Kommentar

Nou 2010:7 Mangfold og mestring. Å lese den gjør inntrykk på meg. Jeg jobber i barnehage og klarer ikke å la være å kommentere den. Jeg kommenterer ut i fra de tankene som slår meg når jeg leser. Tanker som ikke kommer fra en masse teori, men mer hvordan jeg reagerer rent instinktivt. Jeg føler at noe er riv ruskende galt.

NOU 2010: 7

Mangfold og mestring

1 Utvalgets samlede konklusjoner
Opplæring for flerspråklige/minoritetsspråklige barn, unge og voksne byr både på muligheter og utfordringer. Utvalget ønsker å understreke verdien av flerspråklighet og kulturell kompetanse i dagens internasjonale arbeidsmarked. Både den kompetansen og de erfaringer innvandrere har med seg til Norge, kan være svært nyttig i en globalisert verden.

Det finnes ikke ett svar på hvordan det kan gis et best mulig opplæringstilbud til minoritetsspråklige barn, unge og voksne. Det er nødvendig med en kjede av tiltak, og det kan være behov for forskjellige typer tiltak avhengig av situasjonen og den enkeltes forutsetninger. Innvandrerbefolkningen er meget sammensatt og landet vårt er preget av store lokale forskjeller, selv om vi har et skolesystem som i utgangspunktet skal være likt for alle.

For en som jobber med barn i barnehage er det bra å se at man i hvertfall innser at arbeid med flerspråklige/minoritetsbarn kan by på utfordringer. Det nevnes også muligheter. Men dessverre våger jeg påstanden at mulighetene er små for å lykkes i opplæring av barnehagebarna når en stor andel av dem begynner i 3-4 års alder uten norskkunnskaper, eller i beste fall med dårlige norskkunnskaper. Videre er mulighetene til å lykkes svært små fordi også resten av barnegruppa prater dårlig norsk med lite ordforråd og utenlandsk brytning. Det blir en umulig oppgave for oss voksne å påvirke disse barna i en så stor grad at de lærer norsk tilfredstillende. De mangler rett og slett meningsfylt samhandling med en majoritet av barn som behersker norsk. Nå skjer det motsatte, barn som prater norsk forenkler språket sitt og prater også ofte gebrokkent med den store majoriteten. At disse fremmedspråklige barna med det skjeve utgangspunktet de får, her skal bli en viktig ressurs for Norge i en globalisert verden, er en gåte for meg. Hvordan skal etterslepet i norskkunnskaper tettes slik at disse barna kan få en fullverdig utdanning? Det er mulig jeg tar feil, men min magefølelse tilsier at kunnskapene til de fleste av disse barna vil være lavere enn forventet. Jeg kjenner også noen lærere som sier at de store utfordringene med de flerspråklige elevene dukker opp på mellomtrinnet når læringen går fra å være ganske konkret til å bli mer abstrakt. Hvis det de forteller stemmer, så er det her utfordringer av dimensjoner.

Det står at «Det finnes ikke ett svar på hvordan det kan gis et best mulig opplæringstilbud til minoritetsspråklige barn, unge og voksne.» Da er det jo ihvertfall krise i mine øyne når flere og flere klasser i Osloskolen blir uten språkmodeller som prater flytende norsk, og barnehager hvor barna ikke prater norsk når de begynner i gebrokkent-talende barnehager er økende. Vi vet også at flere barnehager har ansatte som ikke behersker norsk tilstrekkelig. Man trenger ikke å ha undervist barn for å skjønne at muligheten for å lykkes i språkundervisning i barnehagen under disse forholdene er mer enn svært krevende.

Videre skrives det:

Langvarig andrespråksopplæring
Forskning viser at det å lære et andrespråk så godt at det fungerer som fullverdig opplæringsspråk, tar fra 5-7 år. Utvalget foreslår derfor blant annet følgende:

elever skal fortsatt kunne gis særskilt språkopplæring i norsk, morsmålsopplæring og tospråklig fagopplæring, også etter at de er overført til ordinær undervisning

alle elever, men spesielt elever som har et annet morsmål enn norsk, vil ha behov for at det arbeides med norsk skriftlig og muntlig i alle fag i tråd med Læreplanverket for Kunnskapsløftet

både lærere som underviser i norsk og lærere som underviser i andre fag bør ha kompetanse i norsk som andrespråk og kunnskap om flerspråklighet

lærlinger bør få tilrettelagt for utvikling av norsk språk i læretiden

det ordinære norskfaget må gjennomgås med sikte på å styrke andrespråks- og flerspråksperspektiver

utvikling av språktester som et alternativ til det ordinære norskfaget for sent ankomne elever som ønsker studiekompetanse eller fagbrev

styrking av ulike former for uformell opplæring som sommerskole, leksehjelp, tilbud gjennom frivillige organisasjoner og foreldregrupper.

