Kommentar

Vestibylen i Rommen skole i Groruddalen den 16. april 2015. Foto: Rubb.

I en tid der landets innvandrere topper frafallsstatistikker og har så dårlige norskkunnskaper at de helt fritas for å delta i nasjonale skoleprøver, foreslår Høyre at man skal la tospråklige elever få muligheten til å utvikle sitt andre språk. Dét henger ikke på greip når en av tre innvandrergutter ikke fullfører videregående skole.

Marianne Synnes Emblemsvåg, utdanningspolitisk talsperson i Høyre, har utarbeidet Høyres innspill til regjeringens kommende stortingsmelding om internasjonal studentmobilitet. Samarbeid og dialog er ord som går igjen, og for eksempel forslaget om at det skal bli lettere å reise på utveksling til andre land er bra.

Men når man leser dokumentet «Internasjonalisering av utdanningen», som altså er ført i pennen av Emblemsvåg, begynner det tidlig å skurre. Her skal det internasjonalisering til allerede i grunnskolen:

Det handler om å integrere det internasjonale, interkulturelle og globale i skolen og sørge for at elever kommer i kontakt med internasjonale impulser.

Det er i utgangspunktet ingen ting i veien for at Kari og Ola jr. orienteres mot fjerne horisonter, men en skolehverdag som i økende grad tar inn over seg det globale perspektivet, vil skje på bekostning av vår felles, nasjonale kulturforståelse, som risikerer å bli mer fragmentert. Men dét er kanskje meningen med denne planen fra Høyres side?

Engelsk er anerkjent som «verdensspråk» nr. 1, og gode engelskkunnskaper er en fordel for alle som ønsker internasjonal orientering. Men kan hende blir det for mye av det gode når det norske språket risikerer utvanning i stadig flere fag:

I Granavolden-plattformen slås det fast at regjeringen ønsker å starte arbeidet med å gjøre engelsk til obligatorisk fag på Vg2 og Vg3. Det er en god start. Men vi bør også sørge for å lære inn noe fagterminologi, for eksempel ved å flette inn noe engelsk i de andre fagene (fagterminologi i matematikk og naturfagene, lettleste fagartikler i historie o.l.), eller gjennom å tilby et valgfag i engelsk som fagspråk i sisteåret på videregående skole.

Det som imidlertid får en til å måpe, er Høyres syn på såkalte tospråklige elever, og den prioriteringen partiet mener man skal legge vekt på:

Samtidig er det språklige mangfoldet i mange byer en grovt underutnyttet ressurs. Befolkningsvekst og økonomisk tyngdepunkt forflytter seg ubønnhørlig mot land i Asia, og etter hvert også mot land i Afrika. Personer med tospråklig bakgrunn i arabisk, kinesisk (mandarin), urdu, hindi, polsk, vietnamesisk, farsi, koreansk m.m., vil bli stadig mer etterspurt.

Skolen kan legge til rette for at flere gis anledning til å ta disse språkene som annet fremmedspråk, men legge ambisjonene mye høyere enn «vanlig» annet fremmedspråk, rett og slett fordi vi har å gjøre med tospråklige elever. En kombinasjon av nasjonale nettbaserte ressurser og skolebasert undervisning kan bidra til at flere elever kan få dette tilbudet.

På den måten kan vi både gi de tospråklige elevene mulighet til å utvikle sitt andre språk til et høyere nivå, samtidig som vi anerkjenner denne språkkompetansen som en ressurs.

Vi ser at frafallet i tilsvarende språkstudier i høyere utdanning er svært høyt, sannsynligvis fordi det simpelthen blir for krevende. Dersom vi ønsker å rekruttere til avanserte studier i disse språkene i høyere utdanning, bør vi utnytte at noen er tospråklige, og styrke språkkompetansen på videregående.

Mange av de tospråklige elevene snakker daglig sitt andrespråk blant familie og venner, samt får språkimpulser gjennom tv og digitale kanaler. De vedlikeholder i relativt høy grad dette språket privat. Høyre ser imidlertid bort fra en rekke negative forhold som preger det norske skolesystemet og samfunnet generelt i dag.

Det viktigste for god integrering er å komme seg ut i arbeidslivet, møte andre og simpelthen bli tvunget til å lære godt norsk gjennom det daglige arbeidet og interaksjon med andre mennesker utenfor egen diaspora.

En rapport som nylig ble offentliggjort av Statistisk sentralbyrå (SSB), viser at 55 prosent av de 37.000 flyktningene som gjennomførte introduksjonsprogrammet i tiden 2005 til 2016, var sysselsatt i 2017.

I det samme tidsrommet bevilget Stortinget 65,8 milliarder kroner til integrerings- og introduksjonsformål, skriver Aftenposten.

