Sakset/Fra hofta

Vi vet at myndighetene gjennonm Ressurshefte for flerspråklige barnehager er svært opptatt av at flerspråklige/flerkulturelle barn skal møte identitetsbekreftelse i barnehagen. De skal møte sitt morsmål, dukker og eventyr bør ha forankring i ting barna deres kan kjenne igjen. Deres skriftspråk bør være representert på synlig vis i barnehagen.
Samtidig med dette fokuset er det også et ønske om at norske barn skal være representert i innvandrertette områder, men det ser ut til at de fleste velger å flytte ut.
Denne helgen bestemte vi oss for å ta en skikkelig titt på omgivelsene.

Lørdag ettermiddag var min familie på fottur. Voksne og barn gikk tur sammen gjennom drabantbyen og inn i skogen. Min tanke i dag var å se hvor mange identitetsbekreftende elementer våre barn kan se på en slik tur i det offentlige rom.
Kort oppsummert møtte vi ca 200 mennesker på vår vei gjennom drabantbyen og ut i skogen. Av disse var ca 20 mennesker etnisk norske, og flere av dem var tilfeldigvis folk vi kjenner. De fleste man ser ute på gaten i dette miljøet er mennesker med mørk hud, kvinner med hijab og mange har i tillegg disse lange mørke frakkene. Ganske mange menn går med det jeg kaller kjortler og kalott. Dvs at vårt følge kunne kjenne seg igjen og få en såkalt identitetsbekreftelse hos ca 10 % av de vi møtte på vei gjennom bydelen en lørdag ettermiddag i oktober.
Videre gikk vi forbi to gudshus som tilhører andre religioner enn den kristne religionen vi føler oss mest komfortable med, og en matbutikk med arabiske skrifttegn i tillegg til Narvesen kiosk og Rema 1000.
Barna vi møter prater fremmede språk eller gebrokkent norsk med unntak av to barn vi møter i skogen. De er sammen med sin mor og prater norsk.
Det bor flere etniske nordmenn i miljøet her, men svært mange velger å reise til andre steder for å handle og gå tur. Steder hvor det er flere nordmenn. Steder hvor man føler seg hjemme. De fleste er eldre og noen er i en fase i livet før man har barn. I det hele tatt er det forsvinnende få etnisk norske barn her.
Og spesielt for etnisk norske barn er det bare å konstantere at det er svært få muligheter for identitetsbekreftelse i nærmiljøet.

Når våre etnisk norske barn får så lite identitetsbekreftelse i nærmiljøet, hvorfor skal man ønske å sende dem i barnehager hvor det knapt nok er andre etnisk norske barn og hvor myndighetene ønsker identitetsbekreftelse på alt annet enn den norske kulturen som storsamfunnet har å tilby? Det er dette som er virkeligheten i svært mange kommunale barnehager i østlige bydeler i Oslo. I tillegg til at barnehagene er preget av alt annet enn norske barn så ønsker myndighetene gjennom Ressurshefte for flerspråklig arbeid i barnehagen og Barnehageloven og Rammeplanen at barnehager skal drives slik:

Loven og rammeplanen

Barnehagene er underlagt Lov om barnehager (KD 2005). Rammeplanen er en

forskrift til barnehageloven, slik at barnehagene er forpliktet til å arbeide i tråd med

rammeplanen. Den gir føringer for hvordan barnehagen skal tilrettelegge tilbud for

minoritetsspråklige barn og flerspråklig og flerkulturelt arbeid i barnehagen.

Rammeplanen anerkjenner at det finnes mange måter å være norsk på og at det

kulturelle mangfoldet skal gjenspeiles i barnehagen (KD 2006a:7). Barn som har

andre morsmål enn norsk og lærer norsk som sitt andrespråk i barnehagen, skal få

mulighet til å uttrykke seg og bli forstått av andre barn og voksne.
”Barnehagen må støtte at barn bruker sitt morsmål og samtidig arbeide

aktivt med å fremme barnas norskspråklige kompetanse” (KD 2006a:29).

Lenger inn i heftet finner vi dette:

Språk kan ikke ses løsrevet fra identitet, kulturelle uttrykk og tilhørighet. Gjennom synliggjøring av kulturelt og religiøst mangfold kan barnehagen bidra til å fremme
flerspråklighet i barnehagen. Mange barnehager har lagt vekt på å skape
identitetsbekreftende miljøer for alle og har latt ulike kulturelle uttrykk få prege
barnehagens innhold og rom. Mange har skaffet seg globuser og hengt opp kart,
gått til innkjøp av dukker, utkledningstøy og leker som representerer forskjellighet.
Det at ulike barn finner gjenkjennelse i barnehagen kan gi grunnlag for at barna
deler av sine tanker, erfaringer og kunnskaper både på morsmål og norsk.

Her ser man hvordan myndighetene har en rørende omtanke for at minoritene skal få en identitetsbekreftelse for å veie opp for storsamfunnets fokus på det mer tradisjonelle norske.

Hvis retningslinjene fra Ressursheftet for flerpråklig arbeid i barnehagen følges i barnehager som ligger i miljøer som jeg beskriver innledningsvis, og disse barnehagene kun har noen ytterst få etnisk norske barn, så er det vel ingen tvil om at det er et ønske om at det er etniske nordmenn som skal tilpasse seg og integreres i et nytt multikulturelt land. Med dette store fokuset på gjenspeiling av det kulturelle og språklige mangfoldet, hvor skal det bli rom for å gripe fatt i kulturen og tradisjonene til de yterst få etnisk norske barna som er igjen? Hvor skal de etnisk norske få sin identitetsbekreftelse? Holder det med de få timene de har med foreldre på hverdager og at bøker man leser stort sett er illustrert med hvite barn?
Her har det bodd nordmenn i generasjoner og når drabantbyene var ferdig kom det nordmenn fra hele landet og bosatte seg.
Nå skal det multikulturelle ta over, eller mer riktig, har tatt over. Det er mangfoldet som skal synligjøres. Minoritetene skal få bekreftet sin kultur.
Men hvorfor har ingen myndigheter slått et slag for de få barna som er igjen av den opprinnelige befokningen her? Det er de som er de virkelige minoritetene i flere områder i Oslo.
Det er helt naturlig at spesielt småbarnsforeldre pakker sammen og finner nye steder å bo.