Den offisielle sannheten er at flerspråklig miljø er en fordel for alle barn i barnehagene, men er det virkelig det? Jeg starter med litt informasjon om TRAS.

TRAS betyr Tidlig Registrering Av Språkutvikling. Materiellet er utviklet for bruk i barnehager. TRAS består av observasjonsskjema og en håndbok.

Målsettingen med materiellet har vært å formidle betydningen av tidlig intervensjon, øke kunnskapen om barns språkutvikling, samt å bidra til at barn som strever med sin språktilegnelse blir registrert på et tidlig tidspunkt.

I håndboka står det en del om barns språklige utvikling:

Barn utvikler språket sitt gjennom aktiv språkbruk i meningsfule situasjoner sammen med andre. Barnehagen vil være en viktig arena som kan legge til rette for gode aktiviteter som fremmer språket hos barna. Språkutvikling hos barna er en kontunuerlig prosess og bygger først på forståelse og dernest på språkproduksjon. Barn «lærer» egentlig ikke språk. Istedet ser det ut til at de absorberer nye ord og deres betydning i sosial interaksjon med andre, men nøyaktig hvordan dette skjer, er uklart.

Jeg som jobber i en meget flerspråklig og multikulturell barnehage merker hver eneste dag hvordan vi nå mislykkes i språkopplæringen.(Ca 80% er fremmedspråklige.) Årsaken er klinkende klar for meg. Når barna er små, fra 0- ca. 2 år lærer de mest språk fra voksne personer. Fra to år og eldre blir barna gradvis mer opptatt av barna rundt seg og har en fantastisk språkutvikling i samspill med andre barn, både jevnaldrende og eldre barn. Selvfølgelig har voksne en uvurderlig rolle oppe i det hele.
Det er vi som kan lese eventyr og fortelle historier som igjen setter i gang fantasifulle prosesser som de bringer med seg i leken. Det er vi som setter fokus på bokstaver og lyder, som barna også bringer med seg i leken hvor de faktisk begynner å leke at de leser og skriver. Og faktum er at svært mange av de barna jeg har jobbet med opp igjennom årene har kunnet både lese og skrive ved skolestart.

Det er vi voksne som bringer vers rim og regler på banen, som barna spinner videre på og lager sine egne varianter av. Med en god språkutvikling har det hvert eneste år utviklet seg flotte leker i sandkasser, skogen og inne. Barna har hatt store byggeprosjekter og rolleleker som krever språk i store mengder for å organisere. Vi har hatt lange og gode samtaler om turer vi har hatt i skog og mark. Vi har tatt bilder av hva vi har gjort, noe som barna har elsket å prate om. Kort sagt et rikt språkmiljø. Slik var hverdagen hos oss for inntil et par år siden.

Dette rike språkmiljøet har forsvunnet, og med det har også den fantasifulle leken forsvunnet.

Hvorfor?

Svaret er enkelt. Når man hvert år får inn en håndfull av barn som ikke behersker norsk i tre – fire-års alderen sier de seg selv at det språklige samspillet blir vanskelig. Barna forstår ikke oss voksne, og de forstår ofte ikke hverandre for de har jo forkjellige språk, kultur og nasjonalitet. Multikultur er en herlig berikelse for vårt fedreland kan dere tro.

Vi voksne i barnehagen organiserer barna i smågrupper og driver med språktrening som barna finner spennende og meningsfull, helt korrekt etter veiledning, men hva skjer når de leker sammen? Man må huske på at den håndfullen som begynte året før har ikke klart å oppnå samme språklige nivå som etnisk norske jevnaldrende. Når disse så skal leke sammen bryter leken sammen. Latesom-leker er ikke mulig fordi de har ikke nok språk til å føre en diskusjon/samtale om hvilken retning leken skal ta. Regelleker som f.eks å hoppe paradis er også vanskelig fordi språket blir et hinder også her. Hvordan skal de bli enige om regelbrudd når ingen egentlig skjønner hva den andre sier?

Situasjonen nå er at i frilek løper de fleste barna rundt og lager lyder istedenfor å prate. De har det moro, men særlig positivt for språkutviklingen er det ikke. De få barna vi har igjen som behersker norsk legger seg ned på ca samme nivå og kommuniserer med lyder og gebrokken norsk. Dette er noe som våre veiledere beskriver som naturlig. Vi skal ikke bekymre oss over dette. Jeg gjør alikevel det og ville aldri anbefale en slik barnehage for mine venners barn.

Vi følger opp veiledningen vi får. Dvs at vi bedriver lekpreget språktrening ved hjelp av eventyr med store bilder, eventyr fortalt som dukketeater og vi benevner alt vi driver med. Som eksempel kan garderoben nevnes. Her er det mange ord å lære: Jakke, sko, støvler, sko, sandaler, votter, lue, gummibukse, gummijakke osv. Men selv etter et år i barnehagen har vi flere barn som ennå ikke skjønner hva de skal gjøre når vi ber de å hente jakka. Det er full krise. Intet mindre. Hvor skal dette ende? Og hvor lang tid tar det før sannheten virkelig kommer ut?

Jeg skal også legge til at det finnes enkelte hederlige unntak, men de er få og er definitivt unntaket fra regelen.

NAFO har laget Ressurshefte – flerspråklig arbeid i barnehagen, som blir utgitt i samarbeid med Kunnskapsdepartementet og der står det bl.a:

Det er viktig at barnehagen formidler hvordan språklig mangfold er en
ressurs for barnas språklige utvikling til foreldrene, både minoritets- og
majoritetsspråklige.

Hvem kan, selv om man legger godviljen til, tro på denne uttalelsen? Og hvordan kan man med stolthet stå og si dette til foreldre når man opplever det motsatte?

Det er vanskelig å se på positivt på Oslos fremtid med den hverdagen noen av oss opplever.

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar 🙂