Kommentar

Foto: Bente Haarstad.

At masseinnvandringen til Norge er en statsfinansiell ulykke, har vært allment kjent i alle fall siden 2006, da Aftenposten skrev om beregninger fra Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO) som viste at lav yrkesdeltagelse hos innvandrere truer oljeformuen.

Siden har både offentlige utredninger, spesielt fra Brochmann I- og II-utvalgene, samt beregninger fra forskningsleder Erling Holmøy i Statistisk sentralbyrå (SSB) som ble anskueliggjort av Ole Asbjørn Ness og Kjell Erik Eilertsen i Finansavisen i 2013, bekreftet bildet av en utvikling som ikke er bærekraftig. Alle i Norge med økonomisk innsikt vet dette.

Ikke desto mindre er det en helt annen historie som gang på gang blir servert for allmennheten, nemlig at Norge egentlig lykkes ganske bra med å inkludere migrantene i samfunnet.

SSB har mandag offentliggjort en rapport som viser hvordan de som deltok i introduksjonsprogrammet for «flyktninger» og deres gjenforente familier i tiden 2013–2017, har klart seg på arbeidsmarkedet i tiden etterpå. SSBs egen oppsummering er litt av en gladsak:

To av tre som avsluttet introduksjonsprogrammet i 2013 var i arbeid eller utdanning etter fem år. Flere menn enn kvinner er arbeidsmarkedstilknyttet, men kjønnsgapet reduseres for hvert år etter programslutt.

Moralen er med andre ord at ikke bare er situasjonen god, den blir også bedre og bedre år for år. I SSBs egen presentasjon av tallmaterialet, som NTB gjengir ordrett, heter det:

– Andelen som er aktive på arbeidsmarkedet, øker for samtlige avgangskohorter i årene etter programslutt. Blant dem som avsluttet introduksjonsprogrammet i 2013, ser vi at sysselsettingsandelen økte med hele 13 prosent til 61 prosent fram mot 2018, sier seniorrådgiver Jinghui Geng Lysen i SSB.

Informasjonen er å finne i tabellverket bakerst i SSB-rapporten:

Kilde: SSB-rapport 2020/39, side 115.

Den feirede andelen på to tredjedeler i jobb eller utdanning fremkommer altså som summen av de sysselsatte (52 %), de sysselsatte under utdanning (9 %) og de som kun er under utdanning (5 %), i alt 67 prosent.

Lysens 61 prosent er summen av de to første prosentstørrelsene. Og går man til kolonnen for 2014, ser man at den tilsvarende summen er 48 prosent – derav Lysens uttalelse om at andelen er økt med 13 prosent (selv om det er prosentpoeng det er tale om).

På dette punktet er det at en kritisk leser spør seg hvor mye de 61 prosent sysselsatte arbeider. Som kjent er det tilstrekkelig å arbeide én time i uken for at SSB definerer en som sysselsatt.

Her er det ingen hjelp å få av NTB, som i stedet fester seg ved tallene som er egnet til å skape et glansbilde:

Samlet andel med arbeidsmarkedstilknytning økte fra 62 til 67 prosent i perioden 2014 til 2018 for deltakerne som avsluttet introduksjonsprogrammet i 2013. Til sammenligning var andelen i arbeid eller utdanning i befolkningen i alderen 20 til 50 år i 2018 på 85 prosent, mens sysselsettingsandelen lå på 78 prosent.

Man må returnere til SSB for å undersøke nærmere hvor mange som arbeider heltid. En figur i SSBs presentasjon viser at andelen heltidsarbeidende er voldsomt mye lavere enn hos befolkningen generelt i tilsvarende aldersgruppe:

De som ikke er kvantitativt anlagt, stirrer seg jo blinde på slike histogrammer, og begynner man å lese SSB-rapporten fra første side, vil man raskt drukne i en tallgraut av detaljer og spesifikke analyser som ikke gir noe godt oversiktsbilde. Det er faktisk bedre å lese rapporten bakfra.

Vi går i stedet tilbake til tabellverket for å finne nøkkeltallene som interesserer oss:

Kilde: SSB-rapport 2020/39, side 115.

Av dem som er sysselsatt, er det altså 15 prosent som arbeider på heltid, 40 prosent 35–38 timer og 9 prosent 30–35 timer. Om vi setter grensen for heltidsarbeidende ved 35 timer pr. uke, i alt 55 prosent, og har i mente at andelen sysselsatte er 61 prosent, er det totalt 33,6 prosent – nokså nøyaktig en tredjedel – som arbeider heltid.

En tredjedel heltidsarbeidende gir naturligvis et helt annet bilde enn SSBs og NTBs to tredjedeler i arbeid eller utdanning.

Om vi definerer heltidsarbeid som alt over 30 timer pr. uke, er det 39 prosent som arbeider heltid. Så vil man naturligvis få vilt forskjellige tall etter kjønn og opphavsland. Blant dem som avsluttet introduksjonsprogrammet i 2017, er den oppgitte andelen i arbeid eller utdanning blant somaliske og afghanske kvinner 34 prosent. Enhver kan tenke seg hvor lav andelen av heltidsarbeidende er for disse to gruppene.

Og da har man ikke engang begynt å ta i betraktning at de som har avsluttet introduksjonsprogrammet, jevnt over tjener såpass lite at deres bidrag til statskassen i form av skatter og avgifter ikke står i forhold til det staten har av utgifter til de samme personene.

Det er ikke til å komme forbi at masseinnvandringen gjør at kaken må deles på flere.

Og kaken vokser heller ikke nevneverdig. I et land hvor den reelle arbeidsledigheten kamufleres ved å uføretrygde 10,5 prosent av alle mellom 18 og 67 år, er det simpelthen ikke nevneverdig behov for den arbeidskraften som de fleste blant asylinnvandrere og deres familier kan tilby.

Det er altså sparegrisen det går ut over. Norges oljeformue er blitt en sovepute. Men slik som landet holder på, vil ikke den soveputen forbli like tykk og komfortabel. Masseinnvandringen vil derfor resultere i høyere skatter og dårligere offentlige tjenester.

Som vi vet, rammer importen av en ny underklasse den innfødte underklassen hardest. Velkommen til det nye Norge – landet hvor offentligheten later som om alt går ganske bra, når det egentlig ikke går noe særlig.

 

 

Norge forandrer seg raskt i takt med innvandringen. Kjøp Halvor Foslis bok her!