Nytt

Novemberutgaven av Utdanningsforbundets medlemsblad, «Utdanning», har flerspråklighet som tema.

Utdanningsforbundet fornekter seg ikke. Det politiskt korrekte og den svært positive holdningen til flerspråklighet kjenner man igjen med en gang.

-Flerspråklighet er en ressurs for samfunnet og en verdi i det internasjonale arbeidsmarkedet. Derfor er flerspråklig og tospråklig bedre begreper enn minoritetsspråklig og fremmedspråklig, sa utvalgsleder Sissel Østberg da hun leverte innstillingen «Mangfold og mestring» til kunnskapsminister Kristin Halvorsen 1.juni.

Østberg-utvalgets fem forslag til hovedsatsingsområder er: Tidlig innsats, langvarig andrespråkopplæring, flerspråklighet som verdi, kompetansebehovet i opplæringssektoren og å påse at læreplaner, lover og regler følges.

 

At flerspråklighet er en ressurs og en verdi i det internasjonale arbeidsmarkedet kan neppe bestrides. Barn som behersker både eget morsmål og norsk på et bra nivå har uten tvil et fortrinn. Kunnskap er som kjent ingen tung bør og bære.

Men for barnehageansatte som kjenner tilstandene i flere av bydelene i Groruddalen så er ikke flerspråklighet nødvendigvis en ressurs. Det er et hinder for læring i mange tilfeller. Årsaken er at man møter et økende antall barn i 3 – 5 års alder som behersker morsmålet dårlig og de behersker lite eller ikke noe norsk. I en del barnehager så er det ikke snakk om enkelttilfeller, men store deler av barnegruppen som har manglende kunnskaper både i eget morsmål og norsk. Hvordan kan dette betraktes som en ressurs? Lek er en naturlig del av barnas hverdag, men hvordan skal barn kunne leke sammen på en aldersadekvat måte når de hverken behersker norsk eller har samme morsmål? Det sier seg selv at det blir ingen god lek ut av denne situasjonen.

Mens man før kunne bruke tid på å f.eks lære barna om hvordan kroppen fungerer, så har man nå hendene fulle med å lære skolestartere hva de forskjellige kroppsdeler heter. Undervisningen i disse barnehagene blir justert ned til et lavere nivå pga manglende språkferdigheter. Utdanningsforbundet nevner ikke slike situasjoner med et ord.

Ringen barnehage, Saupstad skole og Åsheim ungdomsskole i Trondheim er godt i gang med å takle et økende antall fremmedspråklige barn. Noen tiltak er rettet mot flerspråklige, mens flere pedagoger per barn retter seg mot flerspråklige og kommer alle barn til gode.

Ringen og Saupstad har rundt 60% elever med flerspråkligbakgrunn. Åsheim ungdomsskole har rundt 20% flerspråklige elever. Saupstad og Åsheim er to av byens i alt seks mottaksskoler og har derfor et særlig ansvar for nyankomne.

Ringen barnehage er sammen med Saupstad skole med i et språkprosjekt som skal lette overgangen fra barnehage til skole. Et nytt kartleggingsverktøy, der målet er tidlig innsats, prøves ut parallelt i barnehagen og på skolen.

Saupstad skole prøver ut utvidet skoledag med mangfoldige aktiviteter ute og inne. Skolen tilbyr gratis frokost og fysisk aktivitet, dessuten morsmålsopplæring, særskilt norskopplæring, leksehjelp og norskkurs for mødre.

 

Det er med en rar følelse man leser om alle tiltakene som settes i gang for å få den flerspråklige hverdagen til å gå rundt. Det må være svært kostbart å drive disse skolene i Trondheim i forhold til skoler med stort sett etnisk norske elever.

Det bør være lov å stille seg spørsmålet om hvor berikende og hvilken positiv ressurs dette er når man er avhengig av så mange tiltak for å lykkes? Slik det legges frem om hvilken ressurs og hvilken verdi disse skolene og miljøene er, så skulle man tro at det er etnisk norske skoler som trenger støtte og hjelp, skoler som ikke er beriket av multikultur og flerspråklighet.

Sannheten er selvfølgelig at flerspråkligheten er en kjempeutfordring, mest sannsynlig en synkende skute, men man kjemper innbitt for å få folk til å tro at det er en velsignelse for vår nasjon. Det er en så tung og vanskelig gruppe barn å jobbe med, og det er flere ansatte i barnehager og skoler som finner seg nye stillinger på grunn av arbeidsituasjonen. Arbeidssituasjonen blir stadig mer krevende ettersom norskspråklige flytter vekk fra disse områdene.

Utdanning lar Terje Nilsen som er enhetsleder for barnehagene Ringen og Saupstad uttale seg. Saupstad er en typisk forstad med mange blokker og noen hus, og det bor mange innvandrere der. «Mer mangfold og mer flerkultur enn noen gang,» er slagordet på Saupstadringen barnehagers nettside.

– Litt over halvparten av barna her har flerspråklig bakgrunn, og antallet øker, forklarer Nilsen.

 

Øker antallet flerspråklige bare pga flerspråklige barn, eller skjer det samme som i de fleste europeiske byer, den opprinnelige befolkningen gir opp og flytter? Er dette området en miniatyr av Groruddalen? Det må være lov å undre seg, men artikkelen sier ikke noe om dette.

 Den største gruppen har kurdisk bakgrunn, kommer fra Tyrkia og morsmålet er kurmanchi, et nordkurdisk språk.

Barnehagen satser på bedre språkopplæring og deltar i prosjektet «Bedre språk» 2007-2011. Dette er et samarbeid mellom skolene Saupstad og Kolstad og barnehagene Ringen, Huseby og Kolstad. NAFO, Nasjonalt senter for flerkulturellopplæring ved Høgskolen i Oslo, bidrar også.

 

Han nevner en ting til også. Noe som setter fingeren på hvor vanskelig foreldresamarbeidet ofte er i disse flerspråklige og multikulturelle områdene. Det heter seg at det er en berikelse, men man kan neppe tro at det er noen lett match å ha et skikkelig foreldresamarbeid, og situasjonen er ganske lik det mange opplever i Groruddalen. Språket er et hinder for samarbeid:

-For å bedre foreldresamarbeidet tilbys også kurdiske mødre språkkurs på skolen, forteller prosjektleder og spesialpedagogisk koordinator Renate Gåsvik i Saupstadringen barnehager.

 

Resten av artikkelen er i hovedsak et skrytealbum for flerspråklighet og hvordan Trondheim har unngått så store konsentrasjoner av flerspråklige elever som det er i Oslo.

– I Trondheim har politikerne tenkt mer langsiktig i bosettingspolitikken. Derfor har vi ikke den samme konsentrasjonen av flerspråklige elever på skolene her, sier Hilstad.

 

Skulle de flerspråklige elevene vært fordelt jevnt i Oslo så ville hver skole ha 40% flerspråklige, eller minoritetsspråklige som de heter i statistikken over Osloskolene.

Når man vet at den opprinnelige befolkningen begynner å flytte seg vekk når antallet passerer 30%, så kan man jo selv tenke seg hvor mye nærmere Oslo hadde stått en situasjon hvor det flerkulturelle og flerpråklige hadde tatt over byen.

Oslos vestkant er nok av de som lovpriser flerspråkliges bosettingsmønster i Oslo. De er tilskuere når de ser sine etnisk norske flytter ut av de østlige bydeler. Det hele minner vel mer og mer om flukt.

Noen kaller dette en berikelse.

Andre synes fremtiden skremmer.