville de raskt se en annen vei. I de store mediene er det heller ingen hjelp å få, for den IQ som er nødvendig for å forstå problemstillingen, vokser ikke på trær hos disse. Og skulle den finnes, ville det muligens ikke være populært eller karrieremessig opportunt å sette saken på dagsorden.

På denne måten er vi endt opp med the blind leading the seeing. Og de seende finner seg i det, kunne man legge til.