Det betyr at staten har brukt ca. 1,8 millioner kroner pr. flyktning med sikte på å gi hver især en best mulig start i Norge.

Det ligger i sakens natur at mange av disse uintegrerte og delvis integrerte flyktningene og deres etterkommere har stor risiko for å stille enten langt bak i køen eller falle helt utenom arbeidsmarkedet, blant annet på grunn av manglende norskkunnskaper.

Andelen sysselsatte øker heller ikke med tiden, går det frem av rapporten:

– Mer enn åtte år etter at de fullførte introduksjonsprogrammet, var 53 prosent i arbeid. For befolkningen ellers var 78 prosent i arbeid.

De fleste sysselsatte flyktningene er lavtlønte, og relativ fattigdom er utbredt:

Åtte år etter at de avsluttet introduksjonsordningen, levde 40 prosent av deltagerne med vedvarende lavinntekt under 60 prosent av medianinntekten i Norge, mot 11 prosent i resten av befolkningen.

Oslo er blant fylkene hvor den laveste andelen flyktninger er i arbeid eller studier:

Av de 6277 personene som bosatte seg i Oslo, var 44 prosent ikke i noen form for arbeid eller utdannelse.

Regjeringens integreringstiltak fungerer dårlig, konkluderte Riksrevisjonen i november. Da hjelper det ikke å være knakende god i arabisk eller farsi. Det er med andre ord dekning for å si at dårlige norskkunnskaper er med på å skape fattigdom og NAV-ere.

Og hvem betaler NAV-regningen? Det er deg og meg, vi som jobber og betaler skatt.

I tillegg er det det siste tiåret en dramatisk økning i antall elever som får fritak fra nasjonale prøver, skriver Utdanningsdirektoratet (Udir) i en nylig publisert rapport.

Diagram: Utdanningsdirektoratet (Udir)

Som figuren fra rapporten viser, var det i 2009 kun ca. 3 % av elevene som fikk fritak fra nasjonale prøver i regning og engelsk. Dette tallet har nå steget til henholdsvis 5 % og 6 %. I lesing er tallene henholdsvis ca. 3,5 % og 6 % for samme tidsrom.

Det er ytterst tvilsomt om flere elever hadde klart seg bedre om man styrket deres andrespråk, for eksempel somali. Det er neppe der skoen trykker.

Legg så til at stadig flere innvandrerelever faller utenfor på ungdomsskolen, og at antall elever som ikke får fullverdig vitnemål fra ungdomsskolen nesten har doblet seg på ti år.

Ifølge Utdanningsdirektoratet skyldes økningen i andelen innvandrere uten grunnskolepoeng først og fremst migrantstrømmen i 2015 til 2016.

– Det er ofte ungdom som har vært på flukt, noen i mange år, og mange som har svært lite skolegang fra hjemlandet. I tillegg mangler de norskferdigheter. Dermed er det ikke overraskende at mange av dem sliter med skolen.

Dette sa Jan Tore Sanner (H) til Aftenposten i 2018, men Emblemsvåg kan umulig ha fått med seg budskapet.

6.250 av dem som søkte asyl i Norge i 2015, var i aldersgruppen 11–17 år. 58 prosent av disse kom fra Afghanistan, og 15 prosent kom fra Syria.

Dette vises også igjen på statistikken fra avgangskullene på ungdomsskolen. Blant gutter fra Afghanistan var andelen som gikk ut av ungdomsskolen uten poeng på 66,9 prosent i 2017. Det samme gjaldt 57 prosent av jentene fra Syria og 66,5 prosent av guttene fra Syria. Det mangler tall for jenter fra Afghanistan.

Det disse elevene trenger for å kunne ende opp som velfungerende borgere i Norge, er mer og vesentlig bedre norskkunnskaper.

Til slutt viser en rapport fra SSB i 2017 at frafallet på videregående for spesielt innvandrergutter er enormt:

Om lag en av tre innvandrergutter (31 prosent) som startet i videregående opplæring høsten 2011, oppnådde verken studie- eller yrkeskompetanse og sluttet underveis uten å fullføre løpet innen fem år. 17 prosent av norskfødte gutter med innvandrerforeldre og guttene i den øvrige befolkningen sluttet underveis uten å ha oppnådd studie- eller yrkeskompetanse.

De mest ressurssterke elevene fra ressurssterke familier vil nok klare å bli to-språklige, men dette dreier seg uansett om et mindretall. De andre blir altfor ofte «halv-språklige» og har dermed høyere risiko for å ende opp i fattige kår, med staten som hovedbidragsyter inn i privatøkonomien.

Tar Høyre slike NAV-kostnader med i utdanningsregnestykket sitt?

 

Kjøp Halvor Foslis nye bok her!