Sakset/Fra hofta

For ikke lenge siden satt jeg med noen venner i skogen i utkanten av Groruddalen. Det var mørkt, bålet brant. Det var en kveld preget av gamle og nye røverhistorier, men også alvorlig prat om hva som skjer med stedet vi bodde i vår barndom. Et sted vi på godt og vondt var glad i. Ikke minst nærheten til naturområdene.

En av gutta som fortsatt bor i Oslo øst, i et villastrøk, forteller at han er glad at ungen hans går på en skole med nesten bare etnisk norske elever. Nabolaget er stille og fredelig. Det ligner mest på det som kalles «blendahvitt». Han forteller at det ikke er problemfritt, hvilke boligstrøk er uten problemer?

Men det er ingen større språklige og kulturelle forskjeller der, så hvis det oppstår konflikter vet man at språk ikke er en hindring for en diskusjon. Muligheten for å krenke er minimal. Alikevel har tanken om å forlate Oslo streifet han. Hvorfor? Han er avhengig av T-banen for å komme seg til og fra jobb, og når mørket faller på er det visst ikke alltid en fornøyelig reise. Språk, blikk og kroppsspråk til deler av klientellet på T-banen virker skremmende. Det føles ikke trygt å sitte alene som hvit mann på T-banen de kveldene han gjør det.

Det er definitivt spesielt å sitte å se på alle lysene som fyller Groruddalen i mørket. Om fem år er etnisk-norske minoritet her. Og vi er alle smertelig klar over hvordan de fleste skolene domineres av multikultur. Det er trist å bli fortrengt fra sitt hjemsted av fremmede. Det er en merkelig situasjon at det skjer uten motstand, og at norske politikere er villig til å avgi land til fremmede kulturer.

En annen av mennene rundt bålet bor i Groruddalen og er bekymret, men klorer seg fast fordi han har klart å få byttet skole for ett av sine barn. Det ble byttet fra en «ghettoskole» til en skole hvor fortsatt etniske nordmenn dominerer. Han bor også i et villaområde som sakte men sikkert er i endring, men fortsatt domineres av etniske nordmenn. Han håper og tror at skolebytting ordner seg for barn nummer to og har ingen planer om flytting ennå, men det er ingen tvil om at det er en skepsis og motstand mot å både bo i innvandrertett område og sende barna på en ditto skole. Men akkurat som meg synes han at Groruddalen har mange gode kvaliteter: Kort vei til skoler, badevann, skiløyper, skibakker, Oslo sentrum, mange fritidsaktivieter og relativt hyggelige boligpriser.

Forskjellen fra min egen situasjon er at jeg så og si bor sammen med innvandrerne, selvom blokken jeg bor i stort sett er bebodd av etnisk norske. I vår skolekrets er det knapt nok etnisk-norske barn og i vårt årskull er det nok ikke så lett å bytte skole. Ut ifra prognosene er skolen det kan være aktuelt å bytte til uten ledige plasser. De etnisk-norske som velger å bli igjen her i nabolaget velger samtidig minoritetstilværelsen i eget land. De få som «gir skolen en sjanse» vil nok gjøre seg negative erfaringer med skolen og multikulturen der og skygge banen etter ganske kort stund. Dette ser vi gang på gang. Lærere jeg har pratet med forteller at problemene slår til for fullt på mellomtrinnet i form av strenge regler fra muslimer og store problemer med språket da undervisningen blir mer abstrakt.

Praten går utover kvelden. Vi putter tørr ved på bålet. Det er varmt foran og iskaldt bak på ryggen. En gammel mann og en hund kommer med lykt og setter seg ned. Historier fra tidligere tider sitter løst mens han drikker en øl vi spanderer.
Mannen og hunden tar adjø og vi fortsetter snakket vårt.

En tredje kamerat var i sin tid ikke glad for at hans kone dro ham ut av Groruddalen. Hun var nok framsynt og ville vekk pga den utviklingen hun så at var i gang. Han bøyde selvfølgelig av og er nå lykkelig bosatt rett nord for Oslo. Han sier rett ut at det er rart å høre på hva vi som bor inne i byen prater om. Han bor like ved områder som er «beriket» med fremmede kulturer, men merker ikke mye til noe av dette selv. Et etnisk-norsk nabolag og det samme er miljøet i barnehagen. Han skjønner hva vi andre prater om, men det virker fjernt fra hans hverdag selvom han ikke skal reise langt for å se og oppleve «Det nye Norge.» Det holder å ta en spasertur gjennom enkelte boligområder eller å stikke innom enkelte butikker så merker også han at landet er i endring, men han klarer fint å unngå det om han ønsker. Men det store spørsmålet er hvor lenge, og hvordan vil landet være når hans barn blir store?

Det gjør inntrykk på ham at jeg er så negativ til det multikulturelle, spesielt når jeg vinkler den ut i fra mine erfaringer fra jobben i barnehagen. Han minnes at jeg for noen år siden var relativt positiv til utviklingen, han klarer ikke helt å forstå hvordan jeg opplever situasjonen så ille som jeg gjør, men skjønner at noe er galt fatt i Groruddalen når jeg er såpass negativ til multikulturen som jeg er.

Mens vi sitter der i mørket ved bålet, med godt drikke og mat som varmes på bålet er vi skjønt enige om noen ting:
-Groruddalen er tapt til fremmede folkeslag.
-Vi møter aldri noen som er entusiastiske med tanke på utviklingen i Groruddalen. Folk er negative.
-Vi føler et behov for at noe må skje. Det kan ikke fortsette som nå. Det vil smelle en dag. Hvem kan komme med en fornuftig løsning på dette enorme uføret?

Erfaringene fra min jobb i barnehagen er også at etnisk-norske sørger for å komme seg vekk fra de innvandrertette områdene. Til meg forteller de at de flytter fordi de føler seg som minoriteter i eget land, de er bekymret for nivået på undervisningen i både barnehage og skole når de er klar over at så mange barn har lite norskkunnskaper. De flytter vekk fra områder preget av søppel, bråk og store kommunikasjonsproblemer. Svært mange, men ikke alle, velger å forlate Oslo. Svært mange bosetter seg i områdene nord for Oslo. Vest for Oslo er dyrt for de fleste.

Når man sitter med barndomsvenner så får man servert den samme bekymringen av disse. «Fargerikt fellesskap» het det når vi var barn. Fargerikt har det blitt, men bedre? Nei. Vi synes det er påfallende at vi aldri møter noen som er positive til den demografiske utviklingen i Oslo. De positive kreftene som forsvarer multikulturen møter man i all hovedsak gjennom media, i form av positive rektorer, politikere som søker makt og folk som jobber seg oppover hierarkiet i det offentlige. Kollegaer, naboer, gamle venner og slektninger er i praksis mer eller mindre negative.
Snodige saker.

Det er bra mine venner og jeg har en felles historie fra barneårene og samme kulturelle forankring, slik kan man fortelle historier, le og synge. En hyggelig men alvorlig monokulturell kveld med utsikt til multikulturens høyborg i Norge.