Her står det svart på hvitt at det tar 5-7 år å lære et andre språk slik at de fungerer som fullverdig opplæringspråk. Dvs at de barna som begynner i barnehagen jeg jobber tidligst har lært norsk tilstrekkelig slik at det kan brukes som opplæringsspråk i 8 – 9 års alder. Dvs 3. – 4. klasse. Senest i 5.- 6. klasse. Jeg antar at man kan legge på noe tid når barna i tillegg skal undervises i et språkfattig og gebrokkent miljø. Hvordan skal denne undervisningen lykkes. Jeg våger påstanden at vi her trenger en pedagogisk utgave av en alkymist. (Jeg vil tro at det på det politisk korrekte språket heter at disse barna undervises i et rikt språkmiljø som Norge vil nyte særdeles godt av i fremtiden, men det konstanteres at opplæringen av norsk tar noe mer tid enn ønskelig.) Det multikulturelle prosjektet fremstår som pill råttent for de av oss som er mitt oppe i det og som vil se det som faktisk skjer.

Ti slutt trekker jeg fram dette:

Flerspråklighet som en verdi
Utvalget er samlet om at det er nødvendig med en holdningsendring i opplæringssystemet, og i samfunnet generelt, slik at flerspråklighet sees som en verdi for den enkelte og for Norges muligheter for å lykkes i et globalt arbeidsmarked. Utvalget fremmer blant annet følgende forslag som har til hensikt å fremme flerspråklighet:

styrking av kompetansen til tospråklig personale i barnehagen

utvikling av pedagogisk materiale på flere språk for barn i førskolealder

retten til morsmålsundervisning opprettholdes i tråd med dagens § 2-8, dvs. kobles til om elevene har behov for morsmålsundervisning og/eller tospråklig fagopplæring for å lære norsk opp til et nivå som gjør at de kan følge ordinær undervisning. Utvalget mener at det er grunnlag for økt bruk av gjeldende rett til morsmåls- og tospråklig fagopplæring. Et mindretall i utvalget går i en særmerknad inn for en generell rett til morsmålsundervisning for alle med et annet morsmål enn norsk

revidering av dagens læreplan i morsmål for språklige minoriteter slik at utvikling av morsmålet og flerspråkligheten gis en større egenverdi

utvikling av en ny læreplan i morsmål som et fag som kan velges gjennom hele skoleløpet i tillegg til, eller som alternativ til, fremmedspråk

utvikling av digitale læringsressurser, fjernundervisning og læremidler som fremmer flerspråklighet

økt bruk av tospråklig opplæring i fag

gi tilbud om ikke-vestlige språk som 2. fremmedspråk på ungdomstrinnet og i videregående opplæring.

Her slås det fast at holdningene våre må endres. Flerspråklighet må sees på som en verdi for den enkelte og for Norge for å lykkes i et globalisert arbeidmarked.
Vi har krevet at barna prater norsk i barnehagen og fått bedre resultater enn når morsmål praktiseres. De prater ikke tilfredstillende, men de får ihvertfall så langt det er mulig norsktrening hele dagen. Selvom norsken er ordfattig og gebrokken så klarer vi voksne gjennom språktrening, lesing, sanger og vers, rim og regler og gi barna såpass med språklig input at utviklingen til tross for at den mangelfull, går i riktig retning. Hvorfor skal vi vektlegge morsmål i den situasjonen vi er? Er det ikke norsk som er nøkkelen til vårt samfunn?

Vår flerspråklighet for å lykkes internasjonalt burde ligge i at norsk ligger i bunn for all undervisning, og burde være det språket norske stasborgere må beherske bra. Andre språk burde læres senere, som andre språk. Som arbeidspråk er jeg overbevist at man vil lykkes med et andrespråk, men på hjemmebane i vår kultur er det norsk som bør og skal være språk nummer en.

Men det ser ut som om noen ønsker å avikle vår kultur.

Det er mye å lese og lite å bli klok på her.